Klimatoppmøtets siste sprint!

Jeg sitter nå i et av COPs siste møter. Kl. er 20.15 og forhandlingene skal etter planen avsluttes i dag. Etter mine beregninger er nok sannheten mer i natt eller i morgen tidlig. Land repeterer hverandre ved å si at vi må handle nå. Og det merkes at tilstanden er mer desperat, mer spent, talene mer hissige og applausen hyppigere.

 

Det er ingen hemmelighet at utfallet av dette klimatoppmøtet i Warszawa ser lite lovende ut. Det ligger lite penger på bordet til tilpasning og utslippskutt for land i Sør, ingen enighet om hvordan en betalingsmekanisme for tap og skade i Sør skal fungere, og lite retningslinjer for hvordan land skal komme fram til mål for egen utslippsreduksjon.

 

Photo on 2013-11-22 at 20.15
Stemningen øker på COP19s siste kveld!

Venezuela tok akkurat ordet og kom med følgende klare oppfordring: ”Vi har nå sjansen til å ikke gjøre dette klimatoppmøtet til en suksess, men til å ikke gjøre det til en katastrofe”. Dessverre tror jeg det liggermye sant i det. For handling har vært nødvendig lenge, og nå mer enn noen gang. Supertyfonen på Filippinene viste oss dette på en brutal måte forrige uke.

 

Kravene om at noe må på bordet uttrykkes også klart fra det sivile samfunn. I går forlot over 500 mennesker årets klimatoppmøtet for godt i håp om å presse forhandlingene. Over hundre representanter fra ulike organisasjoner (NGOs) samlet seg også nettopp utenfor møtelokalene og ropte ”Stop this madness” i nesten en time. Det var rett og slett vanskelig å høre hva som ble sagt her inne på møtet, og jeg må bare si: FANTASTISK! Delegasjonene her inne begynte i talene å referere til deres tilrop og krav om handling NÅ. Om det hjelper gjenstår å se, men det har i hvert fall eskalert alvoret og stemningen her inne!

 

Dette var noen korte tanker fra COPs siste kveld!

Flere kommer når det hele er over 🙂 Nå skal mer kaffe, sjokolade og sukker konsumeres, og jeg er klar for den siste sprinten!

God forhandlingsnatt fra Warszawa.Photo on 2013-11-22 at 20.43 #3

 

PS: Prinsippet om rettferidghet mellom generasjoner som vi prøver å få inn i utkastet til ny klimaavtale (se forrige innlegg) , ser forresten lovende ut (HURRA, HURRA, HURRA). Men det er en egen historie, og får komme i neste innlegg når vi ver 100 % sikre på utfallet:)

«Aldri føl at dere er for unge for klimaforhandlingene!»

 

”Husk at dere jobber for barnebarna deres, så aldri føl at dere er for unge for klimaforhandlingene!”, sa lederen av G77 og Kina- gruppen alvorlig

 

Den klinkende klare beskjeden kom da to ungdommer fra det internasjonale ungdomsnettverket YOUNGO og jeg var så heldige å få et møte med den fijianske lederen for G77 og Kina-gruppen (en løs koalisjon av omkring 130 utvklingsland + Kina). Dette er oppmuntrende og viktige ord når man er med og representerer 500 000 norske barn og unge i et forum som domineres av godt voksne.

 

IMG_0209
En noe ivrig gjeng utenfor møtelokalet til G77 og Kina. F.v: Luke (Australia), meg og Maties (Nederland).

