Oppsummering fra Bonn

Lørdag kveld ble forhandlingene i Bonn om en ny klimaavtale avsluttet, en dag før tiden. Forhandlingene vil fortsette når landene igjen møtes i Bonn i oktober.

Hva skal bidragene inneholde?

De 10 dagene med forhandlinger i Bonn om en ny klimaavtale har i hovedsak dreid seg om hva de såkalte “bidragene” som landene skal melde inn i mars 2015 skal inneholde. Alle er enige om at landenenes mål for utslippskutt må meldes inn, men når det kommer til andre temaer, som finansiering, tilpasning og teknologioverføring, har det vært tydelige skillelinjer mellom ulike grupper av land. Utviklingsland ønsker seg at bidragene skal inneholde flere temaer som finansiering, tilpasning og teknologioverføring. Særlig ønsker utviklingslandene at finansieringsbidrag skal meldes inn, slik at det blir mer forutsigbart hvor mye penger de kommer til å motta til å tilpasse seg klimaendringer og kutte i utslipp. Rike land ønsker derimot ikke å forplikte seg til langsiktige mål for finansiering, fordi man ikke kan vite i 2015 hva fremtidige regjeringer vil bevilge av penger fra 2020. Det er også uenighet om hvilken periode bidragene skal gjelde for. En del land ønsker at bidragene skal meldes inn for perioden frem til 2025, mens andre ønsker at de skal gjelde frem til 2030. En fare ved å velge 2030 er at man kan låse fast for lave ambisjoner i en lengre tidsperiode.

Møteledernes rolle

Den andre store debatten i Bonn har gått ut på hva slags dokument man skal bruke som grunnlag for videre forhandlinger. De fleste utviklingsland ønsker at alle lands innspill samles i ett stort dokument, som man så kan jobbe seg nedover fra. Særlig gruppen av såkalte likesinnede land, som består av land som Kina, India, Filippinene, Saudi Arabia, Venezuela og Bolivia er forkjempere for denne typen dokument, fordi de mener det vil sikre en åpen prosess der alle lands posisjoner blir tatt med. Andre land, hovedsakelig rike, mener det vil blir et alt for stort og omfattende dokument som vil være altfor tidkrevende å jobbe utifra. De ønsker heller at de to møtelederne (kalt co-Chairs) lager et dokument basert på det de har hørt fra landene under diskusjonene som har foregått i Bonn. Dette vil bli et langt kortere dokument som man kan bygge seg oppover fra til en avtaletekst. Mange utviklingsland frykter at et dokument laget av co-Chairs vil bli en ubalansert tekst som ikke tar hensyn til alle lands innspill. Filippinenes forhandler Bernaditas Muller sa i et av sine innlegg: «jeg har aldri forhandlet med co-Chairs, og jeg har ikke tenkt til å begynne med det nå». Utfallet fra Bonn ble at co-chairs skal lage et dokument med en oppsummering av alle innspillene som landene har kommet med i løpet av forhandlingsdagene i Bonn innen 15. juli. Dette dokumentet vil bli utgangspunkt for videre forhandlinger når landene igjen møtes i Bonn i oktober.

adp-co_chairs-enb_533

Felles men ulikt ansvar

Mellomforhandlingsmøtet i Bonn har i stor grad vært preget av diskusjoner om prosess, men det de egentlig forhandler om er hvem som skal ta regninga for at verden samlet skal hindre en global oppvarming på mer enn 2 grader. Alle land er enige om at man har et felles men ulikt ansvar for å løse klimakrisen, men det er ingen enighet om hva en rettferdig fordeling innebærer. Når alle land har gitt sine bidrag må disse bidragene være målbare og sammenlignbare for å finne ut om bidragene samlet er ambisiøse nok til å hindre en oppvarming på mer enn to grader, og om bidragene er rettferdige.

