Lunsjsultne stortingspolitikere småbjeffet seg imellom om statsbudsjettet da jeg møtte dem i UNICEF-resepsjonen. Jeg snek til dem litt ingefærchips. Vi skulle opp til Hilde Frafjord Johnson, «nestlederen» i FNs organisasjon for barn, UNICEF (United Nations Children’s Fund). Veggene var dekte av barnebilder. Smilende barn, triste barn, gule barn, hvite barn, røde barn, brune barn. Hvordan man viser bilder av mennesker fra andre deler av verden, og spesielt barn, uten å framstille dem som underlegne, er en kunst i seg selv. En viktig kunst jeg sjelden synes fotografer behersker. Jeg følte hadde en glorie av skepsis skinnende rundt meg blant alle disse bildene. Men UNICEF lot meg slippe sosialpornografiske bilder av den typen som PLAN og CARE pusher på samvittighetsfulle folk. Bilder av triste barn med fluer i øynene og Biaframager. Takk. Dagen før holdt de som jobber med fredsbevarende operasjoner hos den norske delegasjonen, et innlegg om arbeidet sitt. De åpnet presentasjonen med et bilde av en afrikansk stamme, og avsluttet med å vise et bilde av Hummere og Rolexer og si «dette er ikke grunnen til at vi jobber i FN». Neste slide presenterte de med ordene «Dette, er derimot grunnen vår», og ei smilende jente på vei til skolen vinket fra lerretet. Til sist kom beskjeden «For vi vil ikke at dette skal skje» og et horribelt bilde med ihjelskutte småbarn, blodige filler, og fluer kom på skjermen. Er det de sterke bildene og virkemidlene som er det viktigste her? Fordi man lever i en FN-boble det er vanskelig å se ut av? Jeg synes ikke at folk i UD-systemet skal vifte rundt seg med visuelle virkemidler som jeg etisk ikke synes er riktige å bruke. Tilbake til barna.
«Vi er jo ikke makroøkronomiske eksperter i UNICEF» sitat Hilde Frafjord Johnson.
UNICEF er ikke bare julekortselgere og noen man samler inn penger til på basar. De har det 2. største budsjettet av FN-organisasjonene, og 11 000 ansatte rundt i verden. Norge er den giveren som gir mest til UNICEF. Mandatet deres er Barnekonvensjonen, og de kan vise til en tung kunnskapsbank om hva som til enhver tid skjer rundt i verden og FNs beste statistiske system. De ansatte er en god blanding av jurister, politikere, sosialarbeidere og fagfolk fra feltarbeid. Så når Hilde Frafjord Johnson uttaler at «Vi er jo ikke makroøkronomiske eksperter i UNICEF» er jeg uenig med henne. Hvem vet bedre hvilke følger økonomisk planlegging og barnesensitiv budsjettering har, enn nettopp UNICEF? Hvem har bedre oversikt over hvilke prosjektmidler som har ført til utvikling eller tilbakegang på verdensbasis? UNICEF bruker 50 % av budsjettet årlig på å bekjempe barnedødelighet, og hjelper land med å planlegge lokal og nasjonal politikk for å sikre tilgang til blant annet rent vann og vaksiner for befolkningen. Men organisasjonen jobber for lite politisk i mine øyne. De tar ikke stilling til eksempelvis om handelsavtaler på vann og patent på medisiner vil føre til forverrede situasjoner for barn på verdensbasis. De er ute i krisesituasjonene, og fungerer sånn sett i mine øyne mer som en leveranseorganisasjon, enn som den tunge, politiske støttespilleren UNICEF kunne ha vært for land i sør som trenger støtte mot WTO-regimet. (Verdens Handelsorganisasjon.)
Slurpende på vaniljekaffe noterer jeg ned resultatene de viser til. For første gang siden 1960 er tallet på barnedødelighet gått under 10 millioner i året. Det er under 1 milliard mennesker som nå mangler tilgang til rent vann, for første gang siden 1990. 40 millioner myggnett har blitt delt ut for å bekjempe malariadødsfall. 96 % av UNICEFs penger brukes i felten. Men det blir stadig vanskeligere å rekruttere fagfolk til feltarbeid, nå som det ikke lengre blir sett på som nøytralt å være FN-personell. I Somalia, Afghanistan, Irak og grenseområder i Pakistan ser man på FN som USAs redskap, og flere titalls FN-utsendte har blitt beskutt og drept ute på FN-oppdrag.
I møte med en tungtrådd organisasjon i en byråkratisk verden kommer lysglimtene inn gjennom rullegardinene i asbest-kontorene, og troen på FN styrkes.
Det skal du ha, Hilde. Du vekket lysten i meg til å bidra. For UNICEF. I felten.
Ingrid
