Det er en styrke ved vårt demokrati at det offentlige ønsker å høre hva ungdom tenker og mener – både lokalt og nasjonalt. Men det er en svakhet at man ofte overser viktigheten av representativitet og dermed det faktum at ”ungdom” ikke er en uniform gruppe. Det er forskjell på å invitere ungdommer med konkrete erfaringer fra f.eks barnevernet, rusmiljø eller det å falle ut av skolen og det å invitere ungdom generelt.
Ofte virker det desverre som om det offentlige ikke har større ambisjoner ved å invitere ungdom enn at de har gjort akkurat det – invitere og helst hvem som helst, bare de er ungdom. Det kan se ut som om idealet er ungdom som bare representere seg selv, ikke er politisk skolert og i alle fall ikke organisert! Det er et merkelig inntrykk å få i et demokrati der vi velger de som best mulig kan fremme meningene våre.
Jeg kan ikke spille fotball og har aldri interessert meg for det. Er det rettferdig at jeg blir tatt med på høring i hvordan den nye fotballbanen skal være på vegne av ”ungdom”? Nei, langt der i fra, men spør derimot en ungdom som har svidd av mange timer og krefter på gresset og som vet hva fotball handler om! Spør ham eller henne – ikke spør meg. Det vil være arrogant og respektløst å overse den unge fotballspillerens ekspertise og gi påvirkningsmuligheten til en uerfaren tilskuer. På samme måte er det arrogant og respektløst å bare samle sammen en nesten tilfeldig utvalgt gruppe ungdommer og spørre hva de mener på vegne av ungdom. Det er arrogant og respektløst ovenfor de ungdommene som faktisk har satt seg inn i saksfeltet og diskutert det med vennene sine, og som faktisk har fått anerkjennelse og tillit for sine timer og evner til å snakke på vegne av disse. Det er arrogant og respektløst å si at ”Fordi du har blitt så flink på å komme med slagkraftige og oppmerksomme meninger, så representerer du ikke grasrota lenger”.
Hvis man ønsker å høre det brede lag av norsk ungdom – la de få stemmerett og bidra til at de bruker den! Og hvis man ønsker å høre ungdoms meninger om konkrete saker eller saksfelt – spør de som på grunn av sin kompetanse og ferdigheter har fått tillit fra grasrota til å tale deres sak. Spør de som står i et system der meninger er jobbet med i forkant og som har mulighet til å holde ansvarlig i etterkant.
La barne- og ungdomsråd bestå av noen som har fått tilliten fra sine egne, enten det er elevråd, ungdomsklubber eller organisasjoner. Inviter ungdom som har arbeidet for å være best mulig på å representere sine til å utfordre politikere og meningsinstanser. Ikke fall for fristelsen til å viske ut meningsforskjellene blant ungdommen, forme de til én masse og velge de ut etter eget forgodtbefinnende. Det ville ikke fungert ovenfor voksne og det fungerer like dårlig ovenfor ungdom.
Skrevet av: Gunhild Grande Stærk
Her er flere artikler (7) Gunhild har skrevet for LNU Blogg.