Ung representasjon: Hvem er den ”ekte ungdommen”?

Av Martin Østerdal, generalsekretær i LNU. 

For ett år siden ble ”Ungdommens maktutredning” lansert i Norge. ”Ungdommens maktutredning” er kallenavnet på en norsk offentlig utredning (NOU) med navnet ”Ungdom, makt og medvirkning”, og mandatet til utvalget var å se på  hvordan unge kan øke sin innflytelse over samfunnsutviklingen i Norge. I forbindelse med lanseringen kritiserte LNU utvalget bak NOU-en for ikke å gå klart inn for 16-årig stemmerett. I en TV-sendt debatt samme kveld mellom LNU og utvalgsleder Trond Viggo Torgersen, hevdet Torgersen at LNU kun snakker på vegne av et smalt elitistisk sjikt av ungdommen, nemlig organisasjonsungdom, og ikke den ”ekte (uorganiserte) ungdommen”. Han antyder dermed at LNU heller ikke kan være meningsberettiget på vegne av det brede lag av ungdom.

Hadde det bare vært Trond Viggo Torgersen som brukte denne formen for argumentasjon, hadde vi ikke vært så bekymret. Men dessverre ser vi stadig nye eksempler på at når statlige institusjoner finner det for godt å inkludere ungdom i ulike fora, er de ofte ute etter å få med ”den ekte ungdommen” – de ungdommene som ikke er organisert, og ikke representerer noen andre enn seg selv.

Dette reflekterer en lei tendens til å snakke om ungdom på en annen måte enn det man snakker om alle andre aldersgrupper på. Når det gjelder ungdom, legger man plutselig andre regler til grunn enn de som ellers gjelder. Når hele det norske demokratiet er fundert på prinsippet om representasjon, hvorfor skal ikke det også gjelde medvirkningsorganer for ungdom? Hvem vil vel ønske seg at vi skal begynne å grave fram ”ekte voksne” uten dokumentert kunnskap, engasjement eller erfaring fra politikk eller organisasjonsliv til å representere oss på Stortinget, i kommunestyret eller andre offentlige råd og utvalg? Og hvis vi ikke ønsker en slik ordning for voksen representasjon, hvorfor skal vi da ønske at ungdom uten relevant kunnskap eller erfaring skal representere ”ungdommen”?

LNU mener at alle medvirkningsorganer, også for ungdom, bør bygge på representasjon. Det vil si at de som sitter i medvirkningsorganet bør representere flere enn seg selv, for eksempel en organisasjon eller en skole, og på den måten også være ansvarlig overfor dem de representerer. Som i andre sammenhenger må eksisterende engasjement og kunnskap blant ungdom bli tatt i bruk og bygd videre på, fremfor ensidig alltid å skulle lete etter den såkalt ekte, uorganiserte ungdommen. Ressurspersoner med nettverk og utgangspunkt i etablerte lokallag og foreninger er akkurat like “ekte” som ungdom som driver med ikke-organisert aktivitet eller i liten grad deltar i fritidsaktiviteter, og vil ha et svært godt utgangspunkt for å peke på hva som skal til for å forbedre samfunnet for barn og unge.

LNU mener også at lokale og regionale ungdomsråd og andre medvirkningsorganer for ungdom må ha reell innflytelse på politiske beslutninger som angår barn og unge. Vedtak i et ungdomsråd må ha en klar adresse. Rådene må ha et klart mandat, mulighet til å legge fram sitt syn i kommunestyremøter, fast kontaktperson i administrasjonen og kunne disponere sitt eget budsjett. Den norske sosiologen Guro Ødegårds avhandling Motløs ungdom? (2010) viser at disse organene må ha reell påvirkningskraft for ikke å ha negativ effekt (!) for de som deltar og barn og unge i kommunen som helhet.

Disse prinsippene gjelder også for eventuelle medvirkningsorganer på nasjonalt nivå. Det å “høre” barn og unge er noe mer enn å kalle inn noen ungdommer fra hvert fylke til et “dialogmøte”. Det må være et minstemål at vedtak fra slike møter eller organer har en klar adresse, blir reelt behandlet av et nasjonalt beslutningsorgan og at medvirkningsorganet får en formell tilbakemelding.

