Women Deliver 2013!

Jeg heter Magnhild Bøgseth, og er ungdomsdelegat for LNU. Jeg har nå funnet veien til Kuala Lumpur sammen med en mengde andre folk fra hele verden. Women Deliver er en konferanse arrangert av en organisasjon med samme navn, og skal denne uka ta sted for tredje gang. Hit kommer representanter fra nasjonale myndigheter, det sivile samfunnet og næringsliv for å jobbe sammen mot et felles mål: Å forbedre kvinner og jenter sine rettigheter.

28. mai var den offisielle åpningen av konferansen, og jeg teller hele 99 seminarer på det utdelte programmet. I tillegg til dette er konferansesenteret fylt av ulike stands som har sine tilleggs arrangement for alle som går forbi og vil høre på. Det er også et utstillings område og et kino område som skal snurre film dagen lang – det er derfor ganske mye å velge i!

 

WD program

 

Sex og Politikk ansvaret for den norske standen hvor vi holder til, sammen med Norad og organisasjoner fra det norske sivilsamfunnet som arbeider med kvinnerettigheter eller helse. Vi er på denne konferansen fire ungdommer som deltar. Det er meg fra LNU og SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond), Mari Wøien fra Senterungdommen, Diego Vaula Foss fra Changemaker og Nora Mehsen fra Skeiv Ungdom. Vi har laget oss en timeplan for å få med oss mest mulig ved at vi ikke går på samme seminarer, og har lagt inn en time her og der for å oppdatere hverandre på det som skjer. Det høres kanskje litt vel planleggende ut, men det er nødvendig for å få mest mulig ut av de få dagene vi har foran oss.

 

Samtidig som alt det faglige tar sted er denne konferansen et viktig møtested for å møte ungdommer og andre som jobber med det samme som oss men som holder til andre steder i verden. Særlig nå som FN sin nye utviklingsagenda er i en prosess med å bli laget er det viktig at vi jobber sammen med å sikre oss at våre rettigheter blir en prioritering.

Barn og unge påvirker og inspirerer

_MG_7910
Dagene før konfeansen ble brukt til mye felles forberedelse

Spørsmålet er nå om vi har nådd målet om å sette viktigheten av å prioritere barn og unge i katastrofeforebyggende arbeid på dagsorden i FN.

Svaret vil vi vel ikke få før de nye FN- strategiene for katastrofeforebyggende arbeid kommer i 2015. Men jeg er ikke i tvil om at barna/ungdommene, UNICEF, Plan, Redd Barna og World Vision gjennom sitt arbeid bidro til å øke oppmerksomheten rundt temaet. Ved å samle mennesker med innflytelse til en slik konferanse, har de fått høre barnas klare beskjeder. Tilbakemeldingene vitnet også om dette. Blant annet kunne ministre fra Etiopia, Lesotho og det norske utenriksdepartementet vise til eget engasjement, og at de ønsket å jobbe for å fremme barn og unges interesser i eget land og i FN (hurra!). Det samme gjorde lederen for FNs organ for katastrofeforebyggende arbeid (Margareta Wahlström, UNISR). Dette indikerer heldigvis at vi er på vei i riktig retning.

På slutten av konferansen i dag ble det dog litt action. Oppsummeringsdokumentet fra konferansen ble presentert, altså de konklusjonene som vil bli tatt med viderei arbeidet med en ny handlingsplan for katastrofeforebyggende arbeid etter 2015. Barn som en prioritert gruppe var ikke nevnt med et eneste ord (kun ungdom).

_MG_9848
Panelet av unge eksperter. Viftingen med hendene ble brukt for å vise enighet til det som ble sagt.

Den norske delegasjonen (UD) har tidligere vist engasjement til å jobbe for barnas sak. De viste også stor støtte både før under og etter konferansen vår.Vi forsøkte derfor å være aktive med å gi dem innspill. Delegasjonen gav uttrykk for at de ønsket å komme med innspill i plenum til FN om å inkludere barn i oppsummeringsdokumentet. Og Norge klinte til! Med etterfølgende applaus fra salen! Så nå krysser vi bare fingrene fram mot offentliggjøringen av dokumentet den 31. mai. Er barn og unge inkludert, kan vi i hvert fall si å ha nådd målet vårt om å sette barn og unges rettigheter i katastrofeforebyggende arbeid på agendaen i FN.

 

_MG_9700
Ogå FN- ansatte, ministre, andre politikere og representanter fra ulike organissjoner viftet hyppig med hendene. Et syn!

