17.oktober: Bestikkelser og takk for nå

Da sitter jeg bussen på vei til Boston, med ferie i sikte og FN bak meg. For denne gang. Siste dag på post var dramatisk, og den eneste hvor jeg virkelig har følt elektrisitet i møterommet. På agendaen stod votering over de fem ikke-permanente medlemslandene i FNs Sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet består av femten medlemsland, hvorav fem er faste og resten går på omgang blant de 187 resterende statene som utgjør de Forente Nasjoner.


Da andre verdenskrig var over og FN ble grunnlagt, stod USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina igjen som seierherrene. Disse fikk faste seter i det organet som har ansvar for å holde verdensfreden. Siden den gang har man klaget over at ordningen er urettferdig og udemokratisk, som den uten tvil er, men til liten nytte. Om man skal endre spillereglene så må alle de faste fem samtykke til å gi fra seg makten. Og de kan legge ned veto.

Verden er delt opp i grupper, og denne gangen skulle det velges to nye medlemsland til Sikkerhetsrådet fra Afrika-Asia, en fra Latin-Amerika og to fra vestlige land. Frenetisk lobbyvirksomhet ble drevet rett opp til møtet satt i gang. Uganda gav bort penner, Island gav bort CD’er og Østerrike gav bort Mozart-krus fylt med sjokolade. Følgende land ble valgt inn til Sikkerhetsrådet: Uganda, Japan, Mexico, Tyrkia og Østerrike. Sjokolade slo CD. Nok et skudd i baugen til hvalfangerne fra Island. Jubel brøt løs og tårer spratt. Disse fem landene skal i de neste to være med å sette agendaen i det som kanskje er verdens vikigste organ for fred- og sikkerhet.

Etter møtet slyntret jeg meg bort til den tyske delegasjonen, som for sikkerhetsskyld har okkupert en hel 23-etasjes høy bygning (mens Norge brer seg utover to etasjer i en annen skyskraper i nærheten). Der stod det lunsj og evalueringsmøte på invitasjonen, hvor alle ungdomsdelegatene var velkomne. Etter å ha trykket i oss og fortært tysk ost og pølse, satte alle sammen seg ned for å diskutere hva ungdomsdelegatene har bidratt med i årets generalforsamling, og hva vi har fått ut av erfaringen.

Med dette vil jeg også avslutte denne bloggen: en evaluering av hvordan de siste par ukene i FN har vært. Det har vært intenst, det har vært lærerikt og det har vært frustrerende. Jeg har møtt en verdensorganisasjon som holder til et nedslitt hus, og hvor de fleste av byråkratene går i ett med tapeten. Folk som pirker på de samme resolusjonene år etter år, og flikker bare her og der på ord. Andre som virkelig brenner for innholdet, men blir desto mer frustrert av den motstanden de møter hos andre land og kolleger. Mens noen av oss drar til New York for å bidra til internasjonalt samarbeid, virker det som om andre legger sin ære i å motarbeide alle slike forsøk. Det gjør de med fine formuleringer og et vennlig smil. Definisjonen på en diplomat er noen som kan fortelle deg å dra til helvete på en slik måte at du gleder deg til reisen.

Diplomati er også en gentleman’s business. Viktige beslutninger kan bli gjennomført over en kaffekopp eller en flaske vin, av dresskledde, gråsprengte menn. Informasjon blir tilbakeholdt i noen tilfeller. I andre tilfeller blir man ikke informert om at det finnes mer info. Terskelen blir altså høy for utenforstående til å delta. Selv har jeg nå hatt muligheten til å lære om hvordan FN fungerer, men ikke alle har den muligheten. Det blir dermed umulig å påvirke prosessene, selv om man kanskje har fantastiske ideer og et tilsvarende engasjement.

Det ønsker jeg å gjøre noe med. Jeg ønsker å dele med andre mine erfaringer fra FN, og lære andre unge om hvordan de kan påvirke politikken som gjennomføres der. Det er vanskelig, det er tidkrevende, men gode ideer fortjener å bli hørt. Og med det vil jeg ønske FNs byråkrater en videre fin generalforsamling, og ønske neste års ungdomsdelegater lykke til!