For å oppsummere: Medvirkningsorganer for barn og unge må fungere på samme måte som øvrige medvirkningsorganer i samfunnet. De må være basert på representasjon, og de må ha mulighet til reell medvirkning. Det er faktisk ingen gode grunner til at det skal være et annet sett med demokratiske spilleregler når vi snakker om barn og unge.

Dette innlegget ble opprinnelig skrevet for den svenske organisasjonsbloggen «Förening för alla».

Sviket fra Doha

NU-leder Silje Lundberg på COP18 i Doha. Foto: Ingvild Wollstad.

Skrevet av Silje Lundberg, leder i Natur og Ungdom. 

I jubelen over ny Kyoto-avtale lurer noen på hvorfor miljøbevegelsen snakker om forhandlingene med ord som «svik» og «skuffelse». De kan finne svaret om de stiller seg tre spørsmål.

Det er fem dager siden klimatoppmøtet i Doha ble avsluttet. Å finne ordene som skal beskrive utfallet er ikke enkelt. Både fordi det siste døgnet var svært kaotisk, men også fordi utfallet var så skuffende. Å skulle finne ordene til å dekke den skuffelsen blir vanskelig, fordi jeg med det da erkjenner at våre ledere nok en gang sviktet oss. Det sviket er ikke enkelt å godta.

Skuffet trass få forhåpninger
Hvorfor ta ord som «svik» i sin munn? Dette var et klimatoppmøte det i utgangspunktet ikke var festet mange forhåpninger til. Siden Københavntoppmøtet i 2009 har det nærmest gått konkurranse i å snakke ned forventningene til klimatoppmøtene. I Doha forventet de fleste at dette ville bli plankekjøring. En ny forpliktelsesperiode av Kyoto, ja, men det ville ikke bli vanskelig.

Historien fra den siste uka viser oss at denne spådommen ikke stemte. Klimatoppmøtet var alt annet enn enkelt.

Byttehandler og kompromisser
Onsdag 5. desember startet høynivådelen av klimatoppmøtet. Da kom ministere og statsledere fra hele verden. Det var nå det var tid for at byttehandlene skulle inngås og kompromissene enes om. Med andre ord: Det var tid for politikk. Problemet var likevel ganske stort. For på mange av feltene hvor man nå skulle begynne med disse politiske diskusjonene var ikke forhandlerne engang blitt enig om et grunnlagsdokument som det skulle forhandles om. Hvordan skal man diskutere når det ikke engang er bakgrunn for diskusjon? I vurderingen av sluttresultatet er det tre viktige spørsmål vi må stille oss:

1) Vil Doha-avtalen gi tilstrekkelige utslippskutt?

2) Vil Doha-avtalen gi offentlig finansiering som trengs for de som er rammet av klimaendringene og hjelpe med omleggingen som trengs i utviklingsland?

3) Vil Doha-avtalen sikre at fremtidige globale klimaavtaler er ambisiøse og rettferdige?

Det skuffende svaret
Dessverre er svaret på alle disse tre spørsmålene nei. Ingen av tekstene som er blitt vedtatt i Doha er gode nok. Kyotoavtalen inneholder ingen bindinger som vil sikre at ambisjonsnivået økes fram mot 2020. I stedet har man låst inne dårlige og utilstrekkelige utslippsmålsetninger, som er en sikker vei mot et fire grader varmere samfunn.

Finansiering av klimatiltak i utviklingsland også alt annet enn tilstrekkelig. Her blokkerte EU og USA enhver formulering om forpliktelser til når pengene til klimatiltak skal komme.

I 2015 skal en ny global klimaavtale være ferdigforhandlet, og den skal tre i kraft i 2020. I Doha har man ikke fått til noen formuleringer som faktisk kan forsikre oss om at denne avtalen vil være ambisiøs, eller at den vil være rettferdig. Det er de industrialiserte landene som har skapt klimaproblemet, derfor er det også de som må lede an i å løse det.

Ekko av støtterop

De siste to døgnene av klimaforhandlingene ble dramatiske og lange. Da avtalen til slutt var banket gjennom hadde vi tilbragt nærmere 40 timer på senteret, og fått 90 minutter søvn. Ungdom fra hele verden hadde felles aksjoner med rop som ga ekko på senteret, til støtte for utviklingslandene.

