I FN er det mange verdige tema som forsøker å oppnå en plass i rampelyset. Ungdom og utvikling er to av disse. Men mens utvikling har vært en sentral del av FNs agenda i flere tiår, har ungdom alltid vært en neglisjert bit. Onsdag 15.oktober forsøkte årets ungdomsdelegater til FNs Generalforsamling å forsone disse to temaene, og samtidig skaffe seg oppmerksomhet fra diplomater og delegater.
”Side-events” er en måte man kan tiltrekke seg folk på. Det vil si, utenfor de formelle møtene i FN blir det arrangert små møter eller arrangement, hvor formålet ofte er å informere om og diskutere et tema. For det meste propaganda, men på en vennlig måte. De blir som regel arrangert i lunsjpausen i FN, og helst bør man stille opp med mat for å tiltrekke seg folk og fe.
Mat hadde vi ikke, men mot og engasjement. Ungdom og oppnåelsen av FNs tusenårsmål var temaet for den side-eventen som ble arrangert av ungdomsdelegatene. Tusenårsmålene er et sett med åtte ambisiøse mål som verdens ledere forpliktet seg til å oppnå innen 2015, inkludert blant annet grunnutdanning til alle, halvering av verdens fattigdom, likestilling, klimatiltak med mer. Vi har nå kommet halvveis til 2015, men mye gjenstår for å nå tusenårsmålene.
Uten så mye som en bagel ble et møterom fylt, og i overkant av en time ble diplomater infomert om hvorfor nettopp ungdom er uunnværelige i tiltakene for å nå FNs tusenårsmål innen 2015. Velartikulerte presentasjoner ble holdt av purunge tenåringer fra land som Thailand og Jamaica, så godt framført at man kunne mistenkte lobotomi eller annet å være bakenforliggende årsaker. Til slutt ble et mektig dikt framført av en ung, lokal jam-artist. Verket var fullendt.
Mange av de oppmøtte var nok gjerne representanter fra samme land som ungdomsdelegatene. Diplomater som motvillig måtte vise en halvannen times respekt til ungdommelig engasjement. Gledestårer rant da de fikk høre en femtenåring framføre en tale så velartikulert at den kunne vært skrevet av en av deres egne. Og det var den kanskje også, men pugget av gutten så godt som hvilken som helst regle i skolen. Her i ligger også mitt største hjertesukk med ungdomsdelegatordningen. Ungdom blir sendt til FN for å representere ungdom og ungdomsperspektiv, men ofte er de (vi?) så fjernet vekk fra de fleste ungdommer forøvrig at det blir vanskelig å påstå at de kan være representative for noen andre seg selv. Hvor mange sultende, arbeidsløse afrikanske ungdommer finner man i FNs Generalforsamling? Samtidig vil jeg ikke svartmale eller kaste altfor mange steiner i glasshus. Ungdomsdelegatene bidrar med mye. Og engasjement er kanskje det viktigste.
Et annet tema som sliter enda verre enn ungdom med å komme seg opp på agendaen i FN, er homofiles rettigheter. Torsdag deltok jeg på et arbeidsmøte sammen med representanter fra en liten gruppe andre vennligsinnede land hvor temaet var homofiles rettigheter. Men mens ungdom sliter med at folk stort sett ikke bryr seg, sliter homofile med at folk bryr seg nettopp litt for mye. Hva folk gjør i senga har alltid interessert og opprørt folk, og det gjelder i like stor grad for FN som andre steder. Men selvsagt, i diplomatiets ånd kan man jo aldri si det rett ut. Da kunne jo folk faktisk forstått hva vi driver på med her!
Petter