Så hva kan vi som barn og unge egentlig bidra med? Svarene er mange, og jeg tenker i dette innlegget å si litt mer om hva jeg egentlig prøver å bidra med her på klimatoppmøtet i Warszawa. I løpet av én dag er jeg ofte innom mange forskjellige temaer på en eller annen måte, men jeg holder meg i dette innlegget til hva jeg har som hovedfokus:)

 

Det er barn og unge som skal overta kloden, og derfor står arbeidet for rettferdighet mellom generasjoner sterkt for oss i LNU her på klimatoppmøtet. Prinsippet om rettferdighet mellom generasjoner går ut på at vi skal overlate kloden iminst like god stand som vi mottok den (intergenerational equity på FN- språk). Det kan synes selvfølgelig, og derfor mener vi også at det er viktig at dette kommer tydelig fram av den juridisk bindende avtalen som skal stå klar i 2015. På den måten binder landene seg til å kutte utslipp i tråd med et langtidsperspektiv, og ikke i et korttidsperspektiv slik markedskreftene legger opp til. Det første skrittet for å oppnå dette er å få prinsippet nedfelt i sluttdokumentet fra dette klimatoppmøtet (COP19).

 

For å få til dette driver vi lobby og arrangerer aksjoner. Arbeidet drives av en undergruppe i det internasjonale ungdomsnettverket (YOUNGO) til FNs Klimakonvensjon (UNFCCC). Gruppa består av 30-40 ungdommer fra hele verden. Jeg er involvert i lobbingen, og dette har så langt vært veldig lærerikt og spennende!
Selv om klimaforhandlingene til tider kan oppleves krevende og tekniske, opplever jeg ofte at veien til toppen er kort. Det nytter å gi delegasjonene ”et spark bak”, og jeg opplever at forhandlerne lytter til det vi har å si.

 

Til sammen har vi så langt snakket med over 100 land (delegasjoner), vært i møter med lederen av FNs Klimakonvensjon (Christiana Figueres), og fått støtte av NGO-sammenslåingen Climate Action Network og nettverket Mary Robinson . Jeg har selv vært så heldig å få snakke med delegasjoner og forhandlingsledere fra blant annet de nordiske landene, USA, Canada, Australia, New Zealand, Japan, Israel, Kasakhstan, Colombia, Bolivia, G77, Kina og lederen av klimaarbeidet i EU (Connie Hedegaard). På tross av at ulike land og grupper har ulike oppfatninger av hvordan prinsippet skal integreres, er min opplevelse at det er stor positivitet knyttet til temaet.

 

Men forhandlinger er mildt sagt tekniske, og utviklingen framover hva angår prinsippet om rettferdighet mellom generasjoner vanskelig å forutse. Vårt inntrykk er likevel at vi har plantet noen viktige tanker hos delegasjonene og at vi er med på å sette et viktig fokus. Prosessen frem til avtalen skal stå klar er uansett et 2-3 års maraton. Uansett om vi får prinsippet med i sluttdokumentet fra COP19 eller ikke, håper og tror vi at vi har gjort et viktig arbeid i prosessen videre.

 

”Man skulle ikke tro at dette forslaget kom fra ungdom”, sa lederen av G77 og Kina-  gruppen, tydelig imponert. Nettopp!, tenkte jeg. Det er derfor barn og unges deltakelse er så viktig: vi er en ressurs og vi har noe å komme med.

At det gråtes i FN sier noe om alvoret vi står overfor…

FNs klimatoppmøte (COP19) i Warszawa har nærmere 10 000 deltagere. Samtidig er over 10 000 mennesker bekreftet døde etter supertyfonen Haiyan har rasert Fillipinene. Dette har satt et tydelig preg på klimaforhandlingenes første dag.

I sin åpningstale til klimatoppmøtet fortalte en gråtende forhandlingsleder fra Filippinene hvordan den forferdelige tyfonen har ødelagt familie og venners hjem. Det var ikke rent få våte øyne i salen, og forhandlingslederen endte med å få stående applaus. Det ble også gjennomført tre minutters stillhet i solidaritet med det katastrofeherjede landet.