Men selv om disse rørte forhandlingsledere for de mest sårbare landene til tårene, var ikke våre rop om rettferdighet og ambisjon nok for at de industrialiserte landene leverte det som krevdes.

En fornærmelse mot verden

Avtalen som ble vedtatt er en fornærmelse mot verdens mest sårbare land og mot fremtidige generasjoner. Avtalen setter døren på vidt gap for irreversible klimaendringer, og smeller den igjen for rettferdighet og ambisjoner. Det er de mest sårbare og minst ansvarlige nasjonene som vil merke klimaendringene på kroppen, og det er de som vil lide.

Tekstene vi dro fra Doha med er dessverre like tomme som det grønne klimafondet. For oss som tror på FN-systemet, som tror på klimatoppmøtene og som tror på verdens ledere er dette et hardt slag. Det er helt klart at vårt eneste håp er å mobilisere millioner over hele verden i en global og kraftig folkebevegelse. Som ikke tillater verdens ledere å dra til klimatoppmøtene med tomme kofferter, ribbet for ambisjoner, og som heller ikke tillater dem å komme tilbake med enda tommere kofferter.

 

Meningsfull ungdomsdeltakelse…? ICPD youth forum, dag 3

Siste dag på ICPD Global Youth Forum og de over 600 ungdomsdelegatene fra over 130 ulike land jobber intenst for å forhandle ferdig anbefalingene som skal sette standarden for unge menneskers visjon for fremtiden.

Temaet for den siste dagen er ”meningsfull ungdomsdeltakelse”, men andre ord hvordan kan vi sørge for at de unges stemme blir hørt og tatt alvorlig av beslutningstakere i samfunnet. I tillegg er dette dagen for offentliggjøring av den endelige deklarasjonen.

Selve dagen gikk fint for seg, uten store problemer i gruppen jeg var i der vi kom frem til tre sterke anbefalinger. Etter lunsj satt vi spente og ventet på den endelige deklarasjonen, da begynner ryktene å gå; indonesiske myndigheter nekter å anerkjenner deklarasjonen og anbefalingene i sin nåværende form og ønsker å fjerne alle henvisninger til ”myndigheter”. Mailer blir sendt fra lukkede forhandlingsrom ut til generelle deltakere og ryktene sprer seg. Vi vet egentlig ikke hva som foregår bak de lukkede dørene, men vi vet at våre meninger og anbefalinger står i fare for å bli kompromittert og at tre dagers intenst arbeid kan gå i vasken. ”Dette var for lett” sier en representant fra UNFPA. Med dette henspeiler hun på de svært sterke anbefalingene vi har klart å komme frem til, det er ikke akkurat normalt språk i FN systemet… Vi visste alle at indonesiske myndigheter var svært misfornøyde med en del av anbefalingene, og særlig de som går på seksuelle rettigheter, tilgang til trygg abort og alle anbefalingene som gikk ut på lovendring i medlemsland. Etter å ha sittet å ventet noen time begynner plutselig lukkingssermonien, uten noen oppklaring om hva som har skjedd på bakrommet de siste timene, to representanter fra Steering Committée kommer og leser opp de endelige anbefalingene, men sier ikke noe om språket som skal innlede til de i den endelige deklarasjonen, så egentlig vet vi ikke hva det er som blir lest opp. Så var det over.

Noen refleksjoner i etterkant:

Jeg sitter igjen med mange refleksjoner i etterkant av dette møtet, særlig i forhold til prosess og gjennomsiktighet i denne. At noen medlemsland er motstandere av seksuelle rettigheter og retter som f.eks abort er ikke noen hemmelighet, så at vi møtte motstand her underveis i forhandlingene var ikke noen overraskelse. Det som overrasket meg mest er hvem motstanderne var. Global Youth Forum var en del av en formell FN prosess for å revidere fremgang, mangler og utfordringer ift målene satt i handlingsplanen fra International Conference on Population and Development i 1994. Forumet er det første av tre tematiske møter som skal arrangeres frem mot 2014 for å vurdere progresjon og komme med nye anbefalinger til videre arbeid etter 2014. Poenget her var at unge menneskers meninger skulle komme frem. Men i dette tilfellet er jeg litt usikker på om det gjorde det. Enkelte medlemsland brukte dette møtet aktivt til å fremme nasjonalt politikk. For å gi noen eksempler; En indonesisk jente fortalte at alle de indonesiske ungdomsrepresentantplassene var tatt opp av offisielle myndighetspersoner (på 50+) for at de skulle få talerett i alle sesjoner, de indonesiske ungdommene som ønsker å være der fikk enten NGO status eller observatørrolle gjennom UNFPA. Som observatør fra UNFPA har en ikke talerett på lik linje som andre, ergo var talerør for de indonesiske ungdommene på global youth forum myndighetene. Svært mange land fra Midtøsten og Sentral-Asia sendte myndighetsrepresentanter for å passe på sine ungdomsdelegater- de fikk ikke uttale seg utover nasjonal politikk og lovgivning og ble overvåket til enhver tid.

Det som skjedde på slutten av møtet, da ryktene begynte å gå og ingen ante hva som foregikk bak de lukkede dørene mener jeg var intolerabelt. De forhandlingene burde vært åpne, dette var et ungdomsforum, der alle var delegater på lik fot, og den generelle mangelen på transparens gjennom hele møtet mener jeg er alvorlig. Hvem er steering committée? Hvem er det som velger ut de endelige anbefalingene? Hvordan er disse valgt? Hvem har valgt de? Alt dette er svært relevante spørsmål i en slik prosess og  det burde være full transparens gjennom hele prosessen, om ikke underminere det resultatet, for vi kan ikke vite sikkert at de endelige anbefalingene faktisk er de unges meninger.

Meningsfull ungdomsdeltakelse var et av hovedtemaene under ICPD Global Youth Forum. Det internasjonale samfunnet har fått med seg at over 40% av verdens befolkning er unge mennesker og at det er vår fremtid som ligger på forhandlingsbordet i mange tilfeller. Jeg setter pris på at UNFPA har innsett at ungdom har en viktig stemme i utviklingsspørsmål og at de har brukt mye tid og ressurser på å organisere Global Youth Forum, men dersom ikke hele prosessen er transparent blir det for mange spørsmål og usikkerheter knyttet til utkommet. Det er gjennomgående i ungdomsengasjement at det er de samme personene som går igjen på toppen; kjennskap og vennskap avgjør ofte i hvor stor grad nettopp din stemme blir hørt på. Det er helt nødvendig at dersom en skal få til det som så fint kalles ”meningsfylt ungdomsdeltakelse” må prosessene være transparente, strukturene være ordentlige (f.eks er det uhørbart at vertslandet kan kuppe en hel deklarasjon), tilgangen til forumene være lik for alle. Det er gjennomgående i slike forum at det er de mest privilegerte som får delta, særlig i ungdomsfora er evne til å betale ofte en viktig barriere. Det har jeg lyst å rose UNFPA for i denne situasjonen; at hvem som helst kunne søke og dersom søknad ble innvilget ble alle utgifter dekket av UNFPA. Det er essensielt om alle sin stemme skal høres. Eneste spørsmålet jeg har ift den prosessen er hvordan informasjonen ble distribuert.  Lik tilgang til informasjon er essensielt i utviklingsarbeid og når det gjelder mulighet for aktiv deltakelse.

Det er svært mange økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske for å delta i slike forum og i samfunnsdebatten generelt- særlig uttalt er ofte disse barrierene for marginaliserte grupper, kvinner og unge mennesker- de som er lavest i samfunnshierarkiet.  Det er også disse gruppene som generelt sett er dårligst stilt og oftest ikke får sine basisrettigheter oppfylt. Det er også dere stemme som sjeldnest høres i internasjonale, beslutningstakende fora. Det gir oss et ekstra stort ansvar, vi som av ulike årsaker får reise ut og advokere på vegne av oss selv og alle andre unge mennesker på denne kloden. Vi er privilegert som får slike muligheter, og med det privilegiet følger et enormt ansvar. Nemlig å stå på for rettighetene til de alle svakest stilte i det globale samfunnet, sikre at det bygges opp kapasitet og strukturer som sikrer aktiv og meningsfull deltakelse for alle i samfunnet vårt. Og sikre at de som har det aller verst skal få mulighet til selv å si sin mening.

