Etterlater stor arbeidsmengde for (k)Limatoppmøtet

photo (3)

photo (3)

Partene i klimakonvensjonen klarte ikke å få til en enighet i Bonn om innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, og etterlater dermed en stor arbeidsmengde til klimatoppmøtet i Lima.

Nasjonale bidrag

Det var storae forhåpninger til at man i løpet av møtet i Bonn skulle bli enige om innholdet i landenes “bidrag”, som skal meldes inn innen første kvartal 2015. Det ble man ikke. Uenigheten går ut på om det kun er utslippskutt som skal meldes inn, eller om andre elementer, som finansiering, tilpasning, teknologioverføring og kapasitetsbygging også skal være med. Mange land, hovedsaklig rike land, mener at det kun er utslippskutt som skal meldes inn, fordi de er redde for at de andre elementene vil kunne ta fokuset vekk fra utslippskutt, og at mange land derfor ikke vil melde inn hvor mye de skal kutte i sine utslipp. Alliansen av små øystater og de minst utviklede landene deler også denne bekymringen.

Andre land, hovedskalig utviklingsland og mellominntektsland, mener alle elementene må være med i bidragene. Både fordi utviklingsland må vite om de kommer til å motta penger for å kunne melde inn sine planer for utslippskutt/utslippsbegrensninger, og fordi rike lands rettferdige bidrag innebærer både utslippskutt og finansiering. Samtidig er mange utviklingsland redde for at elementer som finansiering og tilpasning ikke vil bli en sentral del av den nye avtalen hvis de ikke inkluderes i bidragene. Dersom utviklingslandene skal gå med på at bidragene kun skal inneholde utslippskutt, må de få en forsikring om at de andre elementene vil bli en viktig del av den nye avtalen, og at landene med det historiske ansvaret og den økonomiske kapasiteten vil bidra med finansieringen de har lovet. Den forsikringen har de ikke fått.

Review

Ettersom alle land skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag, er det behov for en review-prosess for å finne ut om bidragene samlet sett er ambisiøse nok til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Norge er en av forkjemperne for en FN-ledet review prosess, der bidragene sammenstilles for å se hvordan man ligger an i forhold til togradersmålet. For å få til en slik prosess er det viktig at bidragene som meldes inn er målbare og sammenlignbare. En del land mener en slik review-prosess er alt for teknisk og politisk, men det er jo kun snakk om å sammenstille bidragene for å se den samlede effekten, ikke å peke på hva enkeltland bidrar med. Sivilsamfunnet har lenge ment at man bør bli enige om rettferdighetsindikatorer, som historisk ansvar og økonomisk kapasitet, og at en review-prosess må se på om landenes bidrag er rettferdige ut fra indikatorene. Det er derimot en mer teknisk og politisk prosess, og det er svært vanskelig å bli enige om hvilke indikatorer som skal være gjeldende. Mange land har i stedet tatt til orde for at alle land må kunne begrunne hvorfor deres bidrag er rettferdige.

 

Positive signaler

Selv om møtet i Bonn var langt fra effektivt nok, har vi sett en del positive signaler i løpet av møtet. Diskusjonene har vært mer konstruktive enn vi har sett på lenge. Mens mellomforhandlingsmøtet i juni var preget av prosesspørsmål og mistillit til Co-Chairs møteledelse, har møtet nå i oktober vært mer preget av diskusjoner om substans, og en del nye ideer har dukket opp. Brasil, som er kjent for å holde fast ved at den gamle inndelingen mellom rike og fattige land, har kommet med et nytt forslag til hvordan man kan dele inn landene. Forslaget går ut på at man innfører et graderingssystem med utvklingstrinn for ansvarsfordelingen mellom landene, der lands som forbedrer utviklingen, og den sosiale og politiske situasjonen vil rykke opp, mens land med forverret situasjon rykker nedover. Dette forslaget møter naturlig nok motstand fra mellominntektsland som ønsker å holde fast ved den gamle inndelingen, for å slippe unna forpliktelser i en ny avtale.

Under møtet i Bonn kom beskjeden om at EU har blitt enige om en klima- og energipakke frem mot 2030, som blant annet innebærer minst 40 % kutt i klimagassutslippene. Selv om jeg hadde håpet på en mer ambisiøs klimapakke, sender EU et positivt signal til andre land som forhåpentligvis vil være med på å legge press på andre land når de skal komme med sine bidrag.

Prosess

Møtelederne, kalt co-chairs, gjør en kjempejobb med å drive forhandlingene fremover. Eller, rettere sagt, med å få forhandlingene i gang. At alle land leser opp ferdigskrevne innlegg kan ikke egentlig kalles forhandlinger. Co-chairs har ved flere anledninger understreket at landene må begynne å snakke sammen, ikke bare levere forberedte innlegg. Siste dagen foreslo de to co-chairs at landene kunne legge vekk PC-ene sine, og være mer interaktive. Mange land tok dette bokstavelig og la vekk sine elektroniske duppeditter, men leste opp sine forberedte innlegg fra papir i stedet. Ikke helt det co-chairs ønsket seg.

Arbeidsmengden blir stor for (k)Limatoppmøtet i desember. I tillegg til å bestemme innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, må et utkast til tekst til den nye avtalen på plass. Håpet var at man skulle få på plass i allefall elementene i den nye avtalen i Bonn, og når ikke de en gang er på plass, er veien til en avtaletekst lang.

 

– Skrevet av Ingrid Verne, FN-delegat klima og miljø