Så var det over. To uker med intenst arbeid er plutselig forbi. Ved hjelp av en stupbratt læringskurve kan jeg med ett mye mer om alt fra internasjonale forhandlinger, lobbying, kulturforskjeller og FN-systemet generelt; kunnskap jeg aldri kunne tilegnet meg via bøker. Det er har vært sinnsykt moro og fryktelig slitsomt. Jeg drar hjem litt klokere, med en utrolig bunke visittkort og mange nye venner, en smule trist for at jeg nå må tilbake til Norge.

Hvordan det gikk til slutt? Vel, vi fikk både et supplement og en resolusjon, men ingen av delene ble vel helt slik man først hadde forestilt seg. Resolusjonen er veldig generell og viser kun til supplementet. Forøvrig er Norge her med som co-sponsorer sammen med en rekke andre land. Supplementet stoppet på 12 sider, og mye tekst ble slettet på grunn av uenighet, men takket være stor vilje å til å inngå kompromiss kom vi i havn. Da klokken slo fem fredag ettermiddag (vi skulle egentlig være ferdig klokken ett) sto vi igjen med to setninger i paragraf to som USA ønsket å slette: «At the same time, the rapid processes of change and adjustment of globalization have been ccompanied by intensified poverty, unemployment and social disintergration. Threats to human well-being, such as environmental risk, have also been globalized.» G77 nektet plent, og ettersom tidsnøden var stor kom man frem til at USA bare fikk reservere seg mot disse linjene. To timer tidligere hadde amerikanerne byttet forhandler, og den nye visste ikke samme ønske som den forrige i forhold til å finne en løsning som kanskje gjorde at han måtte ofre litt. Det han siden skulle gjøre tror jeg likevel ingen hadde forutsett; Da vi møtte kommisjonen for i plenum å vedta resultat av arbeidsprosessen uttalte USA plutselig at de reserverte seg retten til å trekke seg fra alle deler av teksten på et senere tidspunkt. Så mye for forhandlinger! Ja, ja…

Mine siste timer i forhandling gikk i stor grad med til å bedrive lobbying for en paragraf om om ungdomsdeltagelse i fredsarbeid, hvilket ikke var det letteste verden. G77 nektet å benytte ordet «peace processes», Syria likte ikke tanken på ungdomsledede organisasjoner i denne type prosesser, og USA kunne ikke finne seg i EUs forslag om «the maintanence and promotion of peace and security» da de mente det ville legitemere protester som i Vietnam-krigen og Irak (!). Det endelige resultatet ble da også ganske vagt, men jeg antar det kunne ha gått værre, og som den nederlandske delegaten sa til meg: Du kan ikke vinne alle slag.

Uansett; Nå er det helg, jeg er i New York og livet er herlig! På tide å gjøre byen farlig…

dsc03158.JPG
Nesten der?

Forhandlingene i går startet strålende; endelig gikk vi fremover! Mangelen på tid syntes å påvirke delegasjonene positivt i retning av kompromisser. For Norges del var dagen heller ikke så ille; vi fikk blant annet igjennom en del på ungdomsdeltagelse og innvolvering av ungdomsledede organisasjoner, og selv om USA sto på sitt i forhold til barns rettigheter og ICT endte vi i hvert fall opp med ungdoms rettigheter, hvilket vil si folk mellom 15 og 24. HIV/ aids er enda ikke helt ferdig vedtatt, men det kan virke som om vi skal få til både viktigheten av aktiv innvolvering av unge mennesker, samt et fokus på reproduktiv helse i «praksis»- en kamp som forøvrig både EU og Sveits også har kjempet – skal gå igjennom, så wo-hoo!!!

Så kom vi til globalisering. Plutselig var det krig. Klokken var mange og mange land – spesielt i G77 – hadde valgt å ta kvelden. Alt var med ett full kræsj, ingen var villige til å rokke på krava, og vi syntes å ta mange skritt tilbake i stedet for fremover. Kommentaren fra Pakistan da EU foreslo å ta kvelden og fortsette dagen etter sier vel en del: «If the EU wants to sleep, go to sleep – the G77 wants to work.»

Ellers er det ganske kult merke at jeg plutselig har blitt et lobby-objekt. Jeg har forsøkt å unngå å bli kjent som «ungdomsdelegaten ved forhandlingsbordet», og de fleste er vel dermed overbevist om at jeg representerer «government» – hvilket jeg vitterlig da også gjør. En av USAs rådgivere fortalte meg forøvrig at han jobbet mye med Norge da han var utplassert i Geneve; «and I see they are as active here as they were there.» Om jeg er fornøyd? Jepp!

dsc03154.JPG
Hvor langt vi kom med arbeidet i går kveld? Vel;

Det snødde, ikke voldsomt mye, men det var hvitt. Dette defineres her borte plutselig som snøstorm (!), og når det er snøstorm jobber visstnok ikke vanlige mennesker, inkludert politiske rådgivere i Washington. USA kan ikke forhandle uten disse rådgiverne konstant på tråden, og må vente før de kan uttale seg om noe som helst. Dermed står EU og G77 alene igjen sammen med mindre aktører som Norge, Sveits og Asarbadsjan. Disse kan ikke ta avgjørelser før amerikanerene er med på laget. Resultat? Null vedtatt. Helt borkastet var det likevel ikke. Vi fikk grovt gått igjennom væpnede konflikter og HIV/ aids, og selv om man ikke fikk bestemt noe kom man et godt stykke lengre på to svært vanskelige temaer. Arbeidet i dag bør dermed gå betraktelig lettere enn om vi ikke hadde sittet ut over kvelden i går.