For å lese den endelige deklarasjonen: Sjekk unfpa.org

Og jeg vil til slutt understreke at den endelige Bali deklarasjonen faktisk ble ganske bra. Jeg vil faktisk rose UNFPA som stod på mot press fra noen myndigheter under møtet og nektet å moderere/ta ut språk eller anbefalinger og de var helt klare på at dette skulle være en ungdomsledet prosess.

ICPD Youth Forum, dag 2: Seksuelle rettigheter i søkelyset

I dag har nok en hendelsesrik dag passert på ICPD Global Youth Forum i Bali. På agendaen stod 1) ungdoms overgang til arbeidslivet og 2) familier, ungdomsrettigheter og seksualitet.

Etter gårsdagens noe varierte inntrykk av både prosess og utkomme var jeg naturlig nok spent på hva dagen ville bringe, særlig med tanke på temaet om familier og ungdomsrettigheter. Der jeg så for meg at en del uenigheter kunne komme opp.

Dagen begynte med en plenary der utkomme av gårdagens anbefalinger på forhandlingene rundt ”comprehensive education” ble annonsert. Sammen med de andre representantene fra Norge; Anneli Rønes fra Sex og Politikk, Camilla H. Salvesen fra Norad, Magnhild Bøgseth fra SAIH og Marita Haug benket vi oss spent for å høre det endelige utkommet. Jeg må si det egentlig ble veldig bra og det var inspirerende å se at ungdom fra hele verden, uansett kulturell og religiøs bakgrunn , står sammen i kravet om en mer omfattende og holistisk tilnærming til hele utdanningsstigen. Både ift oppbygging av pensum, det å anerkjenne verdien av ikke-formell utdanning og krav om implementering av omfattende og holistisk seksual undervisning i skolen og alt dette i lys av kjerneverdier som inkludering, like muligheter og ikke-diskriminering mot marginaliserte og mennesker som er dårligere stilt pga sosiale determinanter. The var en overordnet enighet om at større investeringer utdanning av jenter og kvinner har direkte innvirkning på sosioøkonomisk status til samfunnet, både på lokalt og nasjonalt nivå, og at et av de viktigste verktøyene vi har i å bekjempe fattigdom er å sikre at jenter forblir i skolen lengst mulig for å sikre at de senere kan ta kontroll over egne liv og komme ut i formelt arbeidsliv med sosiale sikkerhetsnett.

Dagens første forhandlingsrunde gikk på ungdoms overgang til arbeidslivet. Jeg var til å begynne med litt usikker på hvor spennende denne sesjonene kom til å bli, men det viste seg at den ble en av de beste! Den store arbeidsledigheten blant unge stod i sentrum av forhandlingen, i tillegg diskuterte vi viktigheten av inkluderende arbeidsliv, sosiale sikkerhetsnett, arbeiderrettigheter og ikke minst avkriminalisering av visse yrker som sex arbeid. Ett av mine kjernepunkt i denne diskusjonen var hvordan en kan sikre kvinners tilgang til og rettigheter i formelt arbeidsliv og linke dette opp mot generell økonomisk vekst i et samfunn. I mange land, særlig i Midtøsten får ikke kvinner lov til å delta i formelt arbeidsliv og i Sør-øst Asia bygger den store økonomisk veksten i stor grad på at de har satset på å ansette særlig kvinner i industrien, nettopp fordi de kan betale dem mindre enn menn. I tillegg er det stor sett kvinner som er offer for trafficking og moderne slaveri.  Her er det med andre ord mange utfordringer å ta tak i, og kvinner trenger ekstra oppmerksomhet i slike diskusjoner. For det første å sikre at basis menneskerettighetene blir ivaretatt og kreve likestilling på alle nivå i samfunnet, for det andre å sikre positive rettigheter som sosial sikkerhet og strukturelle tiltak i samfunnet som gjør det enklere for kvinner å være i jobb, t.d. foreldrepermisjon og tilgang til barnepass.  Jeg trodde egentlig at dette var ”selvsagt” for delegatene, men det viste seg å ikke være det og det ble heftige diskusjoner på hvor mye vi skulle vektlegge tiltak særlig rettet mot at kvinner skal få trygge og gode jobber. Særlig min kollega Anna R. Rasmussen fra Danmark måtte kjempe hardt mot indonesiske myndighetsrepresentanter og noen eldre menn fra andre NGOer får å få gjennom budskapet om at å investere i kvinner er positivt for samfunnsutvikling generelt.

