Fram og tilbake er (nesten) dobbelt så dyrt

Torsdag og fredag har konferansen «Youth – Voice of the Future» funne stad her i Reykjavik. Eg har teke del i den som LNUs representant i Nordisk Barne- og Ungdomskomite (NORDBUK), sidan eg skulle til Reykjavik denne helga likevel. Konferansen finn stad her fordi den første allnordiske ungdomsundersøkinga nokon sinne blei lansert på torsdag. Denne undersøkinga er iverksett under islandsk formannsskap i Nordisk Ministerråd i fjor, og derfor er det akkurat her den lanseres. Videregåendeelever i 5 land og 3 sjølstyreområder har tatt del i undersøkelsen, og når eg berre får sett nærare på den, lover eg å komme tilbake med «highlights».

Men altså. Konferanse betyr fin middag. I dette tilfellet tilbaud dei også seightseeing mellom konferanse og middag, men eg prioriterte i staden å vere jakkeshoppingskonsulent for den svenske ungdomsrepresentanten i NORDBUK. Etter x antall prøvde jakker (men framleis ingen handleposer) fann vi ut at det ville vere på tide å kaste seg ut i ein taxi til restauranten. Mikael hadde namnet på plassen i jakkelomma. «Yupp, I know where that is» sa taxisjåføren, «men det er godt og vel 20 minutt dit. Men dei har god mat, då!». Vi hadde fått inntrykk av at middagen skulle vere i sentrum av Reykjavik, så vi syntes jo det var litt pussig. Men pytt. Kjør på.

Då gatelysene langs vegen forsvann, sende eg ei melding til ein av organisatorane for å høyre om vi virkelig skulle langt utpå landet. Ingen svar.

Etter langt og lenger enn langt, kom vi omsider til restauranten. Taksameteret kunne då fortelle at rekninga var på 9000 kroner. Islandske sådan. Men fair enough, det koster å vere kar.

Men vent. Noko virker gale. For denne restauranten langt ute i ingenmannsland ser like øde ut som landskapet rundt. Ingen lys. Sjåføren skrur på fjernlysene, og avslører eit kjøkken utan folk. Så vi prøver å ringe «Mr Do-not-answer», som atter ei gong lev opp til sitt nye økenamn. Kva gjer ein då? Gjennomgang av telefonlistene på mobilene våre er nødvendig, og dette gir oss eit håp:vi har eit nr til ein av dei som er på konferansen. Jón blir vår redning. «Have they changed restaurant?» «Eeeeh! Yeah. Didn’t you hear»?

Sjåføren skrur av taksameteret i sympati med to bortkomne skandinavere og set kursen mot Reykjavik sentrum igjen. Han skrur det ikke på igjen før det er 11 km igjen – langt over halvveis.

Vi kjem omsider til riktig stad, og taxiregninga har klart å bli langt over femsifra i islandsk valuta – og ganske nær firesifra i norske. I det vi omsider melder vår ankomst og fortel arrangørane at vi har vore vegen om den opphavleg oppsette restauranten, er det tydelig at dei tykkjer dette er verre enn vi tykkjer det er. Det viste seg til og med at den restauranten som opprinneleg var sett opp, i mellomtida var nedlagt som følge av finanskrisa, og at ein i all hast hadde måtte omrokkere. Dei har opplyst om det i arbeidsgruppene (minus den der Mikael var), og i konferanselokalet hadde ein hengt opp lapper vi har oversett.

Moralen er; fram og tilbake er ikkje bare dobbelt så langt, det er i tillegg ganske dyrt. I det minste fekk vi ei god historie ut av det. Aldri så galt at det ikkje er godt for noko.

