Nå har jeg ikke blogget på mange dager. Og det har skjedd mange ting som er verdt å skrive hjem om. Det er vel nettopp derfor jeg ikke har fått blogget, igrunn. Så jeg håper dere vil unnskylde – og likevel lese – et litt lengre innlegg.
Onsdag fulgte jeg med den norske delegasjonen på helgdagstur til tre av Rios favelaer. Santa Marta, Maré og Canta Galo. Det to siste stedsnavna betyr Tidevann og Hanegal.
Favelaene vi besøkte var ikke de verste Rio har å by på. Santa Marta ligger i en skikkelig bratt skråning som i utgangspunktet er et superfarlig sted med tanke på jordskred, flom osv. Men husene er blitt rekonstruert oppå sement og bydelen har fått fløybane opp til toppen. I Canta Galo og i Maré besøkte vi museer. Dvs. det var ikke museer i tradisjonell forstand, men heller steder for å lære opp samfunnenes medlemmer og stolt vise frem bakgrunn og kultur.
Maré var spesielt. Det er et farlig sted fremdeles, og vi kunne ikke gå rundt der, kun besøke museet. Tidligere var det bygget på påler ute i Rios strandkant, derav navnet Tidevann. Etter et ”opprydningsprosjekt” ble hele samfunnet rekonstruert på ordentlig underlag. Mange motsatte seg endringen. Midt oppi denne rekonstruksjonen begynte noen mødre å bekymre seg for at barna deres glemte sin fortid, sin arv. Derfor startet de å samle gjenstander, bilder og historier fra Marés fortid og å lære opp barna sine denne. Troen på at en ikke kan komme fremover uten å vite hvorfor en er der en er, drev dem. I dag drives dette ”museet” av deres sønner. I tillegg til fortiden er nåtiden utstilt: en brøkdel av kulene som kan plukkes i Marés gater. Heldigvis har også fremtiden fått sin plass: barna i Maré har, i pappmasjé, konstruert bydelen slik de ønsker å se den, med hus, parker, svømmebasseng og en fotballbane.
Brasil har endret politikk fra flytting av favelaer , å jevne hele samfunn med jorden og fordrive deres befolking, til å oppgradere hus og gater. Problematikk eksisterer likevel fremdeles. Med fløybanen i Santa Marta har prisene steget, og folk føler seg kontrollert.
Jeg hadde mange tanker i hodet den kvelden. Jeg var ordentlig sliten av alle inntrykkene. Likevel dro jeg på konsert med HABITATs såkalte Messengers of Truth. En rekke artister fra ulike land leverer budskapet om ungdom som Agents of Change på det såkalte ungdommens eget språk. Blant disse artisene er Samsaya og Carpe Diem fra Norge. Konserten var det beste kulturarrangementet så langt i WUYA/WUF – masse dans, glede og energi. Og så hendte noe rart. Plutselig så jeg Daniel som jeg gikk i barnehage med! I Rio?! Har ikke sett ham siden vi var små. Husket han meg, mon tro? Et artig sammentreff – jajje men – kanskje var han blitt byplanlegger? Hva gjør du her, sa jeg. Jeg skal spille, sa han.
En dag i møte med Messengers of Truth.