Den neste sesjonen på familier, ungdomsrettigheter og seksualitet gir overraskende glatt, jeg var i en gruppe svært progressive ungdommer, majoriteten var faktisk ungdommer fra Asia og Afrika, men som til gjengjeld brant for temaet.  Og vi kom frem til noen anbefalinger som var svært gode på å forby skadelige tradisjonelle praksiser som kvinnelig omskjæring, vold mot marginaliserte grupper, tidlige ekteskap og tvangsekteskap etc. I tillegg var det stort fokus på inkludering og ikke-diskriminering av mennesker med alle typer seksuell legning/identitet. I tillegg lag jeg stor vekt på å de-linke sex fra ekteskap og at en skal huske at sex ikke alltid foregår med den intensjon å reprodusere seg og at det skal sees på noe fint mellom to mennesker som begge ønsker det.  I tillegg ble selvbestemt abort i vår gruppe anerkjent som en viktig rettighet for kvinner.

Forumet er bygd opp slik at vi etter hver plenary der temaet ble presentert ble vi delt inn i små grupper som forhandlet frem tre anbefalinger på temaet. Så ble alle anbefalingene (40-50stk) samlet inn av fasilitatorene/steering committee som ut fra de lagde 4-5 hovedanbefalinger som skal inn i deklarasjonen. Så selv om en får frem svært gode anbefalinger i sin gruppe, er det langt fra sikkert at de blir de endelige.

I morgen er siste dag av forumet, og anbefalingene fra dagens forhandlinger vil legges fram og mest sannsynlig vil den endelige deklarasjonen offentliggjøres.

ICPD Global Youth Forum i Bali- vil unges stemme bli hørt i utformingen av vår egen fremtid?

Denne uken går ICPD Global Youth Forum av stabelen på Bali, Indonesia, organisert av UNFPA og arrangert av Indonesiske myndigheter. Over 700 (helst unge), mennesker skal møtes for å forhandle frem Bali deklarasjonen som et ledd i ICPD Beyond 2014 og jeg er spent delegat for LNU. Men før jeg går nærmere inn på hva vi faktisk gjør og ønsker å oppnå skal jeg gi dere et lite innblikk i historien til ICPD:

På den internasjonale konferansen på populasjon og utvikling (ICPD) i 1994 forhandlet 179 nasjoner frem et banebrytende 20 års handlingsprogram for å sørge for en mer bærekraftig verden med rettferdig fordelte ressurser. Prosessen ble ledet av FN, og den største oppnåelsen til ICPD var at den tydelig påviste de praktiske sammenhengene mellom menneskeretter, befolkningsdynamikk og økonomisk utvikling. ICPD handlingsprogrammet har sælig satt søkelys på forholdet mellom mangel på likestilling og diskrimminering av kvinner og fattigdom, dårlig helse, utilstrekkelig skolegang og bærekraftig økonomisk utvikling. Det ble også anerkjent at kvinner og unge mennesker ofte har mindre muligheter til å få sine menneskeretter oppfylt og det er mindre sannsynlig at de høster goder av økonomisk utvikling, derfor trengst det økt fokus mot disse gruppene. Siden handlingsprogrammet ble vedtatt i 1994 har det blitt anerkjent på nytt hvert 5.år. Nå beveger vi oss inn i nytt terreng, og prosessen med å identifisere nye mål for å påvirke den globale populasjonen og å utvikle ny nasjonal, regional og internasjonal policy kalles ICPD Beyond 2014. I tillegg til at selve ICPD skal fornyes til 2014 vet sikkert de fleste  av dere at FN sine millenniumsmål utgår i 2015, og en annen stor prosess,  post2015 utviklingsagendaen er satt i gang gjennom hele FN systemet og i alle medlemslad og blant sivilsamfunn. Disse to prosessene kan komme til å gå hånd i hånd, og sterkt utkomme i ICPD Beyond 2014 kan bli avgjørende for styrken til post2015 agendaen og de nye bærekraftsmålene en forsøker å fohandle frem, da svært mange av utfordringene som ble identifisert i den originale ICPD ble grunnlaget for millenniumsmålene, f.eks. halvering av ekstrem fattigdom, redusere mødre- og barnedødelighet, oppnå likestilling og universal tilgang til primær skolegang.

