Albansk Ungdom på studietur til Beograd og Prishtina

Innlegget er skrevet av Nuhi Peci i Albansk Ungdom. 

Blandede følelser. Det er kanskje den beste beskrivelsen av hva albanere fra Kosovo føler når de reiser til eller gjennom Serbia. Det var også det vi følte, jeg, Ardian Hyseni og Flamur Mavraj fra Albansk Ungdom. Selv om jeg prøvde å spøke det vekk, var det en viss spenning på Gardermoen. Jeg merket det på Ardian og Flamur også. Det var spenning, entusiasme, glede – og litt frykt. Frykten hadde utspring i våre egne erfaringer med serberne og serbiske myndigheter.

Flamur Mavraj, Nuhi Peci og Ardian Hyseni fra Albansk ungdom var med LNU på studietur i Serbia og Kosovo 12. – 15. september. Her er de på Kalamegdan-fortet i Beograd. Foto: Marit Aspaas

Sterke historier

Jeg flyktet fra Kosovo på begynnelsen av 90-tallet, og unnslapp dermed de mest brutale erfaringene som en krig bringer. Mindre heldig var Ardian og Flamur som var i Kosovo da krigen brøt ut i 1999. De kom begge til Norge som såkalte krigsflyktninger, og begge hadde sterke historier å fortelle om hvordan det var å leve i Kosovo på 90-tallet. Det kan være vanskelig å forklare for nordmenn hvorfor vi var spente og følte en viss frykt i forkant av dette besøket. Frykten hadde grobunn i det som skjedde i Kosovo på 90-tallet, og som kulminerte med at området ble en slagmark mellom serbiske styrker, Kosovos frigjøringshær og NATO i 1999. Det utviklet seg til en humanitær katastrofe med over 800.000 flyktninger til nabolandene, massakrer og drap på den sivile befolkningen, der antallet drepte blir anslått til ca. 12.000 av FN. Med dette som bakteppe, var det etter ikke så rart at vi følte en viss spenning.

Serbiske organisasjoner overrasket

Turen ble organisert av LNU, og flere andre norske ungdomsorganisasjoner var også invitert. I alt var vi rundt 30 ivrige ”studenter” som skulle studere historie og bakgrunnen for urolighetene på Balkan i løpet av noen få dager! Veldig ambisiøst, og kanskje et umulig oppdrag, ettersom konfliktene er så kompliserte. Vi skulle i hvert fall gjøre et forsøk, om ikke noe annet kunne vi kanskje få noen nye venner – og på den måten også legge grunnlaget for fremtidig samarbeid. Og det har vi fått til, vi har blitt kjent med flotte mennesker og effektive organisasjoner som jobber for gode saker. Det var overraskende å få vite at det fantes serbiske organisasjoner som jobbet for forsoning mellom de etniske folkeslagene. Det var også overraskende å få en unnskylding fra en av lederne fra en serbisk organisasjon vi møtte for det de serbiske myndighetene hadde gjort mot Kosovo.

Mange likheter

Det var interessant å spise serbisk tradisjonell mat, men mest interessant var det å se at den lignet veldig på albansk mat. Albanere og serberne som har vært fiender lenge, spiser nesten det samme maten, bestående av ajvar, fetaost og gebapa!  Vi drikker også raki (lokal sprit), hørte jeg Ardian rope begeistret!

Nasjonalsymbolene er også skremmende like. Den dobbelthodete ørnen på flaggene er ganske lik, noe Flamur påpekte. Og han har helt rett! Finn et serbisk og albansk flagg og sammenlign selv, en ganske opplagt sammenligning.

Vi reiste ikke ned til Balkan for å få en anerkjennelse for Kosovos selvstendighet fra Serbias side. Den bør komme fra Serbias myndigheter uten utfordring fra noen. Albansk Ungdom reiste til Serbia for å se hvordan de har det, og få nye venner. Med LNUs hjelp har vi klart dette viktige målet.

Det er ikke så mye vi har gjort for fred og forsoning på Balkan, men det er i hvert fall et lite steg i riktig retning!