Ungdommens maktutredning i NRK Alltid Nyheter

Bjarne Dæhli, ny-utvalgt medlem av Ungdommens maktutredning

LNUs leder og ny-utvalgt medlem i Ungdommens Maktutredning ble i dag intervjuet på NRK Alltid nyheter om utvalgets oppdrag. Hør hele intervjuet om ungdom, makt og deltakelse her: Intervju med Bjarne Dæhli på NRK Alltid nyheter

Stem og bestem

BLD gjennomfører en årlig kommunekonferanse for ungdomsråd, folk som jobber i kommunen med barn og unge, kommunepolitikere og frivillige organisasjoner. Tema i år var «Ung makt og lokalt engasjement», et riktig så LNU-vennlig tema ettersom et av profilområdene våre er «Ung makt og demokrati«.

Noe av samfunnsoppdraget organisasjonene har er å skape engasjement og å gjøre det lett å engasjere seg. Så langt så bra, men hvordan få flere til å knekke engasjementskoden? Om det er å engasjere seg i nye fritidsaktiviteter eller i nye saker og tema, vil vi jo gjerne at flere skal bli med.

Engasjemagne gjør det enkelt: Det må enten være noe gøy, noe som gjør deg forbanna, eller at du gjør noe bra for andre. Slikt blir det engasjement av.

Blir valget til neste år en mulighet til å få flere unge velgere engasjert i hva som skjer rundt seg? Dette var tema for mitt innlegg om hvordan ungdom kan engasjere ungdom.

Svaret er sjølvsagt ja, og forklaringen er enkel: Din stemme teller, valget påvirker hverdagen din, hvis du ikke stemmer er det noen andre som bestemmer for deg.

LNU planlegger en kampanje før lokalvalget for å få flere unge velgere til å bruke stemmeretten sin. Flere kommuner har allerede bidratt til finansieringen og vi venter nå på svar fra KRD. Så snart finansiering er avklart, begynner morroa. Hva det betyr for deg og din organisasjon får du vite mer om på lederkonferansen 1. november.

Visum og valkamp

Lørdag til mandag hadde Det europeiske ungdomsrådet (YFJ) si arbeidsgruppe for menneskerettar sitt siste møte, og som LNUs representant i arbeidsgruppa, var eg med. Medan alle tidlegare møte har vore i Brussel, slapp vi denne gongen å vende nasa mot det haustkalde Europolis – NAYORA, Aserbadijans landsråd, inviterte oss til Baku.

Billettane blei tinga i god tid, og fordi alle arbeidsgruppemedlemmer er Schengen-borgarar, trong vi på tingingstidspunktet ikkje å ha fått visum på førehand, men kunne få dette på grensa. Men ei veke før avreise, blei det brått oppdaga at Aserbadijan har skjerpa inn reglementet sitt. Kva gjer ein då? Jo, ein byrjer sjølvsagt med å undersøke om det finst noko som helst slags høve til å få fiksa førehandsvisum. I mitt tilfelle ville det bety ein tur til Stockholm – ein tanke eg raskt slo frå meg då eg forstod at eg også måtte ha førehandsbetalt visumet, og pengeoverføringa frå min norske til deira svenske konto ville ta lenger tid enn eg hadde. Så då var det berre å slå tanken på å reise ifrå seg, igrunnen. Eg låg febersjuk i Oslo og kjende at det igrunnen var like greitt å berre bli liggande.

Men så, torsdag ettermiddag, kom ei noko overraskande melding frå Baku. Vi hadde fått visum likevel. Som det går fram av den aseriske ambassaden i Stockholm sine sider er det ganske vanskeleg å få visum i landet om dagen. Nokre få unnatak finst det, og eit klokt hovud tenkte at «hey, kva om vi gjer eit forsøk på å få ein invitasjon frå eit av unnataka?». Som sagt, så gjort. Unnatak 2 seier at visum kan utstedes «Upon official invitation of the President, Prime Minister, Speaker of Milli Majlis (Parliament), Head of Administration of the President of the Republic of Azerbaijan and Chairman of Ali Majlis (Supreme Assembly) of the Autonomous Republic of Nakhchivan;». Vel. Kanskje ikkje verdas enklaste jobb, men verd eit forsøk. Og det viste seg brått at fordi leiaren i NAYORA er ein god venn av sportsministeren i landet, som kunne gå god for at vi var bra folk sidan vi skulle besøke NAYORA, gjekk migrasjonsministeren himself med på å signere invitasjonen vår – og alle andre papir som var naudsynte for å komme oss av gårde (deriblant brev til flyselskapa om at dei kunne sende oss ombord).

