Svakt, men viktig vedtak fra Lima

Forhandlingene har foregått i midlertidig oppsatte telt på militærleiren i Lima
Foto: iisd
Forhandlingene har foregått i midlertidig oppsatte telt på militærleiren i Lima Foto: iisd
Forhandlingene har foregått i midlertidig oppsatte telt på militærleiren i Lima
Foto: iisd

Lave forventninger

Etter to uker med forhandlinger, over 30 timer på overtid, ble det endelig enighet mellom de 196 landene på klimatoppmøtet i Lima. “Lima Call for Climate Action” danner nå grunnlaget for neste års forhandlinger som forhåpentligvis vil lede til en avtale i Paris om ett år. Vedtaket er langt fra det vi ønsket oss, men legger noen viktige føringer for veien frem til Paris.

Forventningene i forkant av Limatoppmøtet var lave. Det var ikke her man skulle få i land en avtale, det skal skje om et år, og møtet har vært preget av en avslappet stemning. At det kun er ett år til en avtale skal vedtas i Paris ble over hodet ikke reflektert i tempoet i forhandlingene. Mesteparten av de to ukene ble brukt til prosedyrespørsmål, og landene presenterte sine prioriteringer for å sørge for at de ble med videre, uten å prøve å finne kompromiss. Det var først de to siste dagene at de faktiske forhandlingene startet for alvor, og innspurten ble vanskeligere enn de fleste hadde sett for seg.

Utkast til elementer i den nye avtalen

En av hovedmålsetningene i Lima var å få en enighet om et dokument som skal være grunnlaget for utkast til en besltuningstekst til Paris-avtalen. Et 37 sider langt dokument med mange ulike alternativer er lagt ved som et vedlegg til Limabeslutningen, og vil være utgangspunktet for videre forhandlinger om avtaletekst. Det blir ingen enkel oppgave å kutte ned på dette dokumentet og finne et språk som alle kan være enige om.

Ny tekst
Delegatene kaster seg over den nye teksten som er lagt frem. Vil den bli vedtatt?
Foto: iisd

Informasjon om bidragene

Noe av det viktigste å få klarhet i var de nasjonalt bestemte bidragene som alle land skal melde inn innen første kvartal 2015. Det har vært store uenigheter rundt om biragene kun skal innebære utslippskutt, eller om man også skulle inkludere tilpasningsplaner og finansieringsbidrag. Utfallet ble et slags kompromiss som sier at alle land skal melde inn sine bidrag til utslippskutt, og åpner for at man på frivillig basis kan melde inn informasjon om tilpasning.

 Den andre delen av diskusjonen om bidragene handlet om hvorvidt man skulle ha en prosess i etterkant av innmeldingen for å måle om bidragene samlet er tilstrekkelige til å hindre mer enn to grader global oppvarming. Mange land var skeptiske til en slik prosess, fordi de var redde for at det ville innebære at man bedømte de enkelte landenes bidrag og hvorvidt de var rettferdige. Etter harde forhandlinger ble det enighet om at FN-sekretariatet skal komme med en rapport innen 1. november med en sammenstilling av bidragene som har kommet inn og hvordan vi ligger an i forhold til togradersmålet. Når rapporten kommer så tett oppunder klimatoppmøtet i Paris, vil det ikke være tid til en ny runde for å oppskalere bidragene, men samtidig vil forhåpentligvis de fleste land ha rukket å melde inn sine bidrag.

Dessverre ble det ingen enighet om hvilke informasjonskrav som skal ligge til grunn når landene melder inn sine utslippskutt, noe som ville gjort sammenligningsprosessen lettere. Vedtaket oppfordrer til at bidragene må være gjennomsiktige og forståelige, og lister opp en del informasjon som bidragene kan inneholde, som referansepunkt og tidsramme. Klarhet i hva bidragene faktisk innebærer er avgjørende for å kunne sammenstille de.