Store deler av sivilsamfunnet har lenge etterlyst en rettferdighets-index som kan brukes til å regne ut et lands rettferdige andel av ansvaret basert på indikatorer som historisk ansvar, utslipp per innbygger, økonomisk kapasitet, o.l. Problemet med en slik index er at det vil ta lang tid å bli enige om hvilke indikatorer som skal gjelde. Med kun 500 dager igjen til en global klimaavtale skal vedtas i Paris er det knapt med tid for å bli enige om en rettferdighets-index. En del land, inkludert Norge, mener derfor at vi ikke kan bruke tid på å bli enige om slike indikatorer, men at landene må kunne begrunne hvorfor de mener bidragene de kommer med er rettferdige, og at landene da vil legge relativt like indikatorer til grunn. Flere land, inkludert Australia, Russland og Japan har ytret at de ikke kommer til å være klare til å melde inn bidragene sine i mars 2015. Det er avgjørende at disse bidragene meldes inn senest i mars for at man skal ha tid til å vurdere om bidragene samlet er ambisiøse nok til å hindre en global oppvarming på mer enn 2 grader, og for å kunne gjennomgå om bidragene er rettferdige.

Ingrid Verne, FN-delegat på klima og miljø.

På vei mot en global klimaavtale i 2015

Jeg heter Ingrid og er årets ungdomsdelegat til klimaforhandlingene i FN gjennom LNU. Nå er jeg på plass i Bonn, Tyskland, for å følge de såkalte mellomforhandlingene i UNFCCC (FNs klimakonvensjon).

photo1

Forhandlinger om en global klimaavtale

Målet med klimaforhandlingene er å få på plass en global klimaavtale i 2015 som skal gjelde alle land og tre i kraft i 2020. Et utkast til tekst må være på plass innen slutten av klimatoppmøtet i Lima i desember, for at verdens regjeringer skal kunne gå gjennom og godkjenne tekstforslaget før klimatoppmøtet i Paris i desember 2015. Foreløpig finnes det ikke en eneste tekstlinje til den nye avtalen. Forhåpentligvis reiser vi fra Bonn med i alle fall en struktur på hvordan den nye avtalen skal se ut, og i beste fall starten på et tekstutkast.

Det har vært store uenigheter om hvor forpliktende den nye avtalen skal være. I Warszawa i november i fjor ble det bestemt at landene skal komme med frivillige bidrag til hvor mye de skal kutte i sine utslipp, og at dette skal meldes inn i løpet av første kvartal 2015. Her i Bonn diskuteres retningslinjer for bidragene som skal meldes inn, og om de også skal inkludere flere temaer som finansiering og tilpasning.

Klimafinansiering

Spørsmål rundt klimafinansiering er avgjørende for fremgangen i forhandlingene. Rike land har lovet å bevilge 100 mrd dollar per år fra 2020 til finansiering av utslippskutt og tilpasning i utviklingsland, men det er foreløpig ingen plan for hvordan rike land skal nå dette målet og hvor pengene skal komme fra. Det er heller ingen lovnader om hvor mye penger som vil komme i årene frem mot 2020. Denne usikkerheten svekker tilliten i forhandlingene mellom rike og fattige land, og sinker fremgangen.

Mesteparten av pengene til klimafinansiering skal kanaliseres gjennom Det grønne klimafondet. For tre uker siden fikk vi den gledelige overaskelsen at fondet er klart til å imot penger. Dermed kan ikke rike land fortsette å gjemme seg bak argumentasjonen om at fondet ikke er klart, og må begynne å legge penger på bordet så fort som mulig. En rekke utviklingsland har bedt om at det må komme minst 15 mrd dollar til fondet innen utgangen av året. Det bør rike land klare å grave frem fra statsbudsjettene sine.

Norge har forpliktet seg til å kutte sine utslipp med 30 % innen 2020, men har lenge sagt at de er villige til å øke til 40 % “dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser”. Det er på tide at Norge slutter å vente på andre store utslippsland og går foran slik at andre land kan følge etter. I september har FNs generalsekretær Ban Ki-moon invitert statsledere til et éndagsmøte i New York for å øke ambisjonene før toppmøtet. Norge bør senest på dette møtet annonsere at de vil kutte sine utslipp av klimagasser med 40 % innen 2020, og komme med et tall for sitt bidrag klimafinansiering.

