Knuste glass, kaffe som koker over og klær som må kastes halvtørre opp i kofferten. Det blir lett ganske mye stress kvelden før man skal ut på et oppdrag. Og for et oppdrag! Jeg vil tørre å påstå at det er et av de mest spennende oppdragene som man kan få som norsk ungdom. Det er intet mindre enn å reiste til New York for å representere Norge i FNs Generalforsamling som årets norske ungdomsdelegater.
Vi er Ingrid Grov Mannsverk, nestleder i Sosialistisk Ungdom, og Petter Hojem (som skriver i dag), leder av internasjonalt utvalg i Skeiv Ungdom. Sammen har vi blitt valgt ut av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner til å delta på årets Generalforsamling i FN. Denne tradisjonen med å kaste kjernesunn norsk ungdom ut i et hav av byråkrater, teknokrater og diplomater stammer tilbake til det herrens år 1971. Den gang reiste blant annet Arne Treholt med nystrøken skjorte til det som må være det nærmeste man kommer verdens hovestad i noen uker på høsten hvert år. Og som Arne Treholt håper også vi å gjøre det stort i internasjonal politikk. I denne bloggen her kommer du i de neste par ukene til å få lese om våre opplevelser og erfaringer fra å jobbe side om side med
Men et godt stykke arbeid krever også mye forarbeid. Kvelden før vi dro, ble jeg huket inn av NRK2 til programmet I Kveld. Spørsmålet jeg fikk der har jeg fått flere andre steder, blant annet fra meg selv: hvilke forventninger har jeg til reisen jeg skal legge ut på med Ingrid til Amerika?
FN har vel alltid vært en av mine store drømmer. Stedet hvor verdensledere møtes, hvor avtaler sluttes og fred skal bygges. Men samtidig har jeg lært med åra at FN er ineffektiv som sirup. FN har blitt oversett, omgått eller avvist. Som en høytstående norsk diplomat i FN fortalte oss ved ankomst: det blir mye frustrasjon og mange illusjoner som brister. Det blir nok vanskelig å kjempe seg til oppmerksomhet i et FN som er preget av finanskrise, amerikansk presidentvalg og ellers en kakofoni av kverrulanter som drar til FN hver høst for å krangle. Men er vi dyktige, skal vi alltids få kilt en skarp albue inn i debatten og uttrykt våre synspunkt på saker. Så sjarmerende naiv kan jeg likevel være.
Forventningene for turen var høye, men frustrasjonen kom kjapt: først etter å ha blitt frarøvet bagasje av British Airways og frarøvet verdighet av US Immigration Control, satte jeg meg i en drosje på vei til the Pod hotel på Manhattan. Der satt Ingrid allerede, som hadde tatt et tidligere fly. Rommet var lite, men søvnen var god. Og hva våknet vi opp til?
”Dette er ikke et eple”, skrev Magritte da han tegnet et eple. New York, ”the big apple”, er et slikt eple for mange av dem som besøker byen for første gang. Det er liksom ikke helt ekte. Altfor stort til å ta tak i og altfor urolig til å fange. Men når man fast får satt tenna dypt i eplet, skal det mye til før man rister seg av. De neste dagene blir det møte med den norske delegasjonen, og siste flikking på en tale som skal holdes i FNs generalforsamling. Er forventningene fortsatt høye? Ja! Følg med og så skal dere snart få høre fortsettelsen av soga om den store reisen til FN.
Petter
