Svakt, men viktig vedtak fra Lima

Forhandlingene har foregått i midlertidig oppsatte telt på militærleiren i Lima Foto: iisd
Forhandlingene har foregått i midlertidig oppsatte telt på militærleiren i Lima
Foto: iisd

Lave forventninger

Etter to uker med forhandlinger, over 30 timer på overtid, ble det endelig enighet mellom de 196 landene på klimatoppmøtet i Lima. “Lima Call for Climate Action” danner nå grunnlaget for neste års forhandlinger som forhåpentligvis vil lede til en avtale i Paris om ett år. Vedtaket er langt fra det vi ønsket oss, men legger noen viktige føringer for veien frem til Paris.

Forventningene i forkant av Limatoppmøtet var lave. Det var ikke her man skulle få i land en avtale, det skal skje om et år, og møtet har vært preget av en avslappet stemning. At det kun er ett år til en avtale skal vedtas i Paris ble over hodet ikke reflektert i tempoet i forhandlingene. Mesteparten av de to ukene ble brukt til prosedyrespørsmål, og landene presenterte sine prioriteringer for å sørge for at de ble med videre, uten å prøve å finne kompromiss. Det var først de to siste dagene at de faktiske forhandlingene startet for alvor, og innspurten ble vanskeligere enn de fleste hadde sett for seg.

Utkast til elementer i den nye avtalen

En av hovedmålsetningene i Lima var å få en enighet om et dokument som skal være grunnlaget for utkast til en besltuningstekst til Paris-avtalen. Et 37 sider langt dokument med mange ulike alternativer er lagt ved som et vedlegg til Limabeslutningen, og vil være utgangspunktet for videre forhandlinger om avtaletekst. Det blir ingen enkel oppgave å kutte ned på dette dokumentet og finne et språk som alle kan være enige om.

Ny tekst
Delegatene kaster seg over den nye teksten som er lagt frem. Vil den bli vedtatt?
Foto: iisd

Informasjon om bidragene

Noe av det viktigste å få klarhet i var de nasjonalt bestemte bidragene som alle land skal melde inn innen første kvartal 2015. Det har vært store uenigheter rundt om biragene kun skal innebære utslippskutt, eller om man også skulle inkludere tilpasningsplaner og finansieringsbidrag. Utfallet ble et slags kompromiss som sier at alle land skal melde inn sine bidrag til utslippskutt, og åpner for at man på frivillig basis kan melde inn informasjon om tilpasning.

 Den andre delen av diskusjonen om bidragene handlet om hvorvidt man skulle ha en prosess i etterkant av innmeldingen for å måle om bidragene samlet er tilstrekkelige til å hindre mer enn to grader global oppvarming. Mange land var skeptiske til en slik prosess, fordi de var redde for at det ville innebære at man bedømte de enkelte landenes bidrag og hvorvidt de var rettferdige. Etter harde forhandlinger ble det enighet om at FN-sekretariatet skal komme med en rapport innen 1. november med en sammenstilling av bidragene som har kommet inn og hvordan vi ligger an i forhold til togradersmålet. Når rapporten kommer så tett oppunder klimatoppmøtet i Paris, vil det ikke være tid til en ny runde for å oppskalere bidragene, men samtidig vil forhåpentligvis de fleste land ha rukket å melde inn sine bidrag.

Dessverre ble det ingen enighet om hvilke informasjonskrav som skal ligge til grunn når landene melder inn sine utslippskutt, noe som ville gjort sammenligningsprosessen lettere. Vedtaket oppfordrer til at bidragene må være gjennomsiktige og forståelige, og lister opp en del informasjon som bidragene kan inneholde, som referansepunkt og tidsramme. Klarhet i hva bidragene faktisk innebærer er avgjørende for å kunne sammenstille de.

 

Klubbe
Den peruanske COP-presidenten klubbet gjennom avtalen på få sekunder.
Foto: iisd

 

Lite nytt om langsiktig finansiering

I løpet av toppmøtet ble målet om en startkapital på 10 milliarder dollar til det grønne klimafondet oppnådd, og blant giverne var flere land som er definert som utviklingsland. Det sender et veldig positivt signal til fattige land at man klarte å nå målet som var satt for startkapital, men det kom lite nytt om langsiktig finansiering ut fra Limatoppmøtet. Vetaket fra Lima oppfordrer utviklede land til å komme med ytterligere finansiell støtte til utslippsreduksjoner og klimatilpasningstiltak i utviklingsland, og anerkjenner bidrag fra andre land, men mangler blant annet et veikart for hvordan man skal skaffe de lovede 100 milliarder dollarne innen 2020. Fattige land har altså ingen forsikring om hvor mye penger de kommer til å motta i årene som kommer, noe som kan føre til at de melder inn mindre ambisiøse utslippsmål enn dersom de hadde fått en klarhet i hvor mye de vil motta i finansiell støtte.