Men kvifor gjere noko i utgangspunktet enkelt, vanskeleg?

At det kom nye visumregler frå 15. oktober har blitt forklart med eit ønske om å hindre korrupsjon på grensa og gjere det mogleg for alle gjester i landet å faktisk vite på førehand om dei får høve til å bli så lenge som dei måtte ønske – og ikkje risikere etter ankomst at dei ikkje får utvida visum. Og det er ikkje tvil om at det har sine fordeler med innskjerping for dei reisande sin del. Men det har vore spekulert i om det ligg ein mindre edel grunn for det: å hindre journalister og observatører tilgang til landet i samband med valet 7. november.

Oppladinga til valet er i full gang, og både på oppslagstavler og i butikkvinduer finn ein plakater som fortel kven ein bør røyste på i det føreståande valet. Skjønt, ein plakat her og ein plakat der gjer ingen valkamp, og samanlikna med alle andre land eg har vore i like før valet, er det overraskande kor lite ein merker at valkampen er inne i si nest siste veke. Men kanskje er det fordi «alle» veit kven som kjem til å vinne valet. New Azerbaijani Party, nasjonalistpartiet skipa av «landsfaderen» Heydar Aliyev og nå leia av sonen hans, president Ilham Aliyev, har sitte med makta sidan 1993, og blir kritisert for ikkje å lede landet etter dei prinsippa som kreves for at det skal kunne kalles eit demokrati. OSSE underkjente meinte at vala i både 2003 og 2007 ikkje er gyldige. Freedom House meiner landet går i feil retning, og rekner dei ikkje lenger som eit «delvis ope» demokrati.

Men meir om menneskerettar, Aserbadijan og Europeiske ungdomsrettar kjem vonleg ein annan dag – nå må eg nesten komme meg under dyna, i morgon går turen til Island og ungdomsforskningskonferanse.

Det må være FN

Det må være FN

Tregt diplomati. Laaange møter. Folk som har som viktigste arbeidsoppgave å opprettholde sin egen stilling. Verdens mest tungrodde byråkrati. Overkjøring av utviklingsland.

Dessverre en riktig beskrivelse av FN. Men heldigvis ikke en utfyllende beskrivelse.

FN er også den eneste plattformen der alle verdens stater møtes med utgangspunkt i at de er likeverdige partnere som søker felles løsninger. Det er stedet der verdens ledere ble enige om å gå sammen for å møte de aller største utfordringene verden står overfor. Det er fortsatt organisasjonen som ble etablert i kjølvannet av verdenskrigene og en av verdenshistoriens tristeste perioder.

Mange har sagt at FN ikke er bra nok. I forvilelsen har til og med enkelte foreslått å etablere en ny internasjonal organisasjon. Mange av kritikerne har gode poenger, det finnes mange forbedringsmulgiheter i FN. Blant annet er det helt nødvendig med et tettere samarbeid med verdensbanken.

MEN:

  • hvert år dør 350 000 kvinner i barnefødsler. 99% av dem i utviklingsland
  • nesten 70 millioner barn går ikke på skolen
  • hvert år dør 9 millioner barn før de har feiret sin femte bursdag. De dør av sult eller sykdommer som rike land har medisiner mot.

Vi kan ikke tillate oss å spørre OM vi kan løse disse utfordringene. Vi må spørre HVORDAN. Da må vi bruke de redskapene vi har. FN er kanskje ikke perfekt, men den er heller ikke det værste vi har, tross alt.