Målet med ICPD Youth konferansen er å gjøre alvor av pratet om aktiv involvering av unge i beslutningstakende prosesser, det er tross alt de unges fremtid som ligger på forhandligsbordet. I forkant av konferansen er det skissert opp 5 tematiske områder vi skal diskutere:

1) Staying healthy, 2) Comprehensive education, 3) Promoting transition to descent work for youth, 4) Families, Youth Rights and Well-Being, including sexuality og 5) Leadership and meaningful youth participation

Jeg synes til å begynne med at konseptet virket lovende og at det var på høy tid at unge mennesker, som tross alt utgjør 43% av verdens befolkning, fikk mulighet til å uttale seg om våre rettigheter og bli involvert i å forme vår fremtid. Etterhvert som «forberedelse» sked frem og lite informasjon og tydelige tegn på kontrollert organisering var satt i gang ble jeg litt skeptisk- blir dette nok et uformelt ungdomsforum med uklar agenda, mangel på felles mål og gode fasilitatorer, der den endelige resolusjonen kan bli lagt i en skuff av FN sekretariatet og medlemsland mens de fornøyd klapper seg på magen og sier «ja, men har jo forsøkt å involvere ungdom»? Særlig skeptisk ble jeg da bakgrunnspapirene for diskusjonene ikke kom ut før 2 dager før start og agendaen fikk vi ikke før ankomst til Bali.

Jeg stod med andre ord opp med litt blandede forventinger til konferansens første dag, er det her vår stemme skal skinne gjennom og en sterk deklarajson bankes? På agendaen stod to av målene; staying healthy og comprehensive education.

Etter en generell presentasjon av temaet gikk vi inn i mindre grupper, såkalte World Café’s for å forhandle frem 3 anbefalinger på temaet. Det som overrasket meg i første omgang var hvor mange «gamle» folk det var til stede; representanter fra alt fra NGOer, til industri og til myndigheter i ulike land. I den forhandlngsgruppen jeg satt i vil jeg påstå at ca halvparten var 35+. Temaet staying healthy toucher inn på mnge ulike aspekt og diskusjonene var livlige og universal tilgang til ungdomstilpasset helsehjelp med kompetanse på seksuell og reproduktiv helse ble rask etablert som et viktig punkt. Kunnskap som determinant for god sekusal helse ble rask etablert og fokus på forbygging og behandling av seksuelt overførbare sykkdommer, inkl HIV/AIDS ble anerkjent. I tillegg hadde vi en lang diskusjon om sosiale ulikheters betyding som determinanter for helseutkomme og livskvalitet. Når en diskuterer ungdomshelse generelt og kvinnehelse spesielt er tilgang til trygg og legal abort et svært viktig tema. En kvinnes evne til å tak ontroll over sin egen kropp og sitt eget liv ved å selv kunne bestemme når og hvor mange barn hun ønsker å få er essensielt. I første omgang er det svært viktig at unge kvinner og menn har kunnskap om og tilgang til prevensjonsmidler, men tilgang til prevensjon er ikke nok for å hindre uønskede svangerskap og i mange samfunn har kvinner liten råderett over om mannen bruker t.d. kondom og orale prevensjonsmidler er utilgjengelige. En desperat kvinne tar abort enten det er legalt eller ikke, illegal abort fører kun til en ting, økt antall døde kvinner (pga septiske aborter). Dette er ikke tolererbart, og diskusjonen kom selvfølgelig opp. Det som overrasket meg mest var at mange av de unge delegatene var svært enige at tilgang til trygg abort var et viktig punkt som måtte inn. Da diskusjonen kom opp var det en eldre herremann fra Indonesia som prøvde å kuppe hele diskusjonen og holdt lange utgreiinger om hvorfor en måtte holde på kulturtradisjoner og ikke vedta ordlegging som gikk i mot nasjonal lovgivining i visse land. Fra han åpnet munnen forstod vi at han forsøkte å kuppe forhandligner, og la også ettertrykkelig fokus på at vi kun måtte vedta anbefalinger som najsonale myndigheter ville ha lyst til å implementere… Fasilitatoren i denne sesjonen var heldigvis svært dyktig og klarte til dels å avbryte han og uttrykte ettertrykelig at tilgang til trygg abort allerede er offisiell ICPD politikk og at vi bestemmer hva vi ønsker å anbefale til myndigheter uansett hvilken «lyst» de måtte ha til å implementere.