Beskjeden fra Filippinene var klar: “Hva mitt land går igjennom på grunn av denne ekstreme naturkatastrofen er galskap. Klimakrisen er galskap. Vi kan stoppe denne galskapen – her i Warszawa”. Han annonserte også at han faster i solidaritet med sine landsmenn frem til de rike landene viser handling.IMG_0160

Også ungdommens engasjement har vært stort etter naturkatastrofen på Filippinene. Flere av ungdommene som er tilstede her på klimatoppmøtet har bestemt seg for å faste sammen med den filippinske forhandlingslederen. Talen hans ble også møtt med heiarop fra salens ungdom – “We stand with you!”, og bannere med antall døde ble vist frem. Det hele endte dessverre med at tre ungdommer ble utvist fra klimatoppmøtet resten av dagen grunnet strenge sikkerhetsregler. Det eneste de hadde gjort var å holde opp bannere i solidaritet- på den filippinske delegasjonens oppfordring. Jeg har full forståelse for at det må være strenge sikkerhetsrutiner på et møte som dette, men etter min mening finnes det da grenser!

For supertyfonen Haiyan viser nettopp klimaendringenes sanne brutale ansikt- og det merkes her på klimatoppmøtet. Utålmodigheten for handling er stor. For klimaendringene er som filippineren sa galskap/”madness”. At det ikke blir lagt penger på bordet i Nord til å støtte utslippskutt og klimatilpasning i Sør er også ”madness”. At vi selv heller ikke har ambisiøse mål for utslippskutt er ”madness”. At vi i Nord ikke er villige til å gi de pengene som trengs for å dekke tap og skade i Sør er også ”madness”. Herjingene på Filippinene har bidratt til å sette agendaen her på klimatoppmøtet, og mitt håp er at det vil fortsette slik.

La oss derfor håpe at sypertyfonens brutalitet vil bidra til et taktskifte i de internasjonale klimaforhandlingene! For la meg bare si det slik: Det er ikke akkurat hver dag at det gråtes på FN-møter.

Vi, norsk ungdom skal i hvert fall gjøre vårt beste for å få til et taktskifte i forhandlingene! For noe må gjøres, og vi har et ansvar for den framtiden vi skal leve i.

 

Følg gjerne @maritahaug på twitter for jevnlige oppdateringer fra klimatoppmøtet.

 

Du kan lese talen til forhandlingslederen her:

 http://www.rtcc.org/2013/11/11/its-time-…

 

Se videoklipp fra talen her:

 http://www.euronews.com/2013/11/11/phili…

 

Se video av talen her:

Must watch: Philippines speech moves COP19 plenary to tears

 

 

Motiverende og overveldende

Jeg har lært at ærlighet varer lengst, så la meg bare si det som det er: Dagen før klimatoppmøtet (COP19 i Warszawa, Polen) starter, er jeg både en dose motivert og en dose overveldet.

Det er nå søndag, og siden torsdag har ungdom fra barne- og ungdomsorganisasjoner fra hele verden hatt en forberedende konferanse (Conference of the Youth- COY9). Vi har her fått gå på ulike foredrag etter eget ønske, arrangert møter med andre vi vet skal fokusere på lignende temaer som oss, lært mer om hvordan ulike organisasjoner jobber, og ikke minst lært mer om hvordan klimaforhandlingene fungerer.

Konferansen har derfor vært både spennende og lærerik! Når 300 klimaengasjerte ungdommer samles i én bygning i fire dager, slår det sjelden feil☺

Jeg må allikevel innrømme at jeg føler meg noe overveldet, og det virker som om de fleste som har vært på klimatoppmøtet før skjønner hva jeg snakker om. Tyfonen i Filippinene som per i dag har drept minst 10 000 mennesker (10.11.13, NRK) er kanskje noe av det som bidrar til å gjøre det hele ekstra overveldende. På konferansen i dag ble vi spurt om å stille oss opp i en ”hjerteform” for å ta et bilde i solidaritet til ungdommene på Filippinene. Ca. 120 ungdommer møtte velvillig opp, men da fotograferingen dro litt ut hørtes brått en del klaging. Etter fotograferingen var det ei jente som gjerne ville takke alle sammen. Hun viste seg å være fra Filippinene. Stotrende og med tårer i øynene fikk hun så vidt frem hvor takknemlig hun var for all støtte. Hun fikk også fram at kampen mot klimaendringene for dem handler om å overleve. Brått tok klagingen slutt. Det ble helt stille. I neste øyeblikk utgjorde 120 ungdommer en stor gruppeklem med jenta fra Filippinene i midten.BYuERZJCEAEr0sc.jpg-large