 

Klubbe
Den peruanske COP-presidenten klubbet gjennom avtalen på få sekunder.
Foto: iisd

 

Lite nytt om langsiktig finansiering

I løpet av toppmøtet ble målet om en startkapital på 10 milliarder dollar til det grønne klimafondet oppnådd, og blant giverne var flere land som er definert som utviklingsland. Det sender et veldig positivt signal til fattige land at man klarte å nå målet som var satt for startkapital, men det kom lite nytt om langsiktig finansiering ut fra Limatoppmøtet. Vetaket fra Lima oppfordrer utviklede land til å komme med ytterligere finansiell støtte til utslippsreduksjoner og klimatilpasningstiltak i utviklingsland, og anerkjenner bidrag fra andre land, men mangler blant annet et veikart for hvordan man skal skaffe de lovede 100 milliarder dollarne innen 2020. Fattige land har altså ingen forsikring om hvor mye penger de kommer til å motta i årene som kommer, noe som kan føre til at de melder inn mindre ambisiøse utslippsmål enn dersom de hadde fått en klarhet i hvor mye de vil motta i finansiell støtte.

Netto nullutslipp i 2050?

Norge har fått mye ros for å fronte et globalt netto nullutslipp i 2050. Under Ban Ki-moons klimatoppmøte i september var det kun i overkant av 20 land som støttet forslaget, i Lima økte tallet til over 100. I følge FNs klimapanel må verdens utslipp reduseres med 40-70 % innen 2050, og nå null i løpet av dette århundret. Forslaget om nullutslipp i 2050 er altså mer ambisiøst enn klimapanelets anbefalinger. Forhåpentligvis kan et slikt mål bidra til mer langsiktige og ambisiøse planer for å kutte utslipp, men det må ikke bli en hvilepute for å kutte utslipp på kort sikt.

 

Vedtaket høstet stående applaus, her fra den norske delegasjonen
Vedtaket høstet stående applaus, her fra den norske delegasjonen.
Foto: iisd

 

Ansvarsfordeling

Hvordan man skal fordele ansvaret i den nye avtalen er kanskje det aller vanskeligste å bli enige om, og frontene har vært harde i Lima. Et viktig prinsipp for rike land, med støtte fra flere utviklingsland, blant annet de minst utviklede landene og de små øystatene, er at den nye avtalen skal omfatte alle land, og gå bort fra Kyoto-inndelingen som deler verden i fattige og rike ut fra hvordan verden så ut i 1990. Mange andre land, med blant annet Kina i spissen, holder fast ved at det er de rike landenene som har skapt klimaendrigene, og da er det de som må rydde opp. Diskusjonen om differensiering kommer til å bli vanskelig frem mot Paris.

Det vi vet sikkert er at flere land enn Kyoto-landene må kutte i utslipp for å hindre farlige klimaendringer, og at land som Kina, som nå har like store utslipp per innbygger som EU, må bidra betydelig. Hvordan ansvaret skal fordeles og hvem som skal betale for utslippskutt og tilpasning i utviklingsland er derimot en vanskelig og politisk diskusjon. Hvilke indikatorer som skal ligge til grunn for en rettferdig fordeling av ansvar har ingen fasit, og hva ulike land mener henger gjerne sammen med deres egeninteresser. Hvor mye skal man for eksempel vektlegge historisk ansvar og økonomisk kapasitet? Og hvor mye skal dagens utslipp telle?  Listen over rettferdighetsindikatorer er lang, og meningene om hvordan de skal vektlegges enda lengre. Et av forslagene til hvordan ansvaret kan fordeles finnes her: http://www.climatefairshares.org/.

 

Jeg, Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og Norges forhandlingsleder Aslak Brun er fornøyde med at vi har fått et vedtak. Foto: Jens Frølich Holte
Jeg, Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og Norges forhandlingsleder Aslak Brun er fornøyde med at vi har fått et vedtak i Lima, etter mange netter med lite søvn.
Foto: Jens Frølich Holte

Norge må gjøre mer

Uansett hvordan man vektlegger ulike rettferdighetsindikatorer, er konklusjonen at Norge må gjøre langt mer enn vi gjør i dag. Beregningene som foreløpig foreligger, viser at Norge må kutte minst 50 % av de nasjonale utslippene i 1990 innen 2030, og enkelte beregninger viser at ansvaret vårt er å kutte hele 75 %. Den nasjonale prosessen på nyåret, der Norge skal bestemme seg for sitt utslippsmål for 2030 er kanskje det viktigste som skjer i norsk klimapolitikk det neste året. Hva Norge melder inn til FN vil være lakmustesten på om landet tar sitt ansvar på alvor.

Skrevet av Ingrid Kleppenes Verne, LNUs klimadelegat