I etterkant av forhandlingene snakket jeg litt med fasilitatorene og hun sa representanter fra indonesiske myndigheter var til stede på alle sesjoner for å påvirke «ungdomsanbefalingene». Etter sesjonene ble fasiltatorene til og med oppsøkt av representantene for å forsøke å overbevise dem om at «kulturelt og religiøst ømfintlig» språk skulle taes ut av anbefalingene. Vi ventet derfor i stor spenning på de endelig vedtatte anbefalingene, og da de kom brøt jubelen løs blant de fleste unge delegatenene, da det var svært sterkt språk på tilgang til legal, trygg abort, seksuelle og reproduktive helserettigheter, universal tilgang til ungdomstilpasset helsehjelp, inkl forebygging, oppfølging og behandling av SOS inkl. HIV/AIDS, anerkjennelse av sosiale determinanters betyding og viktighet av alderstilpasset seksualopplysning og en generell bekrefting av link mellom kvinnehelse og bærekraftig utvikling.

Selv om utkommet ble bra sitter jeg igjen med en liten bismak. Jeg synes det er uakseptabelt at indonesiske myndigheter, som er co-vertskap for denne konferansen sammen med UNFPA sender ut «spioner og lobbyister» til alle forhandlingsrommene for å påvirke våre meninger og bedrive tidstyveri med lange usaklige innlegg- hvordan kan vi da stole på at deklarasjonen virkelig reflekterer den globale ungdomsgenerasjonens mening? EN anne ting er at det er svært mange «voksne» deltakere. De er delegater fra alle mulige slags organisasjoner, f.eks ulike myndigheter, religiøse NGOer, humanitære NGOer, bedrifter, private organisasjoner etc og de har alle en klar agenda ved å være her; å påvirke de unges mening og forme utkomme deklarasjonen for å fremme egne interesser. I noen tilfeller er de sammenfallende med vår, men ikke alltid. Jeg synes det er et demokratisk problem at også noen av disse prøver å kuppe «vår» konferanse og våre meninger, og setter spørsmålstegn ved at så mange «eldre» har fått delegatplass, mens svært mange unge jeg kjenner ikke har fått det grunnet «ressursspørsmål». Burde en ikke da heller investrere de ressursene i de menneskene en primært ønsker en mening fra?

Jeg synes denne prosessen har underminert unge mennesker så langt. Her bruker UNFPA enorme summer på arangere det første ungdomsforumet av dette slag, nettopp for at unge mennesker skal få uttale seg i prosesser som angår oss og at våre meninger skal få en tydelig stemme i den videre utviklingspolitikken for å skape en bærekraftig fremtid som vi ønsker. Men er det egentlig vår meninger som kommer til å stå på trykk i den endelige Bali deklarasjonen, eller er det en stemme påvirket av andre og sterkere aktører, som myndighetsrepresentanter, private organisasjoner og religiøse fanatikere som vet hvordan det politiske spillet skal spilles?

Vi får vente på og se- men i dag vant iallefall ungdommen en knusende seier, og det endte med at representanten fra Indonesia stod foran scenen og hoppet i sinne fordi anbefalingene på «staying healthy» ble vedtatt med fokus kun på ungdoms helsebehov for å sikre fremtidige muligheter og positiv utvikling og ikke tradisjonelle, kulturelle og religiøse betraktninger.

Følg med videre! I morgen skal familie, ungdomsrettigheter og velferd inkl seksuelle rettigheter opp på agendaen- det kan bli nok en spennende dag! Og jeg skal prøve å fatte meg i korthet;)