Klimautfordringen er så til de grader sammensatt og kompleks, og helt ærlig så blir det lett å føle seg ganske så liten. Særlig når løsningene i teorien høres så enkle ut, men er så vanskelige å gjennomføre i praksis. Det enkle er at det er snakk om menneskers overlevelse, og at prioriteringene derfor burde være klare. Det som må til for å løse klimaproblemet er derfor ”bare” en dose samarbeid, rettferdighet, utslippskutt, finansiering og klimatilpasning for de land som vil bli hardest rammet. Grunnene til at klimaforhandlingene likevel går relativt sakte framover henger blant annet sammen med verdens økonomiske marked, ansvarsfraskrivelse, mistillit mellom land (for eksempel grunnet atomvåpen), sterk lobby og påvirkning fra olje-, kull-, og gassindustri osv. Jeg skal ikke gå nærmere inn på de ulike momentene her, men jeg nøyer meg med å si at jeg ganske åpenbart blir litt matt.

Det er likevel viktig å huske at det går fremover! Verdens land har blant annet blitt enige om å utarbeide en juridisk bindende avtale for utslippskutt innen 2015 og opprettet et klimafond (Green Climate Fund) der land i Nord sponser utslippskutt og klimatilpasning for land i Sør. Avskoging av regnskogen Amazonas har også blitt kraftig redusert og det fokuseres mer på klimatilpasning i de mest sårbare landene.

Så selv om klimaforhandlingene kan føles overveldende, er det på den annen side framgangen som motiverer til handling. Kompleksiteten ved det hele og erkjennelsen av at det er livsgrunnlaget vårt vi ødelegger, motiverer meg også til handling. Noe må gjøres, og jeg har et ansvar for at jeg bidrar med hva jeg kan gjøre! For mitt vedkommende vil dette blant annet innebære å lobbe forhandlere og politikere, bidra til at også ungdommer fra Sør blir hørt, og være en stemme for 500 000 norske barn og unge.

Hva dette konkret vil innebære skal jeg skrive mer om her på bloggen de neste to ukene.
Følg gjerne med☺

 

Spenning til å besvimme av på Generalkonferanse i UNESCO

Hei alle sammen. Her kommer en aldri så liten tekst/ novelle / lang rapport om generalkonferansen i UNESCO.

Stemningen fra ungdomsforumet forsvant ganske fort da gangene i UNESCO-bygningen ble fylt av statsledere, ministere og offisielle delegasjoner fra hele verden. Det er ikke mange av oss ungdom i igjen. Vi er spredt litt utover hele konferansen, men jeg er ganske sikker på at vi ikke er flere enn 10. Vi som er igjen holder sammen og irriterer oss over alt pratet og manglende action, men på en dag som i dag som har vært så spennende som overhodet mulig har det vært godt å ha hverandre der. UNESCO sitt nye slagord er å gjøre mye med lite (grunnet dårlige økonomiske tider), og litt sånn er det for oss ungdom på konferansen også! 🙂

 

Her er heltene fra Youth Forum absolutt siste dag. Jan Thomas og jeg var ganske slitne og veldig fornøyde.
Her er heltene fra Youth Forum, den absolutt siste dag. Jan Thomas og jeg var ganske slitne og veldig fornøyde.

