Tilbake til «FN-hverdagen»

Nå er vi snart igang med de siste dagene som ungdomsdelegater etter noen dager med fri. Her i FN blir det lange arbeidsdager med møter og forhandlinger, så da er det greit å koble litt skikkelig ut når man først har muligheten, så i helgen og på tirsdag har vi gjort alt mulig annet enn å sitte inne i FNbygningen 🙂 Pluss at det selvfølgelig er gøy å se litt av New York når man faktisk har tatt fly de 8 timene det tar å reise over dammen!

Men i dag er det altså møter og forhandlinger som står på timeplanen, og jeg tenkte å bruke dette blogginnlegget til å forklare litt hvordan «FN-hverdagen» fungerer. Jeg bruker hermetegn fordi dagene vi har hatt her som ungdomsdelegater aldri har vært like, men de har alle tilfelles at vi bruker tid på å jobbe – det er bare arbeidsoppgavene som varierer

Timeplanen vår blir bestemt når vi får oversikt over alle møtene som skal foregå, og denne oversikten finnes i noe som kalles «the UN journal». Dette er en slags kalender som sendes ut dagen i forveien og inneholder en oversikt over de fleste møtene. I tillegg får vi informasjon fra delegasjonen om ting som kan være spennende eller møter de trenger hjelp til å dekke.

Dagene starter som oftest med møter, enten det er morgenmøter med delegasjonen eller frokostmøter arrangert av forskjellige delegasjoner eller organisasjoner hvor målet er å sette fokus på et bestemt tema. Vi har vært på frokostmøter om ungdoms rolle i fredsbygging, ungdomsdelegatordningen og om ungdomskonferansen som skal være på Sri Lanka neste vår.

Møtene i FN starter presis klokken 10.00, og første økt varer da frem til 13.00 og lunsjpause. Jeg har hørt at FNmøter aldri begynner på tiden, men denne gangen er møtelederen streng, noe jeg personlig er glad for, fordi møtene da også kan slutte på tiden og man slipper å bruke mye verdifull tid på å vente 🙂

«Lunsjpausen» som jeg kaller det, er ikke alltid en pause, men heller en tid hvor man kan holde forhandlingsmøter om alle de 70 resolusjonen som tredjekomitee skal behandle i høst. Det arrangeres ofte «side events» i lunsjen også, som handler om forskjellige temaer på samme måte som frokostmøtene.

15.00 settes hovedmøtet i gang igjen, og denne økten varer frem til 18.00

Etter dette er det tid for diverse mottagelser/fester/flere side events eller eventuelt en rolig middag før man kollapser i sengen sin for å lade batteriene til neste dag. I tillegg til disse hovedmøtene som foregår til faste tider er det mange andre små møter som skjer om hverandre gjennom hele dagen.

Dagene våre er altså veldig varierende, og vi gjør mye forskjellig som å sitte i møter og følge med på innlegg som holdes, delta i forhandlinger, gå på diverse side events, ha møter sammen med de andre ungdomsdelegatene og mye, mye mer! Dersom du sitter igjen med en følelse av at du ikke har 100% oversikt etter å ha lest dette innlegget så kan det nok forklares med at det har ikke jeg heller 🙂 Å være ungdomsdelegat innebærer at man lærer noe nytt hver dag, og det er en av grunnene til at jeg trives så godt 🙂

 

Hilsen fra byen som aldri sover

Epostene flyr fortsatt frem og tilbake som om vi satt og jobbet i et kontor midt på den lyse dagen. Det har gått 2 timer over midnatt og tastingen har ikke blitt mindre intensiv, kanskje dette gir et et godt bilde av byen som aldri sover. Vi (Rode og meg) kom tilbake fra FNs hovedkvarter (som ligger ca 10 min gange fra hotellet) etter en lang og spenningsfylt dag med diplomati, forhandlinger, intense møter, gjennomslag og av og til blandet med litt frustrasjon. Vi har fått oppgaven av å representere Norges barn og unge der de viktigste avgjørelsene tas i FN som også får veldig mye medieoppmerksomhet i media hvert år i slutten av September.