NB: Etter studieturen har Albansk Ungdom vært på veiledningsmøte med LNU, for å se på mulighetene for å starte opp et prosjekt på Balkan med støtte fra LNU.  Er du interessert i å starte opp et samarbeidsprosjekt med ungdomsorganisasjoner på Balkan? Ta kontakt med internasjonal rådgiver i LNU, Marion Godager Tvedter.

Organisasjoner i endring

Hva forårsaker endringer i en organisasjon? Og hvordan kan din organisasjon ta kontrollen over uforutsette hendelser og styre utviklingen i en positiv retning? Dette var noen av spørsmålene som ble diskutert da Arbeidsgruppen for Organisasjonsutvikling (AGOU) hadde sitt første møte 19. september.

AGOU skal se på årsaker til – eller utfordringer som krever endring hos medlemsorganisasjonene.
AGOU skal se på årsaker til – eller utfordringer som krever endring hos medlemsorganisasjonene.

 

– Vår organisasjon glemte å søke om grunnstøtte to år på rad, og vi ble tvunget til å tenke kreativt, forteller et av medlemmene i arbeidsgruppen.

Den økonomiske krisen satte igang en endringsprosess som førte til en stor økonomisk vekst. Fra å ha «tapt» 170.000 i grunnstøtte, opplevde de en økning i omsetning på 20.-30.000 kr det påfølgende år.

– Siden den gang har vi fortsatt å søke aktivt på andre støtteordninger, og har samtidig fått en mye bedre kontroll med økonomien. Det har styrket vår aktivitet.

 

Krise = endring

På det første møtet skulle arbeidsgruppen diskutere konkrete hendelser som har forårsaket endringer i egen organisasjon. Ressurser var et tema som gikk igjen:

– Knapphet med tid og ressurser kan forløse kreativitet, innovativitet og ny motivasjon, mens for mye «slakk» kan hindre endringsprosesser og gi stagnasjon fordi det rett og slett sløver organisasjonen og tar bort behovet for nytenkning, sa leder Gunhild Grande Stærk.

Stikkord fra diskusjonene rundt hendelser som har forårsaket endringer i organisasjonene.
Stikkord fra diskusjonene rundt hendelser som har forårsaket endringer i organisasjonene.

En av organisasjonene fortalte om hvordan finanskrisen førte til tap av penger i fond, som igjen ledet til at de måtte avslutte ordningen med regionsansatte.

– I stedet for at dette ble et tilbakeslag for oss, fikk organisasjonen testet om den var bærekraftig. De frivillige klarte å gjøre jobben selv.

Endringer i antall ansatte er en faktor som kan påvirke engasjementet hos medlemmene. Flere ansatte kan styrke organisasjonen, men også svekke den ved at de tar over oppgaver som frivillige måtte gjøre før – noe som kan gå ut over engasjement og eierskap. På den andre siden kan få ansatte føre til stort arbeidspress, og derfor mye utskiftninger. Slik forsvinner verdifull kompetanse.

 

«La oss bytte logo!»

Et spesielt betent tema viste seg å være endring av logo. Dette er et eksempel på en planlagt endring som kan være vanskeligere enn man skulle tro. Flere organisasjoner hadde erfart hvor mye debatt og følelser et logoskifte vekker: – I vår organisasjon måtte vi gjøre full retrett. Vi undervurderte hvor viktig logoen var for medlemmene våre da vi la opp prosessen.

 

Gamle organisasjoner – nytt engasjement

Gunhild oppsummerer: – En organisasjon er alltid i endring fordi medlemmene og omgivelsene aldri er de samme! Spørsmålet er bare hvilke endringer vi skal la prege oss, hvilke vi skal møte og hvilke vi skal skape selv. En negativ endring kan alltid snus til noe positivt hvis den møtes på riktig måte.

I arbeidsgruppen sitter tretten representanter fra bredden av LNUs medlemsorganisasjoner. Arbeidsgruppen er et ledd i LNUs innsatsområde «Gamle organisasjoner – nytt engasjement» og skal utveksle erfaringer og samle kompetanse. som skal komme resten av medlemsorganisasjonene i LNU til gode. Neste møte tar for seg temaet «Struktur og demokrati», og du kan følge prosessen og diskusjonene her på bloggen.