 

Hva er generalkonferansen i UNESCO? Annet hvert år møtes alle medlemsstatene i UNESCO på generalkonferansen som er UNESCOs øverste beslutningsorgan. Kan minne om en Årssamling eller et landsmøte. Mer eller mindre alle 195 medlemsstater er representert. Her står saker som strategi for de neste årene, budsjett, reformer, programmer og post-2015 på agenda. Og ikke minst, forslaget om å starte arbeidet med en ny global konvensjon for godkjenning av kvalifikasjoner i høyere utdanning.

DAG 1: Den første dagen var satt av til Leaders Forum. Statsledere og ministere fra hele verden holdt lange monologer om hva som er viktig i deres land. De fleste snakket egentlig lite om Post-2015. Høydepunktene var da Jamaicas utdanningsminister holdt tale og sa «get up, stand up, stand up for your rights» – noe som er fortreffelig morsomt med tanke på alle de kjedelig og døle talene. Hans Brattskar, statssekretær fra UD holdt tale på vegne av Norge. Han løftet fram kvinner, global helse og energi, som er Norges prioriteringer i Post-2015 agendaen. Sveriges minister løftet fra ungdom og Youth Forum – tommel opp til de. Og Costa Ricas president nevnte Norges gode utdanningsinstitusjoner, og det er jo alltids stas. Irina Bokova, director-general i UNESCO, holdt tale i en og en halv time, som tro det eller ei var kjempebra. Hun snakket masse om hvordan UNESCO, som er midt i en finanskrise, må gjøre mer med mindre penger og fortsette å spille en stadig mer viktig rolle i FN-systemet. Hun sa også at, på tross av at USA ikke har betalt kontigenten som er årsaken til de økonomiske vansklighetene, så har samarbeidet med USA har aldri vært bedre. USA trenger UNESCO og UNESCO trenger USA. Og det er rett og slett ganske kult sagt, for det både frir til og utfordrer USA. Jeg likte det godt.

 

Hovedsalen i UNESCO. Enorm og megafin.
Hovedsalen i UNESCO. Enorm og megafin.

 

DAG 2: Så startet utdanningskommisjonen. På generalkonferansen tar de opp UNESCOs hovedpilarer, tema for tema. I løpet av de neste ukene skal de innom utdanning, kultur, kommunikasjon og forskning. Utdanning var først ut. Hele den første dagen ble satt av til Post-2015. Selv om denne dagen også var preget av monologer var det litt mer interessant å høre på hva de ulike landene tenker om UNESCOs rolle i denne prosessen. UNESCO skal løfte fram kvalitet i utdanning, og ikke bare tilgang til utdanning (som tusenårsmålene har vært opptatt av). De store spørsmålene er: Hvor skal finansieringen komme fra? Hva betyr egentlig kvalitet og hvordan skal kvalitet måles? Hvordan måler man mål som ikke er målbare? Skal man til stilling til om utdanning er et kollektiv gode eller ikke, og må man da ta standpunkt til offentlige og private skoler? Sånne type ting. Det er forresten verdt å nevne at Kambodsja snakket om SRHR, med spesielt fokus på seksuelle rettigheter (ingen andre land nevnte det). Og at svenskene har løftet fram ungdom og ungdomsdeltakelse/påvirkning i hvert eneste innlegg. Stolt av nabolandet vårt! USA og Israel mistet forresten stemmeretten. Les mer om det her: http://www.nrk.no/verden/usa-fratatt-stemmeretten-i-unesco-1.11345667