Netto nullutslipp i 2050?

Norge har fått mye ros for å fronte et globalt netto nullutslipp i 2050. Under Ban Ki-moons klimatoppmøte i september var det kun i overkant av 20 land som støttet forslaget, i Lima økte tallet til over 100. I følge FNs klimapanel må verdens utslipp reduseres med 40-70 % innen 2050, og nå null i løpet av dette århundret. Forslaget om nullutslipp i 2050 er altså mer ambisiøst enn klimapanelets anbefalinger. Forhåpentligvis kan et slikt mål bidra til mer langsiktige og ambisiøse planer for å kutte utslipp, men det må ikke bli en hvilepute for å kutte utslipp på kort sikt.

 

Vedtaket høstet stående applaus, her fra den norske delegasjonen
Vedtaket høstet stående applaus, her fra den norske delegasjonen.
Foto: iisd

 

Ansvarsfordeling

Hvordan man skal fordele ansvaret i den nye avtalen er kanskje det aller vanskeligste å bli enige om, og frontene har vært harde i Lima. Et viktig prinsipp for rike land, med støtte fra flere utviklingsland, blant annet de minst utviklede landene og de små øystatene, er at den nye avtalen skal omfatte alle land, og gå bort fra Kyoto-inndelingen som deler verden i fattige og rike ut fra hvordan verden så ut i 1990. Mange andre land, med blant annet Kina i spissen, holder fast ved at det er de rike landenene som har skapt klimaendrigene, og da er det de som må rydde opp. Diskusjonen om differensiering kommer til å bli vanskelig frem mot Paris.

Det vi vet sikkert er at flere land enn Kyoto-landene må kutte i utslipp for å hindre farlige klimaendringer, og at land som Kina, som nå har like store utslipp per innbygger som EU, må bidra betydelig. Hvordan ansvaret skal fordeles og hvem som skal betale for utslippskutt og tilpasning i utviklingsland er derimot en vanskelig og politisk diskusjon. Hvilke indikatorer som skal ligge til grunn for en rettferdig fordeling av ansvar har ingen fasit, og hva ulike land mener henger gjerne sammen med deres egeninteresser. Hvor mye skal man for eksempel vektlegge historisk ansvar og økonomisk kapasitet? Og hvor mye skal dagens utslipp telle?  Listen over rettferdighetsindikatorer er lang, og meningene om hvordan de skal vektlegges enda lengre. Et av forslagene til hvordan ansvaret kan fordeles finnes her: http://www.climatefairshares.org/.

 

Jeg, Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og Norges forhandlingsleder Aslak Brun er fornøyde med at vi har fått et vedtak. Foto: Jens Frølich Holte
Jeg, Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og Norges forhandlingsleder Aslak Brun er fornøyde med at vi har fått et vedtak i Lima, etter mange netter med lite søvn.
Foto: Jens Frølich Holte

Norge må gjøre mer

Uansett hvordan man vektlegger ulike rettferdighetsindikatorer, er konklusjonen at Norge må gjøre langt mer enn vi gjør i dag. Beregningene som foreløpig foreligger, viser at Norge må kutte minst 50 % av de nasjonale utslippene i 1990 innen 2030, og enkelte beregninger viser at ansvaret vårt er å kutte hele 75 %. Den nasjonale prosessen på nyåret, der Norge skal bestemme seg for sitt utslippsmål for 2030 er kanskje det viktigste som skjer i norsk klimapolitikk det neste året. Hva Norge melder inn til FN vil være lakmustesten på om landet tar sitt ansvar på alvor.

Skrevet av Ingrid Kleppenes Verne, LNUs klimadelegat

Status på forhandlingsklima i Lima

Blogg

 

I morgen ankommer ministrene klimatoppmøtet i Lima for den såkalte høynivådelen av møtet. Første uke har mildt sagt vært preget av lite fremgang, og partene står langt fra hverandre i de store spørsmålene. Klarer ministrene å sørge for et godt grunnlag for avtalen som skal vedtas i Paris neste år, når vi nå går inn i den siste uka av Limatoppmøtet?

 

Verdensmesterskap i prosedyrespørsmål?

Den første uka har lignet mer på et verdensmesterskap i prodedyrespørsmål enn faktiske forhandlinger om innholdet i den nye avtalen. At det kun er ett år til den nye avtalen skal vedtas i Paris, og at mye må komme på plass her i Lima, har ikke vært gjenspeilet i forhandlingene. Før møtet startet la Co-Chairs (møtelederne) frem utkast til tekster basert på landenes innspill, som skulle være grunnlaget for videre forhandlinger. Mange utviklingsland mente at tekstene ikke var balanserte nok, med for stor vekt på utslippskutt og for lite vekt på finansiering og tilpasning, og flere land har stilt spørsmål ved om det er Co-chairs tekster som skal være grunnlaget for videre forhandlinger.

