Vår første helg i New York sammenfalt med den norske festivalen i Central Park. Dette arrangementet ble lagt til formiddagen på en lørdag, på optimistisk norsk vis. Samtidig foregikk New York road runners’ løp i parken. Sjømannskirkas gratis vafler tiltrakk seg en lengre kø enn hva en relativt kjent rappeartist ville greid å samle til platesignering. Sondre Lerche spilte gratiskonsert, Miss Norwegian Heritage 2008 kastet sin glans over stedet og det ble delt ut norsk kildevann til tørste joggere. Rundt omkring løp diplomater kledd i Kari Traa og Moods of Norways kolleksjoner. Det var altså en hederlig hyllest til norsk kultur i midten av New York.
Det er noe sært med Norge i utlandet. Eksilet fra vårt kjære hjemland får oss til å finne fram til og dyrke sider ved norsk kultur som vi sjelden setter pris på når vi oppholder oss hjemme, som hardingfele, hallingdans og Grete Waitz. Den norske festivalen brakte løs på fredagskvelden da det ble invitert til mottakelse på New Yorks Scandinavia House. Blant festens gjester var, i tillegg til Grete Waitz, norske diplomater og gavmilde sponsorer, en gruppe stortingspolitikere.
Tradisjonen tilsier at det hver høst midt i verste budsjettid sendes to puljer med stortingspolitikere til New York for å delta som en slags observatører ved FNs generalforsamling. Dette er også en av karamellene for oss ungdomsdelegater, som får fri tilgang til stortingspolitikere, og det attpåtil i alkoholiserte omgivelser. Har man en politisk agenda og strategisk teft, kan man nok tjene ganske mye på situasjonen. Samtidig er det vakkert å se hvordan politiske skillelinjer viskes ut i møte med felles utfordringer i form av valget av kveldens utested. I tillegg blir de kjørt gjennom et heftig program med spennende møter, og heldigvis for oss får ungdomsdelegatene ofte bli med.
En annen ting som har preget helgen, er forberedelsen til den talen som vi skal holde på vegne av Norge i FNs tredje komité på mandagen. Komiteen som jobber med menneskerettigheter, sosial utvikling og ungdom. Talen som er vår sjanse til å ta opp et tema som vi synes er spesielt viktig. På mange måter er dette selve klimakset for ungdomsdelegatenes opphold i New York, hvor den ene av de to unge og håpefulle får, med skjelvende røst, tale for alle FNs medlemsland. I år er det min (Petters) tur i ilden, og jeg håper det skal brenne godt.
Temaet for årets tale er barn og unges rett til og behov for utdanning når de befinner seg i konfliktsituasjoner. Krig bryter løs, skoler blir stengt og barn og unge står uten utdanningsmuligheter. Ungdom gjør som de alltid har gjort. De sitter ikke passive, men tar ting i sine egne hender, og mange ender opp i kriminelle gjenger, som barnesoldater, eller i prostitusjon. Derfor må det utdanningsprogram til, skreddersydd behovene til barn og unge i dag, og for den dagen konflikten er over og hverdagen kryper fram fra sitt skjulested.
Talen har vi skrevet på i flere måneder nå, og har fått innspill og skryt fra LNU, UD og delegasjonen i New York. Slikt kjennes godt, særlig siden talen skal holdes på vegne av LNUs medlemsorganisasjoner og på vegne av hele Norge. Tidspunkt for talen er satt til ettermiddagssesjonen på mandag, en gang mellom kl 15 og 18 lokal tid. Jeg er nummer 11 på talerlisten, og får holde min tale da med mindre alt blir forskjøvet fordi noen har slått seg vrang tidligere på dagen. Slikt skjer i FN, så jeg er forberedt på det verste. Men bra blir det uansett. Kvelden har jeg brukt til å lese talen opp for meg selv utallige ganger, men også til å lære meg å knyte slips. Man har videoer ute på youTube hvor man kan se hvordan slips skal knytes, og disse har jeg kikket mye på. Skjorta er ikke helt strøken, men dressen er fin. Da kan det ikke gå galt.