Følg @verneingrid på Twitter for oppdateringer underveis i forhandlingene

Fest og forhandlinger på Sri Lanka

En ungdomskonferanse som var mer on youth enn of youth. 

I mai var ungdomsdelegat Ragnhild Lunner og internasjonal rådgiver i LNU Ingvill Breivik på World Conference on Youth på Sri Lanka. Spenningen mellom å inkludere ungdom i internasjonal politikk og ikke gi oss for mye innflytelse preget konferansen.

Formålet med konferansen var å mainstreame ungdom i post-2015-agendaen og å diskutere hvordan unge bør integreres i de nye bærekraftige utviklingsmålene. Målet var at global ungdom og nasjonale myndighetspersoner sammen skulle forhandle fram dokumentet “Colombo Declaration on Youth” og vise ungdomsprioriteringene i Post 2015-agendaen.

Les deklarasjonen her

DSC_0598
Sri Lanka arrangerte konferansen, der ungdomsrepresentanter (om enn bare to) fikk en plass ved forhandlingsbordet

Få europeiske land med

Det var Sri Lanka, ikke FN, som arrangerte og betalte for det meste av konferansen. Det ble raskt klart at det ikke var de Sri Lanka-sponsede ungdomsdelegatene fra hvert land som skulle forhandle om sluttdokumentet (som vi trodde).

Det var det de tilreisende, offisielle myndighetspersonene og to utvalgte ungdomsrepresentanter  – Lloyd fra European Youth Forum og Jayathma Wickramanayake, tidligere FN-ungdomsdelegat fra Sri Lanka.

Det var en interessant forsamling som forhandlet. Det eneste landet fra Europa som deltok med offisiell delegasjon var Serbia. Ingen andre land fra Europa deltok, ei heller stormaktene USA, Russland eller Kina. Uten å spekulere for mye, kan en av forklaringene være den internasjonale kritikken som har kommet mot Sri Lankas menneskerettighetsbrudd den siste tiden.

DSC_0570
Det ble ikke spart på ståheien da delegatene fikk besøke det nybygde konferansesenteret i hjemlandsbyen til presidenten. Logoen ble promotert for det den var verdt (vi har med kaffekopper hjem til LNU-kontoret).

Det ble lagt mye energi fra de Sri Lankiske myndighetene i promoteringen av konferansen. Ikke mindre enn to offisielle sanger – hvorav én med en av landets største popstjerner – ble laget og hele landet var fullt av flagg, kaffekopper og plakater med konferansens logo.

Svært mange kalorier ble brent av ved de massive kulturshowene, der også vi delegatene ble oppfordret til å danse for å vise hvor gira på ungdomskonferanse og fulle av spirit vi var.

Plutselig befant vi oss på en strandfest, komplett med DJ-sett, forfriskninger og – ifølge øyenvitner – en elefant.

Begrensa tilgang til forhandlingene

De fleste deltakerne på konferansen var utelukket fra forhandlingene og hadde svært begrenset tilgang til der den politiske prosessen virkelig skjedde. Svært mange av ungdommene var frustrerte, men vi brukte de kanalene vi kunne finne. LNU jobbet under forhandlingene tett med land som Brasil og Filipinene, og flere andre ungdomsdelegater la ned mye arbeid i å beholde et sterkt språk.

DSC_0689
Norges ungdomsdelegat på Post 2015-prosessen og bærekraftig utvikling i samtale med Brasils ungdomsdelegater. Brasil hadde mange gode tillegg om ungdomsmedvirkning til deklarasjonen!

