Den nest siste dagen av klimaforhandlingene i Barcelona er ved sin ende. Det har gått fremover, et bittelite museskritt i riktig retning. I dag har jeg fulgt det sporet som jobber med videre forpliktelser for land som har forpliktelser gjennom Kyoto-protokollen. Dette var et tre timers langt møte, uten at man fikk noe særlig ut av det. Det var en konstruktiv diskusjon om den nye avtalen, som man klart kan ta med seg videre til København. Det som er frustrerende er at man ikke kommer noen vei her i Barcelona, i visshet om at dette er siste møtet før toppmøtet om en måned til.
Jeg skal prøve å gjengi dagens diskusjoner uten at det blir for nerdete og for teknisk. Det er ikke alltid så lett, når forhandlingene egentlig ikke er annet en nerdete og tekniske. To av diskusjonene i dag har gått på basisår og 2 forpliktelsesperiode.
1.) Basisår
Under Kyotoprotokollen så har man basisår 1990. Det betyr rett og slett at det er utslippene fra 1990 vi regner som start, eller 100 prosent. Så når jeg sier at Norge må kutte med 40 prosent fra 1990 nivå, betyr det at vi må kutte med 40 prosent av de utslippene vi hadde i 1990. Hvis vi hadde 2009 som basisår, måtte Norge ha kuttet med litt over 50 prosent, fordi vi i dag ligger 10 prosent over hva vi gjorde i 1990.
Det er egentlig litt rar ting å diskutere, for det hadde nesten vært enklere å diskutere hvor mange tonn vi skal kutte. Men det er nå slik det er. Norge ønsker fremdeles at man skal ha 1990 som basisår, men mange andre land vil ha andre basisår. Et eksempel er 2005. Det er flere grunner til det. For eksempel Russland har hatt en veldig økonomisk nedgang siden 1990, som betyr at de har kuttet enorme mengder CO2. Trenger ikke Russland da å gjøre noe?
En annen grunn er at man etter hvert skal legge til rette for at land som nå ikke har forpliktelser kan kobles på, men med et annet basisår enn 1990. Dette syns jeg likevel er et merkelig argument, ettersom uland ikke kommer til å få forpliktelser i nærmeste fremtid uansett.
Jeg kan se for meg at man fremdeles har 1990 som basisår, men har med i avtalen fotnoter om at det er lov med flere valgfrie basisår.
2.) Forpliktelsesperiode
I Kyotoprotokollen i dag har man en forpliktelsesperiode, altså første forpliktelsesperiode fordi man ikke har hatt noen tidligere. Denne perioden er mellom 2008 og 2012, altså fem år. Spørsmålet nå er hvor lang den neste perioden skal være. Mange ønsker fremdeles 5 år, andre land ønsker 8 år. Jeg mener at slik som situasjonen ser ut nå, er det beste en forpliktelsesperiode på 5 år. Dette er fordi at man ser for seg en heller dårlig avtale i København, da er det beste for klima at man raskt får justert målene og begynne på tredje periode. Dersom man skulle gå inn for 8 år, mener jeg det er essensielt at man har en gjennomgang av målene midt i perioden. Da kan man justere målene etter hva forsking sier vi verden trenger. Det er per i dag stort sprang mellom hva land sier de vil kutte, og hva forskerne sier vi må kutte.
På begge områdene har man kommet litt fremover. Man har startet to mindre grupper som skal jobbe med dette videre mot København, med mål om at man tar dette opp tidlig under toppmøtet. Får man dette i havn da, er man på god vei.
Dette var kanskje ikke så fryktelig spennende. Men dette er hva man diskuterer, det går seint og er lite motiverende å følge med på. Som ungdom er jeg veldig utålmodig, og ser gjerne at ting skulle vært gjort i går. Jeg ønsker meg fortgang i forhandlingene, men slik er det ikke. Men jeg har prøvd å få Norge til å jobbe mer opp mot EU, slik at de blir litt mindre kjipe og går inn for de bra tinga.
Nå må jeg komme meg hjem fra konferansesenteret… Adjø.