Petter

15.-16.oktober: Om lunsjpauser og propaganda i FN

I FN er det mange verdige tema som forsøker å oppnå en plass i rampelyset. Ungdom og utvikling er to av disse. Men mens utvikling har vært en sentral del av FNs agenda i flere tiår, har ungdom alltid vært en neglisjert bit. Onsdag 15.oktober forsøkte årets ungdomsdelegater til FNs Generalforsamling å forsone disse to temaene, og samtidig skaffe seg oppmerksomhet fra diplomater og delegater.

”Side-events” er en måte man kan tiltrekke seg folk på. Det vil si, utenfor de formelle møtene i FN blir det arrangert små møter eller arrangement, hvor formålet ofte er å informere om og diskutere et tema. For det meste propaganda, men på en vennlig måte. De blir som regel arrangert i lunsjpausen i FN, og helst bør man stille opp med mat for å tiltrekke seg folk og fe.

Mat hadde vi ikke, men mot og engasjement. Ungdom og oppnåelsen av FNs tusenårsmål var temaet for den side-eventen som ble arrangert av ungdomsdelegatene. Tusenårsmålene er et sett med åtte ambisiøse mål som verdens ledere forpliktet seg til å oppnå innen 2015, inkludert blant annet grunnutdanning til alle, halvering av verdens fattigdom, likestilling, klimatiltak med mer. Vi har nå kommet halvveis til 2015, men mye gjenstår for å nå tusenårsmålene.

Uten så mye som en bagel ble et møterom fylt, og i overkant av en time ble diplomater infomert om hvorfor nettopp ungdom er uunnværelige i tiltakene for å nå FNs tusenårsmål innen 2015. Velartikulerte presentasjoner ble holdt av purunge tenåringer fra land som Thailand og Jamaica, så godt framført at man kunne mistenkte lobotomi eller annet å være bakenforliggende årsaker. Til slutt ble et mektig dikt framført av en ung, lokal jam-artist. Verket var fullendt.

Mange av de oppmøtte var nok gjerne representanter fra samme land som ungdomsdelegatene. Diplomater som motvillig måtte vise en halvannen times respekt til ungdommelig engasjement. Gledestårer rant da de fikk høre en femtenåring framføre en tale så velartikulert at den kunne vært skrevet av en av deres egne. Og det var den kanskje også, men pugget av gutten så godt som hvilken som helst regle i skolen. Her i ligger også mitt største hjertesukk med ungdomsdelegatordningen. Ungdom blir sendt til FN for å representere ungdom og ungdomsperspektiv, men ofte er de (vi?) så fjernet vekk fra de fleste ungdommer forøvrig at det blir vanskelig å påstå at de kan være representative for noen andre seg selv. Hvor mange sultende, arbeidsløse afrikanske ungdommer finner man i FNs Generalforsamling? Samtidig vil jeg ikke svartmale eller kaste altfor mange steiner i glasshus. Ungdomsdelegatene bidrar med mye. Og engasjement er kanskje det viktigste.

Et annet tema som sliter enda verre enn ungdom med å komme seg opp på agendaen i FN, er homofiles rettigheter. Torsdag deltok jeg på et arbeidsmøte sammen med representanter fra en liten gruppe andre vennligsinnede land hvor temaet var homofiles rettigheter. Men mens ungdom sliter med at folk stort sett ikke bryr seg, sliter homofile med at folk bryr seg nettopp litt for mye. Hva folk gjør i senga har alltid interessert og opprørt folk, og det gjelder i like stor grad for FN som andre steder. Men selvsagt, i diplomatiets ånd kan man jo aldri si det rett ut. Da kunne jo folk faktisk forstått hva vi driver på med her!

Petter

14.oktober: Fred og fistula i FN

Dagen begynte med storpolitikk. Klokka ti satt jeg klar i FNs Sikkerhetsråd, og temaet på dagens agenda var situasjonen i Afghanistan. Et viktig og kontroversielt spørsmål med andre ord. Jeg tok plass på Norges sete på tribunen, koblet på meg høreluren (presidenten for Sikkerhetsrådet er for tida Kina, og min kinesisk er ikke så mye å skryte av) og skuet utover folkemengden på gulvet som minglet og småsnakket seg imellom før møtet begynte. Så var det klart for kamp.