Det er positivt at ungdom for første gang forhandler sammen med land, og ikke kun blir konsultert eller ignorert. Dette gjør samtidig at deklarasjonen er svakere enn hva den hadde blitt om kun ungdom forhandlet (spesielt på SRHR og likestilling), men også sterkere enn hva den hadde blitt hvis ungdom var ekskludert fra forhandlingene.

Dette er en interessant dynamikk som gjør dokumentet noe tricky å jobbe med politisk. På den ene siden ønsker vi å fremheve gode poenger, på den annen side kan representativiteten kritiseres. En slik deklarasjon er avhengig av at FNs medlemsland bruker og anerkjenner den for at den skal få tyngde.

Steile fronter på seksuelle og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR)

Kapittelet om Gender equality som skapte størst debatt, med sterke fronter mellom bl.a. Filipinene og Brasil på den ene siden og Saudi Arabia og Sri Lanka på den andre siden.

DSC_0748

Kjønnsidentitet og SRHR ble sterkt debattert og kom til slutt til uttrykk gjennom deklarasjonens paragraf 35, hvor det sterkt omtvistede begrepet “gender identities” til slutt kom med. Lenge ble det fryktet at Saudi Arabia ville reservere seg mot dette avsnittet, men det skjedde ikke.

Forelår permanente ordninger og konkrete delmål om ungdom

I tråd med LNUs prioriteinger før konferansen, foreslår deklarasjonen å etablere et permanent forum for ungdom i FN, øke ungdomsintegrasjonen av ungdom inn til de politiske prosessene og offisielle myndighetsdelegasjonene på  en meningsfull måte, både på lokalt, nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå.

Det er bra, fordi det er viktig at unge anses som aktører og partnere i post-2015-agendaen, og ikke kun passive mottakere slik som i tusenårsmålene.

DSC_0635
På workshops fikk unge fra ulike land møtes og diskutere utfordringer om tilgang til politikere og deltakelse i politiske prosesser.

Det er også veldig viktig at det foreslås egne, spesifikke delmål og indikatorer  ungdom under alle de nye bærekraftige utviklingsmålene.

Målene skal bygge på bærekraftighet, og ett av poengene var at konferansen kalte på medlemsstatene til å fortsette å utforske muligheten for en Høykommissær for fremtidige generasjoner, og andre mekanismer på temaet som er nevnt i Generalsekretærens rapport “Intergenerational solidarity and the need for Future Generations”.

Godt møte med ambassaden

Sammen med de norske konferansedeltakerne fra Fredskorpset og Norsk medisinerstudentforening, fikk vi møte den norske ambassadøren i Sri Lanka og hennes kolleger. Vi fikk mulighet til å sende henne et referat fra møtet som ville bli sendt videre til norske myndighetspersoner hjemme i Norge og New York.

ambassaden
De norske deltakerne møtte ambassaden, som var svært interesserte i å høre hvordan vi opplevde konferansen.

LNU oppfordret her norske politikere til å følge opp anbefalingene i deklarasjonen (som nevnt over her). Vi oppfordret dem også til å invitere representanter for norske  barne- og ungdomsorganisasjoner til relevante post-2015-møter, å delta på seminarer og debatter som barne- og ungdomsorganisasjoner arrangerer og inkludere ungdom som gruppe både som aktører i prosessen og i indikatorene til de nye globale utviklingsmålene.

Må jobbe for reell ungdomsmedvirkning

Mangelen på strukturer for ungdomsmedvirkning på konferansen viser hvor viktig det er at det jobbes med hvordan man får unge får delta på en reell og meningsfylt måte i post-2015-prosessen, både før og etter at de nye bærekraftige utviklingsmålene er bestemt. At ungdom kasta seg rundt selv om de hadde begrenset tilgang, viser at de er klare for å delta i de globale prosessene.

Forhandlingene om deklarasjonen er nok et bevis på hvor viktig det er å jobbe for å gå i dybden på hva reell og meningsfull ungdomsmedvirkning er, og da spesielt innenfor FN-systemet fremover.

Skrevet av: Ragnhild Lunner