Glimt fra studietur til Serbia og Kosovo

27 deltakere fra 15 ulike organisasjoner var med da LNU arrangerte studietur til Serbia og Kosovo 12. – 15. september. Tema for turen var den politiske situasjonen i landene, med fokus på ungdoms deltakelse og demokratiutvikling. Her kan du se noen glimt fra de innholdsrike dagene.

(NB: Velg fullskjermvisning av bildene for å se bildetekster.)

Skeivt samarbeid på Balkan

Eirik Rise og Hanna Christophersen fra Skeiv Ungdom skaffet seg en ny samarbeidspartner på Balkan da de var med LNU på studietur til Serbia og Kosovo 12. – 15. september. Her forteller de om hvordan det gikk til. 

Hanna Christophersen og Eirik Rise fra Skeiv Ungdom holdt foredrag om nettverket BABELNOR for de andre deltakerne på studieturen til Serbia og Kosovo.

Vi ankommer Prishtina, Kosovo, halv to på natta, etter en seks og en halv timers busstur fra Beograd, Serbia. Ned forbi en moské, gamle bygninger i sovjetarkitektur og NEWBORN- monumentet midt i sentrum. Utenfor Hotel Prishtina blir vi møtt av blide politibetjenter og en litt overveldet resepsjonist. Ikke hver natt resepsjonen tar i mot et busslast med tredve stykk norske ungdommer.

Vi er på studietur med LNUs Demokratimidler og har vært to dager i Beograd hvor vi har hørt den norske ambassadøren og en rekke aktivister snakke om Serbia. Alt fra speidere, elevorganisasjoner, menneskerettighetsforkjempere og en LHBT-aktivist. Boban fra Pride Beograd fortalte om LHBT-situasjonen i Serbia opp gjennom de siste tredve årene. Om de tre Pride paradene i 2001, 2003 og 2010 som alle ble møtt med aggressive bøller. Og om problemene de støter på i dag med forberedelsene til det de håper vil bli årets Pride og den første siden 2010.

På jakt etter Kosovo-kontakter

Vi fra Skeiv Ungdom er spente på om vi vil finne noen samarbeidspartnere i Kosovo, et av de få landene i Balkan hvor vi ikke har kontakter. I mai i år hadde vi en workshop med 15 deltakere fra 11 land i Balkan, Norden og fra Hvitrussland som ble begynnelsen på samarbeidsnettverk BABELNOR. Vi har allerede kontakt med et par organisasjoner i Serbia, men i Kosovo har vi ingen.

Klokka begynner å nærme seg lunsjtider i Prishtina, og vi hører nå på Norges ambassadør til Kosovo, Jan Braathu, fortelle om den komplekse situasjonen i Kosovo, forholdet til Serbia, de andre nabolandene og til EU. LHBT er et fokusområde for Utenriksdepartementet, og vi spør han om de har kontakt med noen lokale aktivister. Ambassadepraktikanten lover å sende kontaktinformasjon til to grupper, QESH og Libertas.

Etter lunsj får vi besøk av Besa Luci, sjefsredaktør av nettstedet og magasinet KOSOVO 2.0. Luci var med å starte nettstedet i 2008 som en plattform hvor unge kan ytre seg og diskutere temaer som angår dem.

– Dere har sikkert allerede hørt det flere ganger, ungdom er Kosovos største ressurs, sier hun, og forteller i rasende fart om hvordan KOSOVO 2.0 har blitt et sted som samler ungdom nettopp som en ressurs i samfunnet. Regionale konflikter, korrupsjon, og seksualitet er noen av temaene de har sett bli tatt opp flere ganger. Den neste utgaven av magasinet skal handle om sex.

Idet hun er i ferd med å dra forteller vi henne at vi er fra Skeiv Ungdom og lurer på om hun har kontakt med noen LHBT aktivister eller organisasjoner i landet. Luci blir veldig engasjert og forteller at hun nettopp har deltatt på en tredagers regional konferanse arrangert av QESH med aktivister fra Albania, Montenegro, Macedonia, Bosnia og ILGA-Europe (den Europeiske LHBT-paraplyorganisasjonen), hvor et av temaene som ble diskutert var regionalt samarbeid. I samme øyeblikk kommer ambassadepraktikanten med kontaktinformasjon til QESH og Libertas. Vi bestemmer oss for å ringe med en gang.