Foreløpig ingen vilje til kompromiss

Innen seks måneder må et utkast til avtale være ferdig, og et utkast fra Lima som det kan jobbes videre med de neste seks månedene er derfor viktig å få på plass. I tillegg må landene bli enige om innholdet i bidragene de skal melde inn innen slutten av mars neste år, og om det skal være en prosess i etterkant av de innsendte bidragene for å vurdere om de er tilstrekkelige til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Ikke overraskende har landene stått langt fra hverandre i diskusjonene under den første uka. For å være sikker på at deres synspunkter blir tatt med, har landene lagt vekt på å fremme sine “ekstreme” ytterpunkter, i stedet for å finne kompromisser. Forhåpentligvis øker viljen til å finne gode løsninger utover denne siste uka.

Finansiering

Etter at Norge annonserte at de vil doble det tidligere annonserte bidraget til Det grønne klimafondet, er målet om en startkapital på 10 milliarder dollar innen utgangen av Limatoppmøtet nesten nådd. Det er vel og bra, og vil forhåpentligvis bidra til å øke tilliten i forhandlingene. Likevel gjenstår det fortsatt mange uløste spørsmål på finansiering, og utviklingsland etterlyser en plan for å skalere opp bidragene til det lovede målet om 100 milliarder dollar innen 2020.

Nye utkast – nye muligheter

Co-chairs har nå lagt frem to nye tekster for videre forhandlinger: det ene er et utkast til beslutning fra Lima-møtet som inkluderer ulike forslag til hva som skal inngå i de nasjonalt bestemte bidragene og arbeidet med å redusere utslipp i perioden før 2020, det andre er et utkast til elementer i den nye avtalen som skal vedtas i Paris om et år. Det er fortsatt en fare for at prosedyrespørsmålene fra forrige uke vil dukke opp igjen denne uka, men forhåpentligvis vil man komme i gang med forhandlinger im tekst, linje for linje, i dag.

 

Skrevet av LNUs ungdomsdelegat på klima, Ingrid Verne

Etterlater stor arbeidsmengde for (k)Limatoppmøtet

photo (3)

Partene i klimakonvensjonen klarte ikke å få til en enighet i Bonn om innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, og etterlater dermed en stor arbeidsmengde til klimatoppmøtet i Lima.

Nasjonale bidrag

Det var storae forhåpninger til at man i løpet av møtet i Bonn skulle bli enige om innholdet i landenes “bidrag”, som skal meldes inn innen første kvartal 2015. Det ble man ikke. Uenigheten går ut på om det kun er utslippskutt som skal meldes inn, eller om andre elementer, som finansiering, tilpasning, teknologioverføring og kapasitetsbygging også skal være med. Mange land, hovedsaklig rike land, mener at det kun er utslippskutt som skal meldes inn, fordi de er redde for at de andre elementene vil kunne ta fokuset vekk fra utslippskutt, og at mange land derfor ikke vil melde inn hvor mye de skal kutte i sine utslipp. Alliansen av små øystater og de minst utviklede landene deler også denne bekymringen.

Andre land, hovedskalig utviklingsland og mellominntektsland, mener alle elementene må være med i bidragene. Både fordi utviklingsland må vite om de kommer til å motta penger for å kunne melde inn sine planer for utslippskutt/utslippsbegrensninger, og fordi rike lands rettferdige bidrag innebærer både utslippskutt og finansiering. Samtidig er mange utviklingsland redde for at elementer som finansiering og tilpasning ikke vil bli en sentral del av den nye avtalen hvis de ikke inkluderes i bidragene. Dersom utviklingslandene skal gå med på at bidragene kun skal inneholde utslippskutt, må de få en forsikring om at de andre elementene vil bli en viktig del av den nye avtalen, og at landene med det historiske ansvaret og den økonomiske kapasiteten vil bidra med finansieringen de har lovet. Den forsikringen har de ikke fått.

Review

Ettersom alle land skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag, er det behov for en review-prosess for å finne ut om bidragene samlet sett er ambisiøse nok til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Norge er en av forkjemperne for en FN-ledet review prosess, der bidragene sammenstilles for å se hvordan man ligger an i forhold til togradersmålet. For å få til en slik prosess er det viktig at bidragene som meldes inn er målbare og sammenlignbare. En del land mener en slik review-prosess er alt for teknisk og politisk, men det er jo kun snakk om å sammenstille bidragene for å se den samlede effekten, ikke å peke på hva enkeltland bidrar med. Sivilsamfunnet har lenge ment at man bør bli enige om rettferdighetsindikatorer, som historisk ansvar og økonomisk kapasitet, og at en review-prosess må se på om landenes bidrag er rettferdige ut fra indikatorene. Det er derimot en mer teknisk og politisk prosess, og det er svært vanskelig å bli enige om hvilke indikatorer som skal være gjeldende. Mange land har i stedet tatt til orde for at alle land må kunne begrunne hvorfor deres bidrag er rettferdige.