Spørsmålet er på den annen side om en slik prioritering av barn og unge i FN faktisk vil føre til resultater for dem som trenger det mest. Det er et spørsmål om strategier faktisk blir til handling. Når alt kommer til alt, er det jo nettopp dette som er relevant. Uten at jeg her og nåskal gå inn på en lang drøftelse av FNs handlingsplaner vs. faktisk handling, så er det viktig å understreke at slike handlingsplaner er viktige fordi de setter opp hvilke områder FN-organene skal prioritere.

 

Det vil også legge et press på medlemsstatene til å holde seg til de planene de selv har gått meg på. Som det heter: ”No policy, no money, no action”.  Dette er nok litt satt på spissen. For handling kan ikke bare komme ovenfra og ned, men må også komme nedenfra og opp.

De unges historier som ble delt med verdenssamfunnet på konferansen vår i går, og på vårt mindre arrangement i dag, vitner uansett om at planer om å prioritere barn og unge, har blitt satt ut i livet. Handling kommer ikke bare ovenfra og ned, men ved hjelp av barna også nedenfra og opp. Ord har derfor blitt til handling.

Helt avslutningsvis må jeg bare få si hvor utrolig TAKKNEMLIG jeg er for å ha fått være med på denne konferansen. Barna/ungdommene fra 11- 18 år fra Lesotho, Kambodsja, Vietnam, Japan og Indonesia har lært meg så mye at jeg tror jeg må bruke litt tid på å fordøye det hele.

 

I forkant av konferansen vi ledet i går, jobbet vi sammen i tre dager for å forberede oss best mulig. Selv om de fem dagene vi tilbrakte sammen ikke er lenge, er det likevel rart hvor knyttet man blir når man jobber så tett og intenst for noe man virkelig brenner for. Flere av dem har vært offer for naturkatastrofer, og deres mot, styrke, engasjement og frimodighet er rett og slett ”mind blowing”. Jeg beundrer dem!IMG_0762

 

Ikke minst beundrer jeg hvilken ressurs de er for lokalmiljøene sine. Noen eksempler på hva de har gjort er å kurse andre barn i hvordan å takle eventuelle naturkatastrofer, drive lobbyvirksomhet overfor ministre og andre politikere, lage aviser, sette opp kunstprosjekter for å signalisere håp i kriserammede områder, lage filmer for døve om hvordan å flykte fra ulike katastrofer og gjennom å lære døve som ikke kan tegnspråk hvordan de kan gjenkjenne en katastrofe.

 

For å si det enkelt, så er de inspirasjon på to ben. Man kommer ikke utenom at slike mennesker setter spor.

 

IMG_0724
Vi fikk også holde et lite innlegg på konferansen dagen etter hovedkonferansen. Barna formidlet da viktigheten av å prioritere barn og unge i katastrofeforebyggende arbeid.

FN- konferanse på barn og unges premisser

Den store dagen er over, og konferansen ble noe jeg vil kalle en annerledes FN- konferanse. Barnevennlig- er vel et godt beskrivende ord. Og det var akkurat det vi håpet på.

Konferansen hadde altså som formål å påvirke FN- organer, FN- delegasjoner, organisasjoner og andre eksperter til å forstå viktigheten av å prioritere barn og unge i katastrofeforebyggende arbeid. Ut i fra tilbakemeldingene, finnes det liten tvil om at barnas historier gjorde inntrykk.

IMG_0694
Ekspertpanelet bestående av barn og unge i alderen 11- 18 år fra Lesotho, Kambodsja, Vietnam og Japan!

 

I starten av konferansen understreket vi viktigheten av at dette skulle være en annerledes og uformell konferanse. Vi introduserte regler som å legge FN- språket på hylla og å være hyppige til å applaudere. Barnas egne fingertegn ble også introdusert. Dette er tegn vi unge har brukt hele uka for å sikre at alle er med på notene. Faller man ut på grunn av oversettelse til sitt språk, lager man en T med hendene. Er noe uklart, lager man en C. Synes man noe som blir sagt er veldig bra, vifter man med hendene.

 

Å se diplomater og politikere i dress, fine fruer og tolkene i tolkingsboksene vifte ivrig med hendene, viste seg å bli et minnerikt syn!