En ny rosa prikk på kartet

Etter en kort samtale med Myrvete Bajrami avtaler vi å møtes til middag samme kveld. Noen timer senere kommer hun og til vår store overraskelse Eugert fra Albania. Eugert var på workshopen i Oslo forrige mai, og var med å starte det regionale nettverket BABELNOR. Han er i Prishtina for konferansen Besa Luci fortalte om. Myrvete forteller om QESH og arbeidet de gjør og utfordringene de møter, og vi forteller om det nyoppstartede BABELNOR-nettverket og hva vi står for.

Hun beskriver behovet for støtte, samarbeid og oppmuntring. Det er slående hvor likt det høres ut som vi kom fram til under BABELNOR-workshopen i mai. Vi sitter rundt bordet og nikker anerkjennende når hun beskriver utfordringene de står overfor, mye kjenner vi igjen fra arbeidet til Skeiv Ungdom i Norge. Det er tydelig at behovene for regionalt samarbeid og trening av aktivister er like viktig på Balkan som i Norden eller Hviterussland.

Det er fantastisk og få en påminnelse av viktigheten av arbeidet vi gjør og ikke minst at vi kan reise hele veien fra Norge til Kosovo og så treffe noen som beskriver akkurat de samme utfordringene og behovene. Vi skjønner at vi har truffet noe viktig: kampen for å få LHBTQ* personers rettigheter anerkjent på lik linje som menneskerettighetene. At de ikke skal være det er egentlig en absurd tanke, men dessverre er realiteten slik. Vi skilles med løfter om fremtidig samarbeid og følelsen av en liten glødende flamme. Vi har fått en ny rosa prikk på kartet over BABELNOR sine medlemsorganisasjoner. Tenk at vi klarte få til dette møtet på et par timer.

Fremover – men altfor sakte

Boban fra Beograd Pride forteller om LHBT-utfordringene på Balkan.

Bare et kvarter senere sitter vi på bussen på vei tilbake til Beograd. Bussturen er en velkommen pause fra det tette programmet og gir tid til å fordøye alle inntrykkene og la tankene flyte fritt. Vi ankommer klokken nærmere halv tre på natten og legger oss, slitne både i kropp og sjel.

Lørdag er siste dag, og vi har avtalt et møte med en gammel bekjent, en “pensjonert” aktivist hvis studier og jobb har blitt så altoppslukende at han har måttet ta seg en pause fra sitt engasjement i “Gay-Straight Alliance”. Vi trasker gjennom Beograds gater og ut på den mektige festningen Kalemegdan, bygget av ungarere på 1100-tallet. Derifra kan vi skue ut over møtepunktet mellom elven Sava og Donau.

Timene går mens vi hører om xenofobi og fremmedfrykt, nasjonalisme og LHBT-rettigheter som ikke blir respektert av myndighetene. Festningen Kalemegdan har vært skueplass for utallige slag opp gjennom historien. Den var ment for å beskytte folket fra fiendeangrep. Men den gjør lite for å beskytte landet fra seg selv.

– Det går fremover, men alt for sakte, sier vår venn der vi sitter på en av de nye trendy europeisk-inspirerte kaffesjappene. Han virker oppgitt, sliten. Vi lytter medfølende. Det er en ny trend på Balkan, disse kafeene. I en region hvor det viktigste prosjektet er å bli medlem av EU, blir alt som smaker av union og økonomisk velstand viktigere enn når og hvordan. LHBT-lover blir slukt over en lav sko etter press fra EU. Det er ikke tilfeldig at det er Eurocreme Serberne smører på når de skal nyte en god brødskive med sjokoladepålegg.

–      De har over 30 typer kaffe, men det vet jeg lite om for jeg drikker ikke kaffe, sier han. Kanskje han har rett. Det er ikke alt som kommer med et nærmere samarbeid med EU som er like spiselig for folk flest, selv om Eurokremen ser ut til å ha falt i god jord der den selges i hver dagligvarebutikk og bensinstasjon.