Forøvrig: trodde du det var vanskelig å komme seg inn i FN skulle du forsøke å komme deg ut etter stengetid, med midlertidig adgangspass…. Nære på at jeg bare la meg i en sofa i Vienna Café og sov der.

dsc03167.JPG

Valentinesday? Vel, for min del ser dette ut til å bare bli den store lobby-dagen. Planen var egentlig å spise Valentines-middag med Chris før han stakk til flyplassen i kveld, men forhandlingene på supplementet starter igjen klokken fire og varer til «uvisst», altså en LANG kveld. Strengt tatt er det bare bra. Skal man komme til veis ende med detet funker det ikke med to-tre timers forhandlinger om dagen, slik vi har holdt på med til nå. Endelig sier man derfor at nå setter vi oss ned, også jobber vi oss gjennom det. På tide!

Selv har jeg stresset livet av meg i dag for å prøve å sikre at supplementet statdfester at ungdomsdeltagelse og involvering av ungdomsorganisasjoner er bør og skal være en verdifull partner fredsprosesser. Etter ørten runder med Russland, x antall omskrivinger, tror jeg nå vår nabo i øst er i boks, selv om jeg må innrømme at jeg ikke klarer å være helt sikker før jeg hører at de ofentlig støtter det norske forslaget i forhandlingene. EU har heldigvis allerede bekreftet at de er på mitt parti, så den er grei. G77 kommer stadig med totalt ny tekst, og i deres utkast av kapitelet på væpnede konflikter var ungdomsinvolvering totalt fraværende, men jeg har pratet mye med dem, og Pakistan, som leder av gruppen, har sagt han skal jobbe for å innarbeide ideene våre. Dermed kan jeg inntil videre ikke gjøre mer enn å krysse fingrene og håpe på det beste.

Barns rettigheter innen ICT, som har blitt Norges andre hjertebarn i forhandlingene som supplementet, tror jeg egentlig er et tapt slag. Jeg vil fryktelig, fryktelig gjerne ha det med, men med USA som svoren motstander ser jeg ikke helt hvordan det skal gå.

Ellers blir jeg mer og mer komfortabel med min egen rolle som «forhandler». Det er merkelig hvor kjapt ting faller på plass når du blir kastet hodestups ut i det. Fra å starte som noe skummelt er det nå egentlig bare gøy. Det er et privilegium å få komme med innspill, selv om jeg vet jeg når det kommer til selve avgjørelsene har jeg ingen ting jeg skulle ha sagt. Likevel, jeg kan kjempe, og det er kult å se at det faktisk er med på å vri forhandlingene.

Resolusjonen ser ut til å gå i vasken. Tiden er knapp, alt skal være over and done with innen fredag. Forhandlingene går ikke akkurat raskt fremover, og i går ble derfor informalen på «youth in a global economy» avlyst. Det så rett og slett ikke ut til å være noe poeng i å fortsette nå, tiden kunne bedre benyttes på supplementet.

Min umiddelbare tanke var vel mest i retning av «herregud, skal vi bare gi opp?». Det måtte da være i felles interesse å få frem en eller annen form for resolusjon, uansett om den ble svak. Vi kunne fortsatt bli enige om noe, selv om globaliserings-delen i stor grad nok ville bli svada. Nå vet jeg ikke lenger; kanskje er det like greit. Det faktum at man ikke en gang klarte å lage den resoulsjonen man hadde planlagt sier noe om viktigheten av å styrke ungdomsfokuset i FN. Det er et området det er gjort alt for lite på – lite er vedtatt, lite er klarlagt. Denne «fiaskoen» vil forhåpentligvis føre til økt satsning, og dermed på sikt være noe bra.

I forhold til supplementet til WPAY la G77 på mandag en nærmest totalt omskrevet versjon. Mens de fattigere landene her ønsket mer fokus på utfordringene i verden; de som stenges utenfor, valgte USA å kjøre en helt annen linje. Deres greia er hovedsaklig å nekte å si at det virkelig er sånn at noen har det ille verden, i stedet blir det kanskje, muligens og hvis det finnes noen som faller på gal side av den tveeggede kniven. Blant annet er deres nye policy å ikke bruke ordet «digital divide», ettersom de mener det er viktigere å fokusere på mulighetene enn de negative konsekvensene. EU kjører i stor grad en gylden middelvei mellom de to ytterpunktene. Diskusjonen toppet seg da Norge foreslo å legge til en bit om barns rettigheter til en av G77s paragrafer på skadelige konsekvenser av ICT. Vi hadde på forhånd avtalt med Pakistan, som fungerer som leder for G77 i disse forhandlingene, at det skulle være greit. EU stilte seg også straks bak. Det gjorde derimot ikke USA. De er jo et av to land som aldri har ratifisert barnekonvensjonen, og at barn skulle ha spesifikke rettigheter utover de som gjelder for andre mennesker kunne de ikke finne seg i. Konflikten fikk ingen løsning, og ble utsatt til i dag. Jeg må innrømme at jeg er overbevist om at setningen vår aldri kommer igjennom, men debatten ble i alle fall løftet. Dessuten føles det litt bra at de kontroversielle gode temaene, som diskriminering og barns rettigheter, blir løftet av Norge;-)