Dag 3: Den absolutt mest spennende dagen. Jeg vil faktisk hevde at det er blant topp 5 mest spennende dager i midt liv. Jeg har fortsatt høy puls her jeg sitter å hotellrommet mitt. En resolusjon på Post-2015 ble vedtatt på morgningen. Det var morsomt å se hvordan Generalkonferansen pirket på formuleringer og komma i teksten. Teksten på skjermen og ganske mye kaos i salen. Folk bladde desperat i papirene og til slutt vedtok man et resolusjon, som alle ikke var veldig fornøyde med. Det var akkurat som å være tilbake på Ungdomsforumet. Haha. Det neste på agendaen var talen til meg og Ilona (den nederlandske ungdomsdelegaten). Talen gikk strålende. Vi fikk løftet fram at ungdom prioriterer kvalitet i utdanning og støtter den globale konvensjonen for godkjenning av kvalifikasjoner i høyere utdanning. Vi fikk satt fokus på anerkjennelse av uformell utdanning, arbeidsledighet blant unge, ungdomsdeltagelse og globalt borgerskap. Vi ble sittende i panelet og fikk mulighet til å kommentere etter debatten også. For en mulighet. Vi er de eneste ungdommene som har snakket på generalkonferansen hittil.

 

Her holder jeg tale
Her holder jeg tale

 

Etter at Ungdomsstrategien og UNESCOs generelle programmer og budsjett ble godkjent, stod saken om den globale konvensjonen på dagsorden. Jeg var så sykt spent. Da representanten for Irina Bokova (general direktor of UNESCO) presenterte saken nevnte han at Ungdomsforumet har stilt seg bak. Norge nevnte det for andre gang i debatten (da statssekretær Bjørn Haugstad nevnte det i Norges tale dagen før) og Sverige nevnte det også. Jeg klarer nesten ikke forstå hva jeg hører når de nevner det. Youth Forum har hatt en faktisk påvirkning og relevans for Generalkonferansen. Det gjør meg stolt av ungdommen som jobbet dag og natt og det gjør alt arbeidet verdt det. Uansett utfall. HURRA!

Debatten om konvensjonen var så spennende at jeg trodde jeg skulle få hjerteinfarkt. Etter en plenumsdiskusjon virket flertallet veldig positive. Kritikken gikk på at det ikke hadde vært nok diskusjoner i forkant og at folk var redde for at dette ikke er riktig tidspunkt for en slik konvensjon, grunnet UNESCOs økonomisk situasjon. Tyskland var kraftig mot og ønsket å utsette vedtaket til neste generalforsamling om 2 år. Norge var skikkelig uenig. Noen ønsket at det kun skulle lages «et internasjonal standardsettende instrument» (hva nå enn det betyr) for godkjenning av kvalifikasjoner. Altså ikke så omfattende som en konvensjon og ikke juridisk bindende. Noe tøv spør du meg. Vi må ha en konvensjon, eller så kan vi bare glemme det. Noen mente det virker alt for tidskrevende. Personlig oppfatter jeg ikke det som et problem. Det skal ta tid å utvikle en konvensjon. Det er ikke noe som skjer over natta. Man regner med at det tidligste det er mulig å få på plass en slik konvensjon er i 2017/2018. Et viktig poeng som den juridiske rådgiveren påpekte var at å starte å jobbe med den betyr ikke at man må vedta den til slutt. Man kan starte arbeidet og jobbe for en få en sterk og god konvensjonstekst, men Generalkonferansen har uansett rett til å ikke vedta den slutt. En konvensjon trenger to tredjedels flertall for og ikke simpelt flertall.

Etter debatten var over var stemningen blant landene som hadde talt slik:

For: 17 land

Mot: 6 land

Ettersom det begynte å bli sent på kvelden, og mange hadde dratt fra salen/snorket høyt på de bakerste radene, bestemte de å utsette avgjørelsen til i morgen tidlig. Japan, Norge og Tyskland ble oppfordret til å fortsette forhandlingene og lage et forslag til ny resolusjonstekst som kunne legges fra i morgen. Jeg gleder meg fælt til å høre hva de kom fram til. Får vi en global konvensjon eller ikke? Det får vi vite i morgen tidlig.

I ren Changemaker ånd må jeg bare få sagt: klart ungdom kan påvirke store beslutninger i UNESCO!