I år som mange tidligere år, tok Generalsekretæren i FN Ban Ki-moon seg æren/bryderiet (stryk ut det som ikke passer) med å møte med alle ungdomsdelegatene, ta bilder sammen, og dele noen flotte ord om engasjement og framtiden. For min del er vanskelig å skrive dype følelser om møtet (selv om en del andre ungdomsdelegater ikke har problemer med å skrive lange takkebrev i svært høytidelige ordlag) siden det verken hadde politisk eller personlig gnist; men det jeg kan forklare er teknikken – det vil si teknikken på håndtrykket til Ban Ki-moon.
I år hadde noen skarpe skjeler i PR-avdelingen hans funnet ut at det største bidraget han kunne gi oss som ungdomsdelegater for å komme langt i livet, var et fotografi hvor han hilser på hver enkelt av oss. Stort sett det samme som han har å tilby konger, presidenter og statsministere som møter han.
Ban Ki-moon har som mange store statsmenn et særlig godt innøvd håndtrykk. Ikke minst fordi han i forrige uke trykket nær sagt alle verdens lands statsoverhoder, og har trent opp til årlig toppform.
Jeg fikk kjenne på et lett men like fullt myndig håndtrykk, godt justert for å møte ulike motparters høyder, avvæpne uenigheter og undertrykke svakheter. Han har dessuten alltid lik innfallsvinkel (se sammenligning med hilsing med statsminister Jens Stoltenberg for et par uker siden) og samme tynne smil. Slikt blir det stort sett verdige og verdifulle håndtrykk ut av, som statsledere kan ta med seg hjem til aviser, nettsider og blogger.
Jeg tror strengt tatt ikke bilder med Ban Ki-moon vil øke sjansene for suksess i livet for min del, men kanskje det kan fungere som profilbilde på facebook en liten stund.