Det er ikke første gang jeg deltar på et FN toppmøte, men denne gangen føles det veldig annerledes. Gjennom den internasjonale medisinstudentforeningen (International Federation of Medical Students Associations, IFMSA) har jeg ved en rekke anledninger ledet delegasjoner til FNs toppmøter og mindre viktige møter, noe som har innebært å snakke på «vegne» av studenter verden over. Denne gangen representerer vi en halv million norske barn og unge. Men det er ikke det eneste som gjør dette spesielt, absolutt alle tidligere møter jeg har deltatt på har vært i kapasitet av et sivilsamfunnorgnisasjon. Nå bærer jeg et norske delegat pass, noe som betyr at jeg også er representant for Norge i FNs generalforsamling (UNGA på fint slang språk).

Men før jeg og Rode skriver mer om hvorfor det som skjer her er viktig for oss hjemme i Norge, så har jeg lyst til å introdusere meg selv. Jeg heter Usman Ahmad Mushtaq og er 24 år gammel medisinstudent fra Oslo. Før jeg startet på studien mine, var jeg ikke så engasjert i organisasjonsarbeid utenom at jeg hjalp til med små innsamlingsaksjoner for flyktninger og familier i krigsområder da jeg gikk på videregående. Første året på medisin valgte jeg å ta muligheten og gjøre noe mer enn bare å lese bøker og ta eksamener. Etter det har jeg gjort mye, alt fra å sitte i studentparlamentet på UiO til å jobbe med den mye beryktede turnussaken. Jeg ble aktiv i Norsk medisinstudentforening (Nmf), hvor jeg lærte om hvordan urettferdighet og ulikheter i samfunnet påvirker veldig mange familier og individer slik at de aldri kommer ut av fattigdommen de lever i. Dette inspirerte meg med i større grad til å jobbe med prosjekter som handlet om global helse. For å gjøre historien kort førte mitt engasjement i Nmf til at jeg ble involvert i den internasjonale medisinstudent foreningen, hvor jeg har hatt en rekke verv og nå nylig gikk av fra hovedstyret som nestleder av organisasjonen.

Nok om meg nå, lets get back to «action» (Et av ordene man bruker når man vedtar politikk i FN). Gjennom de neste dagene vil det komme blogginnlegg om det vi har gjort her i de siste ukene og det vi kan forvente oss med tanke på ungdomsarbeid i FN.

Usman

 

Usman innlegg

The Speech

image

Noen opplevelser er så spesielle at du vet du vil huske dem resten av livet. Å tale i FN hører definitivt til i den kategorien! Da Mr. Chair (og ja, FN er så formelt at man skal omtale ordstyreren som mr. Chair ) ga ordet til Iselin for at hun skulle snakke om funksjonshemmedes rettigheter, var hodet mitt så fullt av tanker at jeg faktisk ikke aner hvordan jeg flyttet meg fra stolen jeg satt på og frem til mikrofonen for å holde talen. Jeg skal ikke gjenta alt jeg tenkte, men jeg kan love dere at jeg angret på å ha promotert talen til venner, familie og resten av verden gjennom diverse sosiale medier!

På mirakuløst vis klarte jeg å holde meg rolig, og hadde det ikke vært for at vi har begrenset taletid så ville jeg snakket fremdeles! (begrenset taletid er forresten en veldig god ting når andre enn deg selv har ordet, så møtene ikke varer i det uendelige 🙂 ) Det er vanskelig å forklare akkurat hvordan det var, men all in all så følte jeg meg utrolig beæret. Å få lov til å snakke om det som opptar oss barn og unge i Norge foran en av verdens mektigste forsamlinger var større enn jeg først trodde det ville bli.

