Internasjonale møter byr på noen utfordringer med tanke på møtekultur og hvordan en kommer frem til ting. En må regne med at alt tar ekstremt lang tid, men ellers er det som et hvilket som helst annet møte der en skal komme opp med en plan, eller en erklæring som det heter på møtespråk. Som Jens og Julie sa etter å ha vært ungdomsdelegater til FNs generalforsamling i fjor; en må se på det som et stort landsmøte. World Youth Conference er ikke noe unntak.
Åpningen av forumet (som foregår i Léon – noen timer fra Mexico City) var lagt til en av Mexicos mest populære hanekamp-arenaer. Stemningen var god, helt til to av paneldeltakerne havnet i en åpen krangel med de mexicanske tilhørerne om urbefolkningens rettigheter. Dette er åpenbart et sårt tema, for mens en av deltakerne i panelet kunne fortelle at toleranse er viktig, ungdomsinnflytelse er topp og ungdom har en viktig stemme, kunne representanten fra urbefolkningen i Mexico fortelle om en ganske annen virkelighet.
Det er ikke et målbart tusenårsmål på deltakelse – og bra er kanskje det, for i alle tusenårsmål må retten til deltakelse være et gjennomgående tema. Medvirkning innebærer så mangt, men grunnleggende sett handler det om at barn og ungdom er aktører med rettigheter som skal få påvirke det som påvirker seg. Om det handler om egen helse, skolehverdag eller hvordan vi skal løse klimakrisen.
God medvirkning er å ha kunnskap om egne rettigheter, muligheten til å utøve de og, i motsetning til bare deltakelse, at medvirkningen fører frem til noe. Den første arbeidsgruppen jeg deltok på handlet om deltakelse i bred forstand. Say it aloud! er mottoet for forumet, og med god inspirasjon fra åpningen og konfliktene mellom majoritet og minoritet, vil makt og avmakt bli grundig diskutuert i dagene fremover.
