Dagen begynte med storpolitikk. Klokka ti satt jeg klar i FNs Sikkerhetsråd, og temaet på dagens agenda var situasjonen i Afghanistan. Et viktig og kontroversielt spørsmål med andre ord. Jeg tok plass på Norges sete på tribunen, koblet på meg høreluren (presidenten for Sikkerhetsrådet er for tida Kina, og min kinesisk er ikke så mye å skryte av) og skuet utover folkemengden på gulvet som minglet og småsnakket seg imellom før møtet begynte. Så var det klart for kamp.
Eller? Generalforsamlinga er FNs hjerte, og Sikkerhetsrådet er FNs hjerne. Der hvor man skal diskutere seg fram til løsning på de akutte truslene mot verdensfreden som man skulle stå overfor. Men den elektriske stemningen uteble. Talene var innøvd på forhånd. Lange forhandlinger har funnet sted i andre rom. Sikkerhetsrådsdebatten ble dermed mest et spill for galleriet, og på galleriet har man mulighet til å nyte en sigar mens man lar stormaktene løse knuter seg imellom. Sikkerhetsrådet er dermed i liten grad et godt innblikk i diplomatiets verden. Her får man kun med seg overflaten.
Tross skuffelsen der skulle dagen likevel ta seg opp. Etter en kjapp lunsj i FNs innholdsrike kantine (den fineste delen av hovedkvarteret) bar det videre til et uformelt møte om rektum-vaginal fistula. Ikke spør meg hva det er. Det vil jeg ikke forklare uansett, så du får heller google det. I alle fall, et ganske alvorlig problem, og nå skulle vi forberede en resolusjonstekst som forhåpentligvis kommer til å bli vedtatt av Generalforsamlinga senere i høst.
Rundt bordet satt blant annet Jordan, Senegal, EU, USA, Canada… og meg, da. Foran oss lå et forslag til en resolusjonstekst, og i det var det markert endringsforslag fra de forskjellige landene. Dermed gikk vi punktvis gjennom hele teksten, vurderte mulige kompromiss og forhandlet oss til slutt fram til en tilfredsstillende tekst. Ingen tårer, ingen jammer. Bare et ønske om å komme fram til en felles resolusjon som kan være til det beste for ofrene for fistula.
Hva satt jeg igjen med erfaringer fra dette møtet? Vi er stort sett enige. Vi ønsker stort sett å bli enige på de punktene hvor vi har forskjellige synspunkt. Land kan sette seg ned sammen og være konstruktive. Og ikke minst: mye er personavhengig. For eksempel Jordan hadde en veldig dyktig diplomat som dermed greide å komme med mange gode innspill til den endelige teksten. Hva betyr dette for meg? At jeg kanskje tross alt kan ha en påvirkningsmulighet her. Som ung, som engasjert, som åpen.
Summa sumarum, det var en god dag for verdensfreden.
Petter
