Sluttdokumentet er nå vedtatt av de forente nasjoners utsendinger, det vil si de som har fått mandat fra sine land til å fremforhandle erklæringen før statslederne nå tar over skuta. Forhandlingssituasjonen kan til tider ha minnet om et klasserom hvor pultene har stått i hestesko og lærerinnen Brasil har stått ved kateteret. Forskjellen i FN er at pultene er utstyrt med mikrofoner, elevene kommer fra alle verdenshjørner og lærerinnen (til høyre i bildet) sitter i midten av en rekke støttespillere for at ting skal foregå i særs ordnede former.
I en hver klasse har man kontraster, og elever som tar mer plass enn andre. Som liten var nok jeg en av de som pratet mest, og rundt Rios forhandlingsbord er dette EU. De er tidlig ute med å heve stemmen, og har litt å lære hva kommer til forhandlinger. På motsatt side av hesteskoen sitter «utviklingslandene» representert ved G77, barnet som har vokst opp i offerrollen og nekter å gi den fra seg, selv om alder og vekst har gjort at vedkommende med tiden er blitt en ganske sterk spiller. Hvor passer så Norge inn? Den lyse gutten til venstre i klasserommet, som har mye fornuftig å si, men som må veie sine ord med omhu da størrelse til syvende og sist teller. Norge , en liten, åpen økonomi som beskrevet i Viktor Nordmann lærebok om internasjonal handel ønsker selvfølgelig liberalisering og demkrati. Dette kan virke skremmende for elever som er av den litt mer sjenerte sorten, og liker å verne om privatlivet sitt. Et typisk slikt venninnepar vil være Cuba og Venzuela. De hvisker mellom seg og ønsker ikke å dele hemmelighetene sine med alle andre.
Noen elever krever også mer enn andre, og da tiden var kommet til å lire av seg lovord omkring resultatet benyttet Bolivia muligheten til å klage litt over manglende løfter om finansiering og teknologioverføring.Dette har vært temaer som har vært vanskelige å diskutere da «Klassekassen» for mange oppleves som noe tom etter finanskrisen. Elevene diskuterer også ut i fra ulike virkelighetsoppfatninger. Dette skyldes at de som tidligere fikk leksehjelp har opplevd positiv (økonomisk) utvikling, men fortsatt ønsker hjelp med leksene. Samarbeidet på skolen har også blitt mer komplisert da det ikke lengre kun er de skoleflinke som må overføre sine kunnskaper til de som har opplevd at læringen går litt tungt. De tidligere tunglærte har nemlig nylig opplevd bratt læringskurve og vil nå kunne lære mye av hverandre, men ser ikke helt ut til å ha forstått dette enda.
USA uttrykte misnøye rundt reproduktive rettigheter, som følge av at retten til selvbestemt abort ble tatt ut av teksten. De gjorde det også klart at de ikke ønsket endring av navnet på miljøorganet i FN fra UNEP (Unites Nations Environment programme) til UNEO (UNE Organsiation), uten at det gjøres ytterligere endringer for å styrke organet.
Ordstyrer var litt snill mot slutten og lot alle elever få lufte sine bekymringer og håp for fremtiden. Da det endelig var tid for at også den lille lyse gutten skulle få tale, reiste han seg. Det vil si han ble sittende, dette er jo tross alt FN vi snakker om, men som nasjon stod han oppreist. Han støttet både viktigheten av reproduktive rettigheter, navneendring av UNEP og viktigheten av bærekraftsmålene som skal settes om ikke lenge. Han påpekte også med den største selvfølgelighet at man i tiden som kommer må høre mer på de yngre klassekameratene slik at ikke sakene i elevrådet ikke bare skal bestemmes av de eldste elevene, men være et organ hvor alle blir hørt, og interessene til fremtidige elever ivaretatt. Takk Heikki.