Eller? Generalforsamlinga er FNs hjerte, og Sikkerhetsrådet er FNs hjerne. Der hvor man skal diskutere seg fram til løsning på de akutte truslene mot verdensfreden som man skulle stå overfor. Men den elektriske stemningen uteble. Talene var innøvd på forhånd. Lange forhandlinger har funnet sted i andre rom. Sikkerhetsrådsdebatten ble dermed mest et spill for galleriet, og på galleriet har man mulighet til å nyte en sigar mens man lar stormaktene løse knuter seg imellom. Sikkerhetsrådet er dermed i liten grad et godt innblikk i diplomatiets verden. Her får man kun med seg overflaten.

Tross skuffelsen der skulle dagen likevel ta seg opp. Etter en kjapp lunsj i FNs innholdsrike kantine (den fineste delen av hovedkvarteret) bar det videre til et uformelt møte om rektum-vaginal fistula. Ikke spør meg hva det er. Det vil jeg ikke forklare uansett, så du får heller google det. I alle fall, et ganske alvorlig problem, og nå skulle vi forberede en resolusjonstekst som forhåpentligvis kommer til å bli vedtatt av Generalforsamlinga senere i høst.

Rundt bordet satt blant annet Jordan, Senegal, EU, USA, Canada… og meg, da. Foran oss lå et forslag til en resolusjonstekst, og i det var det markert endringsforslag fra de forskjellige landene. Dermed gikk vi punktvis gjennom hele teksten, vurderte mulige kompromiss og forhandlet oss til slutt fram til en tilfredsstillende tekst. Ingen tårer, ingen jammer. Bare et ønske om å komme fram til en felles resolusjon som kan være til det beste for ofrene for fistula.

Hva satt jeg igjen med erfaringer fra dette møtet? Vi er stort sett enige. Vi ønsker stort sett å bli enige på de punktene hvor vi har forskjellige synspunkt. Land kan sette seg ned sammen og være konstruktive. Og ikke minst: mye er personavhengig. For eksempel Jordan hadde en veldig dyktig diplomat som dermed greide å komme med mange gode innspill til den endelige teksten. Hva betyr dette for meg? At jeg kanskje tross alt kan ha en påvirkningsmulighet her. Som ung, som engasjert, som åpen.

Summa sumarum, det var en god dag for verdensfreden.

Petter

Grapefrukt-te og pistolmunninger

Høstløvet daler ned på meg i bagelkøen. Om to timer reiser jeg fra New York. Fra verdensorganisasjonen, fra gatemarkeder i Little Italy, fra kjedelige rapporteringsmøter, fra kule menneskerettighetsdiplomater fra Jordan, fra dyktige narkotikafagfolk fra Columbia, fra internasjonale havrettsspørsmål, fra gale gangstere på Times Square, fra scenarioutfall av mat-, finans- og energikrisa, fra Utenriksdepartements-sjargong (de bruker uttrykk som ”fynd og klem”) og fra en spennende valgkamp. Blant annet. 

 

Under et møte Mexico holdt om internasjonalt samarbeid mot narkotikatrafikk, hvisket Nico, ungdomsdelegaten fra Tyskland, til meg: ”Hvis du viser med så tydelig kroppspråk at du ikke har tålmodighet til møter som dette, så kan det bli vanskelig å bli diplomat”. No problem, Nico. Jeg har ikke vært i FN i to uker for å lære å kjede meg, lære meg å bli ueffektiv eller innrette meg etter diplomatskikk. Tvert i mot. Jeg har fått møte dyktige, engasjerte folk som får til imponerende forandringer i en verdensomspennende organisasjon med budsjett på størrelse med pengene brannvesenet i New York årlig bruker. Nå er det på høy tid å komme meg tilbake til organisasjonslivet i Norge. Det er enda mer hektisk og spennende – og pakka med dyktige, unge folk jeg ser opp til og som daglig gjør en vanvittig innsats for det vi tror på.

Alltid videre mot revolusjonen, Ingrid.