Men over til hovedattraksjonen! Barn og unge i alderen 11- 18 fra Lesotho, Kambodsja, Japan og Vietnam hadde forberedt seg på å dele av sine personlige erfaringer og opplevelser. De var levende eksempler på hvor effektivt og hvilken ressurs det er å inkludere barn og unge i katastrofeforebyggende arbeid.  For to år siden samlet UNICEF, Redd Barna, Plan og World Vision inn innspill fra 600 barn og unge verden over. Innspillene omhandlet hva de mente var viktig i katastrofeforebyggende arbeid. Dette resulterte i fem punkter. Det var disse punktene de unge i dag gav liv ved å få frem hvordan de har blitt inkludert i katastrofeforebyggende arbeid:

IMG_0701

  1. Skoler må være trygge og barns utdanning må ikke bliavbrutt ved en eventuell katastrofe
  2. Beskyttelse av barn må være en prioritet før, under og etter en katastrofe
  3. Barn har rett til å delta og få tilgang til den informasjonen de trenger
  4. Lokal infrastruktur må være trygg og utarbeides med tanke på å redusere ødeleggelsene ved en eventuell katastrofe
  5. Katastrofeforebygging må nå de mest sårbare
IMG_0702
Takket være barna, deres erfaringer og frimodighet, ble konferansen en stor opplevelse!

 

Ved at de fem barna kom med sine historier på hvert av punktene, fikk punktene liv, mening og innhold. Publikum applauderte og viftet hyppig med hendene. Nå og da kunne vi til og med høre entusiastisk hyling fra publikum. Konferansen nådde en tilstand av stående og støttende applaus etter at 11-åringen fra Vietnam delte sin historie. Gutten sitter i rullestol fordi han er lam fra livet og ned. Han fortalte om hvordan hans funksjonshemming hadde vært en stor utfordring da byen hans ble oversvømt. Moren fikk imidlertid løftet ham opp på en trestamme slik at han kunne flyte og overleve. Han minnet oss om hvordan katastrofeforebyggende arbeid må tilrettelegges for utsatte og sårbare grupper av barn som gatebarn, barnearbeidere, barn uten skolegang, minoriteter og barn med ulike funksjonshemninger . Det fantes ikke rent få tårevåte øyne i salen.

 

IMG_0707
To lettede konferansierer

Konferansen ble derfor tydelig preget av barnas historier, og en mer uformell tone. Barna virket derfor tryggere, og da de ble stilt spørsmål fra salen, stilte de likeså greit noen direkte spørsmål tilbake til ministre og FN- ansatte. GOOO barns deltakelse, sier jeg bare!

 

(Noen flere refleksjoner om konferansens mål, virkning osv. kommer i morgen. Må bare la det hele få synke litt mer inn 😉 )

 

En liten video fra konferansen:

Video, Global Platform

Historier som gjør inntrykk

Etter en utrolig spennende, men hektisk dag var det plutselig på tide å la alle inntrykkene synke inn. Det er jammen et luksusproblem, når jeg ikke vet hvor jeg skal starte! Så i frykt for å bruke hele natten på å skrive, velger jeg heller å fortelle om den  opplevelsen som gjorde mest inntrykk.

 

IMG_0690Men først kort om hva jeg er med på: Global Platform for Disaster Risk Reduction er en konferanse i Genève som omhandler katastrofeforebygging og arrangeres av FN hvert andre år. På konferansen samles i alt ca. 4000 representanter fraulike FN- land, FN- organer, organisasjoner og eksperter. Her får de dele av sine erfaringer om hvordan man best mulig kan forebygge naturkatastrofer, og bidra til den videre utarbeidelsen av dette arbeidet internasjonalt. På onsdag er 12 barn og unge fra fem ulike land invitert til å holde et eget møte på konferansen der de vil dele av sine erfaringer. De skal altså få være levende eksempler på hvorfor det nytter å inkludere barn og unge i katastrofeforebyggende arbeid! Hurra!

 

Cressie (19 år)  fra UK som representerer UNICEF og meg, har fått det ærefulle oppdraget å lede dette møtet. Dagene fram til onsdag tilbringer vi derfor sammen med barna slik at alle er best mulig forberedt til å fortelle verdenssamfunnet hvilken ressurs barn og unge er i katastrofeforebyggende arbeid.