En sterk oppmuntring

– Jeg tenker jeg skal begynne med aktivisme igjen, når jeg får tid, svarer han etter at vi våger oss til å spørre. Vi trenger alle en pause en gang i blant. Spesielt når kampen ser ut til å føre oss to skritt bakover i stedet for ett fram. Vi overrekker en avskjedsgave, regnbuearmbånd i silikon med teksten “Skeiv Ungdom, for mangfold – mot diskriminering”. De er veldig populære blant hans streite (heteroseksuelle) venninner. Man får ikke tak i sånt her.

Like etter er vi på bussen på vei til flyplassen hvor Norwegian skal bringe oss trygt hjem. Det har vært en sterk oppmuntring, vi har møtt nye samarbeidspartnere, lært om en hel regions historie og politiske situasjon. Selv ikke det at Serbiske myndigheter vil frata oss en del av opplevelsen (ved å stemple “annullert” over passtempelet fra kryssingen av grensen til Kosovo, som om vi aldri skulle vært der) kan ta fra oss opplevelsene vi har hatt. Mon tro om det er det samme stempelet de bruker på de nye lovene om LHBT-rettigheter adoptert fra EU…

 

Rapport fra World Urban Forum

Da var World Urban Forum (WUF) over for denne gang. Onsdag var en meget travel dag med siste innspurt, hardt arbeid og flere møter. Torsdag var det kun avslutningsseremonien igjen, en seremoni fylt med halvveis uengasjerende og kjedelige oppsummeringstaler, men som denne gangen (i motsetning til åpningsseremonien) også hadde en ungdom på talerstolen, noe som hittil har vært dypt savnet.

I tillegg til denne talen skal ungdom også levere et statement, altså et dokument som sier noe om ungdoms standpunkt og meninger tilknyttet til konferansens gjennomføring og tema som i år var «the Urban Future». Dette jobbet vi med på onsdag innimellom møter og såkalte «rundbord»-møter. Kort oppsummert krever vi som ungdom at FN i fremtiden i større grad vil inkludere ungdom aktivt i planleggingen av WUF, og at ungdom vil i større grad vil være presentert i panelene og blant innledere. For ungdom er det helt sentralt at ungdomsfokuset i UN-Habitat må være mer deltakerorientert og at ungdom ikke bare blir ansett å være aktive endringsaktører men at vi også får boltre oss som sådan, da særlig med tanke på arrangeringen av World Urban Youth Assembly.

Roundtable on Youth. Photo by Andrea Landry.

Selv om konferansen er over er det på mange måter nå det skikkelige arbeidet begynner. Blant annet vil det være ekstremt viktig å følge opp arbeidet med ungdom og på rådgivingsorganet for ungdom innenfor UN-Habitat (Youth Advisory Board, YAB), samt påse at vårt standpunkt blir lest og etterfulgt. Ungdom som bor i slumområder utgjør i flere av de mindre utviklede landene hele 70 % av den urbane befolkningen. Å arbeide for at disse ungdommenes rettigheter blir ivaretatt innebærer massivt arbeid og involvering fra alle parter, og det er viktig at LNU fortsetter å ha fokus på dette.  En viktig oppgave for oss i LNU fremover vil være å følge opp norske myndigheters arbeid i forhold til urbane spørsmål som angår barn og unge, og å fortsette vårt arbeid for å forbedre ungdoms stemme og deltakelse innenfor FN-systemet.

I et av mine tidligere blogginnlegg nevnte jeg at det kan være en fordel at man har et slikt dialog- og utvekslingsforum, nettopp fordi man ikke nødvendigvis trenger å bli enige om noe. En annen fordel med et slikt forum er at utfallet sjelden blir en skuffelse, nettopp fordi man ikke har en forventning om enighet. Isteden drar jeg som deltaker nå hjem med masse ny energi, nye bekjentskaper og utvida nettverk, ny kunnskap jeg gleder meg til å dele med andre og med enda mer engasjement enn da jeg dro. Det er jo noe.

«We, as young people commit to making sustainable choices on use of the environment with urban spaces.«

– Fra utkast til ungdoms standpunkt i etterkant av World Urban Forum 6