I dagens blogg er det Ingrids tur til å fortelle om sine forventninger og følelser i møte med FN, UD og fettfri joghurt.
Da jeg ankommer New York, glitrer den regnvåte asfalten under gatelyset. En boblejakkeinnpakka hjemløs på fortauet dusjes lett idet den gule drosja bremser utenfor hotellet mitt på Manhattan. Det oser fra kumlokkene og gjennom et dørgløtt ser jeg inn i en trang kinesisk nudelbar hvor dresskledde menn slurper i seg dampende suppe. Kvelden i New York er varm og klam.
Mine forventninger til å være ungdomsdelegat er varme og klamme. Jeg blir varm i magen av at vi skal få delta i debatter og møter i Sikkerhetsrådet og de forskjellige komitéene, at vi skal få se hvordan landene agerer med og mot hverandre - i det hele tatt, skjønne hvordan tannhjulene i FN-maskineriet ruller for at internasjonal politikk utformes og gjennomføres som den gjør. Kanskje får vi henge med på et knallhardt politisk forhandlingskjør med de norske stortingspolitikerne som er her? Får jeg spredt glimt av sosialisme i de teppelagte korridorene? To uker i et livlig og prustende New York blir et eventyr.
Et par klamme tanker har også festet grepet. Jeg synes ungdomsdelegatordningen er for dårlig forankret gjennom LNU i medlemsorganisasjonene til at jeg med sikkerhet vet jeg kan klare å få formidlet og bidratt med noe matnyttig når vi kommer hjem. Man har ungdomsdelegater for å forsikre at hensyn til ungdom blir ivaretatt i politikken, men det vedtas jo kun i ”ungdomsresolusjoner”. Når vi da gjør ungdomspolitikk godt synlig og adskilt på utsiden av all annen politikk, – undergraver vi ikke da oss selv? Især når de andre landene som har ungdomsdelegater har utpekt uorganisert ungdom som ikke daglig jobber og lobber nasjonalt for ungdom i sine respektive land? Og kanskje er jeg sær, men jeg synes det hadde vært større å få være med Norges utenriksminister for å møte Russlands utenriksminister, enn det er å skulle trykke hånda til FNs generalsekretær Ban Ki Moon. Jeg klager ikke. Vedder på at jeg har sterkere håndgrep enn ham. Høye hæler og mingling er ikke noe problem, men nystrøkne klær, naturlig sminke og apolitiske, kjedelige byråkrater kan blir en utfordring.
Men utfordringene skal jeg ta, sammen med henrykkelsen over å få være her. Jeg håper jeg får møtt organisert, amerikansk ungdom, – enten i fagforeninger eller ungdomsorganisasjoner. Det er jo optimalt for en demokratielskende nordkvinne, fra et land hvor nesten alle de unge innbyggerne er organiserte i en eller annen form, å få et innblikk i hvordan sivilsamfunnet organiseres og oppfattes for unge amerikanerene. Skal også forsøke å komme meg på valgkamparrangementer for presidentkandidat Obama i Harlem, og for motkandidaten McCain i Brooklyn. En norsk representant i UNIFEM (United Nations Development Fund for Women) har jeg fått laget en avtale med, så jeg skal få høre om byrået som skal opprettes i FN som kun skal jobbe med kvinner og likestilling. Spennende!
Mitt første møte i New York var med den norske delegasjonen til FN. Da fikk vi fra ambassadøren høre at ”vi får passe godt på dere i tilfelle dere kommer tilbake som stortingsrepresentanter, det har flere andre gjort”. Kunne han ha ordlagt seg noe tydeligere for å tillegge oss mindre betydning som ungdomsdelegater? ”Kom tilbake når dere blir verdifulle”. Senere den dagen hadde vi en hyggelig mottagelse hos ham, med avokadokrem og champagne for å se visepresidentdebatten på CNN. Mitt inntrykk bedret seg merkbart. Av ambassadøren, vel og merke, ikke av Palin.
Det som slo meg selsomme kveld var forundringen over hvem jeg var i rommet sammen med. For hvem er menneskene i UD-systemet, utplasserte for å representere Norge? Nordmenn kan de ikke være? De har ordforråd som få norsktalende vil forstå. ”Oratorisk”, ”sober”. Liflige norske ord som de krydrer med amerikanske, flate uttrykk som ”touch base”. For oss uvante er det ren sport å følge med på hva som sies. Jeg forstår at det er vanskelig å skulle følge med på hva som skjer hjemme i Norge til enhver tid i et kjapt endrende nyhetsbilde, men mitt minstekrav til de menneskene som oftest møter folk fra andre land som lurer på hvordan vi har det i Norge, det er at de skal kunne skryte av våre lokaldemokratiske tradisjoner og ikke ha problemer med å vite forskjell på kommune og fylke. Noe som var forvirring på mottakelsen på torsdag.
Vannet smaker klor, pizzaen drypper fett, low fat yoghurt smaker som pudding, bygningsarbeiderne plystrer etter deg, kaffen er tynn, damer i stilett stolprer av gårde rundt deg med håndvesker større enn dem selv, dresskledde menn prater nasalt i mobilen med manikyrerte negler, sirupen er seig på frokostpannekakene og så søt at det iser i tennene, solnedgangen er fin i Central Park, nudelsuppe med tang og andelever er godt med ekstra soyasaus i og det er vidunderlig å være her.
Gode ønsker fra en kvinnelig skribent i New York som i to uker fremover skal ta tempen på hva som skjer her i ”The Big Apple”. Nei, ikke Carrie Bradshaw. Ingrid Grov Mannsverk.