 

Men over til det som gjorde mest inntrykk etter å ha tilbragt dagen sammen med disse 12 fantastiske barna/ungdommene fra Japan, Lesotho, Kambodsja, Vietnam og Indonesia.  De tre ungdommene fra Japan har nemlig på en brutal måte fått kjenne naturens råskap på kroppen. I 2009 rammet et fryktelig jordskjelv landet, etterfulgt av tsunamibølger. Over 15 000 mennesker mistet livet, og de materielle ødeleggelsene var enorme. Behovet for hjelpearbeid var skrikende.

 

Midt i all nøden og elendigheten, vokste det fram en vilje blant befolkningen til å hjelpe til- også blant barna. En Redd Barna- ansatt jeg snakket med hevdet at det var så mange barn som ønsket å gjøre noe for lokalsamfunnet sitt, at de slet med å vite hvordan de skulle klare å gjennomføre det.

 

Resultatet ble opprettelsen av Community Building Club som nå finnes seks ulike steder i Japan. Barn fra 4. klasse begynte og møtes en gang i uken for å finne ut hvordan de kunne bidra til at ødeleggelsene ved en eventuell ny katastrofe ble mindre. I dag er resultatet lobbyvirksomhet overfor politikere og informasjonsarbeid i lokalsamfunnene om katastrofeforebyggende arbeid.

 

En av deres viktigste kampsaker er viktigheten av at barn får informasjon og kursing i hva de skal gjøre ved en eventuell katastrofe. Kursingen tar de likeså greit i egne hender. Synspunktene fronter de derfor blant annet gjennom kunstprosjekter, aviser, i møter med ministre og på gaten i lokalsamfunnet. En av gruppene har til og med designet et eget Children´s Center som snart skal bygges. Senteret vil være et eget ”mini rådhus for barn” der barna kan engasjere seg, informere andre barn og jobbe for økt innflytelse i samfunnet.

 

Midt i landets krise og grusomme tid, vokste det altså fram et så fantastisk og vellykket prosjekt fordi barn og unge ønsket å engasjere seg. De japanske ungdommenes oppfordring til andre land er derfor å være føre var, og ikke etter snar. Gjør som oss før katastrofene rammer, er deres beskjed. Opprett slike grupper! Og jammen har de rett.

 

Det er deres engasjement og de gode resultatene som gjør inntrykk. Barna/ungdommene fra Lesotho, Kambodsja, Vietnam og Indonesia har også sine fantastiske prosjekter å vise til. Eksempelet fra Japan er derfor kun ett av mange. Det vitner nok en gang om at barns deltakelse nytter. Historiene deres er drfor et viktig bidrag til å øke verdenssamfunnets forståelse av hvorfor det må investeres i barn og unge. På onsdag skal de få vise verden hvilken ressurs de faktisk er. Bank i bordet.

De gode klimavalgene

Jeg kjenner at ironien i det hele bare blir større og større. Jeg er på vei til klimakonferanse i Genève. Men her sitter jeg på et fly. Ironi- check. Leser Dagens Næringsliv om eldre norske menn som tjener fett på olje og gass. Ironi- check atter en gang. Og når jeg tror det ikke kan bli verre, finner jeg avisens ekstrabilag med hovedoverskriften ”Det svenske oljeeventyret”. Ironi- check, check, check.

Jeg er fascinert, men mest flau over min ironiske og selvmotsigende tilværelse. Jeg vil så gjerne ta de rette klimavalgene, men det finnes så altfor mange gode unnskyldninger.

I min ideelle verden hadde jeg nå sittet stolt på sykkelsetet et eller annet sted i Tyskland på vei til Genève, iført de mest grønt- produserte sykkelklærne i manns minne. Økologiske grønnsaker og miljøtidsskrift hadde vært innholdet i bagasjen. Deretter ville jeg svett og stolt kommet inn på FN- møtet med en notatblokk selvprodusert av gamle aviser. Jeg hadde videre erklært meg selv en EKTE klimaforkjemper. En som VIRKELIG tar klimakrisen på alvor.

Så hvorfor gjennomfører jeg det ikke? Å kjempe for klimaet bør jo også innebære at jeg gjør ord til handling. Men hva angår klima, er min erfaring at vi sliter med å ta de gode klimavalgene i den graden vi ønsker. Om det er fordi vi ikke vet hvordan vi velger en grønnere hverdag, fordi samfunnet er for lite tilrettelagt, eller fordi vi rett og slett ikke er villige til å ofre nok, kan diskuteres. Jeg tror det skyldes en god kombinasjon.