Da jeg hadde fremført hele det viktige budskapet og jeg hadde fått applaus fra de andre delegatene klarte jeg ikke slutte å smile 😀

 

Jeg vil gjerne dele budskapet med enda flere, og kortvarianten av talen er at barn og unge MÅ inkluderes når avgjørelser skal tas, ikke bare  fordi vi er fremtidens ledere men fordi vi påvirkes av avgjørelsene som tas i dag og våre bidrag kan gjøre dem enda bedre! Også snakket jeg om at vi må fokusere mer på mental helse, fordi mange barn og unge over hele verden opplever at de selv eller noen nær dem får problemer og vil trenge en form for hjelp. Da er det viktig at vi som samfunn våger å snakke om disse problemene og legger til rette slik at de som trenger hjelp kan få det.

 

 

Om du vil se talen i sin helhet kan du gjøre det her: http://blogg.lnu.no/blog/2013/10/rode-margrethe-skullerud-i-fn/

«Kvelden før kvelden»

Nå sitter jeg på hotellrommet mitt et par kvartaler unna FNs hovedkvarter og har nesten litt julestemning. Ikke at New York med sine 25 varmegrader er særlig julete, men jeg har akkurat den samme følelsen nå som jeg har når jeg legger meg på kvelden lille julaften,; i morgen begynner arbeidet som ungdomsdelegat til FNs generalforsamling for fullt med taler fra alle delegasjonene, inkludert talen som Usman og jeg har skrevet og skal holde på vegne av Norges barn og unge.

De neste to ukene vil denne bloggen preges av innlegg om taler, side-events, forhandlinger, lobbymøter og alt det andre som hører FNhverdagen til under generalforsamlingen. Men det beste er kanskje å starte på begynnelsen og introdusere oss selv som Norges ungdomsdelegater til FNs 68. Generalforsamling.

Mitt navn er Rode Margrete Skullerud, jeg er 20 år gammel og kommer fra Sandefjord i Vestfold. Fortiden studerer jeg psykologi profesjon på Universitetet i Oslo, selv om jeg må innrømme at mesteparten av tiden min går med til politikk, organisasjonsarbeid og det siste året også jobben som ungdomsdelegat. Jeg bestemte meg for å redde verden da jeg var ti år gammel, etter å ha fått se fattigdom face to face på familieferie til Chicago. Jeg kan enda se for meg mannen som kom gående med en stor blå boblejakke, trillende på en handlevogn selv om det var langt til nærmeste butikk. Det hører med til historien at jeg var veldig opptatt av rett og galt, og hadde lært at man måtte levere tilbake handlevogner hos butikken etter at man har brukt dem, så jeg spurte mamma om hvorfor mannen ikke hadde fulgt reglene. Jeg kan fremdeles kjenne klumpen i magen når hun fortalte meg at mannen nok hadde alt han eide i den handlevognen, og at han bodde på gaten. Der og da bestemte jeg meg for at sånn kan ikke verden være, at jeg har alt jeg trenger and then some, mens andre mennesker kjemper for å overleve fra dag til dag. Jeg ble rett og slett skikkelig provosert over denne urettferdigheten, og det fikk meg til å bli engasjert med mål om å redde verden. Først gjennom innsamlingsaksjonen vi hadde på videregående og siden også gjennom politikk hvor jeg nå er sentralstyremeldem i KrFU og bystyrerepresentant for KrF i Sandefjord.

I tillegg til kampen mot urettferdighet og fattigdom så er jeg også veldig opptatt at at vi som barn og unge må bli hørt når politikere og andre skal ta avgjørelser som påvirker våre liv! I Sandefjord er jeg 30 år yngre enn det gjennomsnittlige bystyremedlemmet, og selv om 50 år gamle menn kan være dyktige politikere, vet de svært lite om hvordan det er å være ung i Norge i dag. Derfor er det så viktig at vi alle engasjerer oss og sier ifra om hvordan byen vår, landet vårt og hele verden kan bli et bedre sted å leve for oss alle.
Dette gjelder selvfølelig også i FN, hvor mange viktige saker som påvirker våre liv som barn og unge blir diskutert. Derfor er jeg veldig takknemlig og glad for å få representere oss under 25 på FNs generalforsamling 🙂

Nå skal jeg lese gjennom talen enda en gang og prøve å få kontroll på sommerfuglene i magen så jeg kan bli klar til å holde talen vårimage på verdens talerstol!