Midt i all min ironi og selvmotsigelse, kommer jeg over en artikkel i Dagens Næringsliv som ikke akkurat kan kalles lystig. Men noe ved den trigger mitt engasjement. CO2- nivået i atmosfæren har ikke vært større på millioner av år. Sannsynligvis vil menneskehetens klimagassutslipp skape klimaendringer som vil vare ved i ”uoverskuelig fremtid”. UOVERSKUELIG FREMTID. Smak på det. Det er hva jeg kaller alt annet enn lystig. MANGFOLDIGE GENERASJONER vil stri med konsekvensene av valgene våre og generasjonene før oss. MANGFOLDIGE GENERASJONER. Jeg smaker på det også. Det er til å bli matt av.

Men hva hjelper det å sitte motløst og tenke at gode klimavalg ikke nytter? Det vil i hvert fall ikke gjøre utfordringene vi står overfor noe mindre. Tanken på at valgene vi tar er avgjørende, og at det må skje NÅ engasjerer meg.

Det er lett å få en følelse av at arbeidet for et bedre klima har stagnert- tatt seg et altfor langt friminutt. Men det er viktig å huske på at bildet heldigvis ikke er så dystert. Større deler av verdenssamfunnet har akseptert at klimakrisen er et faktum og at noe må gjøres raskere enn raskt. Dette tar dessverre tid, men vi er på vei!

Konferansen jeg nå er på vei til, er et tydelig eksempel på at verdenssamfunnet har tatt et godt klimavalg. Global Platform for Disaster Risk Reduction omhandler katastrofeforebygging og arrangeres av FN hvert andre år. På konferansen samles i alt ca. 4000 representanter fra ulike FN- land, FN- organer, organisasjoner og eksperter. Her får de dele av sine erfaringer om hvordan man best mulig kan forebygge naturkatastrofer. Med andre ord; viktigheten av å være føre var, ikke bare etter snar.

Katastrofeforebygging innebærer blant annet å lage gode beredskapsplaner, katastrofesikre bygninger, forberede evakueringsruter, organisere svømmeopplæring, forberede befolkningen på å best mulig takle en eventuell katastrofe, og installere gode varslingssystemer.

I forbindelse med konferansen i 2011 bidro UNICEF, Redd Barna, Plan, World Vision og Røde Kors til at 600 barn fra 21 land fikk dele av deres erfaringer og tanker om hvordan man må forebygge naturkatastrofer i deres lokalmiljø. Dette er med på å sikre at barns interesser blir ivaretatt og at de selv får være en ressurs gjennom å engasjere seg for sitt eget lokalmiljø. I tillegg forbereder det barna på hvordan de bedre kan håndtere en katastrofe.

Nå, to år etter, samles igjen ti barn fra fem ulike land for å dele av sine erfaringer om klimaforebygging fra sine respektive land. Representanter fra de ulike landene i FN, FN- organer, organisasjoner og eksperter vil lytte til hvordan barn bidrar til å forebygge katastrofer.

Og jeg vil lytte. Som LNUs FN- delegat på klima og bærekraftig utvikling har jeg sammen med ei 19 år gammel jente fra Storbritannia fått det ærefulle oppdraget å lede den delen av konferansen der barna skal delta. Men det jeg gleder meg mest til er å høre barnas historier fra virkeligheten. De har engasjert seg for klimaet, og det har vist seg å nytte.

Det viser for eksempel utviklingen i Bangladesh. I den tragiske syklonen i Bangladesh i 1991, døde 140 000 mennesker. Etter at landet satset på katastrofeforebygging, der barna også ble inkludert, var landet betydelig bedre rustet for en eventuell katastrofe. Da en ny syklon rammet i 2007, døde 4000 mennesker. Det er 136 000 færre en forrige gang, men fortsatt 4000 for mye. Katastrofeforebyggingen er derfor ikke i mål, men likevel godt på vei.

Midt i min ironiske og selvmotsigende tilværelse, innser jeg nok en gang at det nytter å engasjere seg for klimaet. Katastrofeforebygging er et tydelig eksempel på dette. Det er et eksempel på hvordan verdenssamfunnet og lokalsamfunn går sammen for å redusere skader av klimakrisen.

På den annen side er det viktig å huske at mine valg i Norge også nytter. Jeg må hele tiden jobbe med å ta bedre klimavalg. For kort fortalt, kan vi gjennom våre valg påvirke, ikke bare hverandre, men også politikere til å ta mer miljøvennlige beslutninger.

På den måten kan også tilværelsen bli mindre ironisk og selvmotsigende.
Og DET ER LYSTIG.