 

Positive signaler

Selv om møtet i Bonn var langt fra effektivt nok, har vi sett en del positive signaler i løpet av møtet. Diskusjonene har vært mer konstruktive enn vi har sett på lenge. Mens mellomforhandlingsmøtet i juni var preget av prosesspørsmål og mistillit til Co-Chairs møteledelse, har møtet nå i oktober vært mer preget av diskusjoner om substans, og en del nye ideer har dukket opp. Brasil, som er kjent for å holde fast ved at den gamle inndelingen mellom rike og fattige land, har kommet med et nytt forslag til hvordan man kan dele inn landene. Forslaget går ut på at man innfører et graderingssystem med utvklingstrinn for ansvarsfordelingen mellom landene, der lands som forbedrer utviklingen, og den sosiale og politiske situasjonen vil rykke opp, mens land med forverret situasjon rykker nedover. Dette forslaget møter naturlig nok motstand fra mellominntektsland som ønsker å holde fast ved den gamle inndelingen, for å slippe unna forpliktelser i en ny avtale.

Under møtet i Bonn kom beskjeden om at EU har blitt enige om en klima- og energipakke frem mot 2030, som blant annet innebærer minst 40 % kutt i klimagassutslippene. Selv om jeg hadde håpet på en mer ambisiøs klimapakke, sender EU et positivt signal til andre land som forhåpentligvis vil være med på å legge press på andre land når de skal komme med sine bidrag.

Prosess

Møtelederne, kalt co-chairs, gjør en kjempejobb med å drive forhandlingene fremover. Eller, rettere sagt, med å få forhandlingene i gang. At alle land leser opp ferdigskrevne innlegg kan ikke egentlig kalles forhandlinger. Co-chairs har ved flere anledninger understreket at landene må begynne å snakke sammen, ikke bare levere forberedte innlegg. Siste dagen foreslo de to co-chairs at landene kunne legge vekk PC-ene sine, og være mer interaktive. Mange land tok dette bokstavelig og la vekk sine elektroniske duppeditter, men leste opp sine forberedte innlegg fra papir i stedet. Ikke helt det co-chairs ønsket seg.

Arbeidsmengden blir stor for (k)Limatoppmøtet i desember. I tillegg til å bestemme innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, må et utkast til tekst til den nye avtalen på plass. Håpet var at man skulle få på plass i allefall elementene i den nye avtalen i Bonn, og når ikke de en gang er på plass, er veien til en avtaletekst lang.

 

– Skrevet av Ingrid Verne, FN-delegat klima og miljø

Sverige viser vei. Vil Norge følge etter?

Tirsdag kom den gode nyheten om at Sverige vil bevilge 500 millioner dollar til Det grønne klimafondet i FN for perioden 2015-2018. Har Norge tenkt til å være like gode?

dollar

 

I klimaforhandlingene om en global klimaavtale er spørsmålene om klimafinansiering et av de aller viktigste for utviklingslandene. Utviklingsland er avhengige av penger for å kunne kutte i sine utslipp (eller begrense utslippsveksten), og for å tilpasse seg endringene i klimaet. Et av hovedprinsippene i klimakonvensjonen fra 1992, er at alle land har et felles men ulikt ansvar for å løse klimautfordringene. Fra et klimarettferdighetsperspektiv innebærer rike lands ansvar både å kutte i egne utslipp, og i tillegg å bidra til å kutte utslipp i utviklingsland og sørge for at de mest sårbare landene kan tilpasse seg endringene. Det er jo hovedsakelig de rike landene som har skapt problemene, og da må de også rydde opp etter seg.

 

På det mye omtalte klimatoppmøtet i København i 2009 lovet rike land at det samlede nivået av klimafinansiering skal nå 100 mrd dollar per år innen 2020. Store deler av disse pengene skal kanaliseres gjennom Det grønne klimafondet (GCF). De siste årene har finansieringen ligget på rundt 10 mrd dollar, men store deler av pengene som har blitt  tatt fra bistandsbudsjetter. Den 5. hovedrapporten til FNs klimapanel slår tydelig fast at klimaendringer fører til at flere fattige mennesker, og at allerede fattige mennesker blir enda fattigere. Det er viktig at klimapolitikk og utviklingspolitikk ses i sammenheng, og å ta penger fra bistandsbudsjettet for å redusere årakene og konsekvensene av klimaendringene er ikke en god og samstemt utviklingspolitikk. Det kan være vanskelig å skille hva som er tradisjonell bistand og klimafinansiering, men det er ikke et argument for å spise av bistandsbudsjettet. De samlede bevilgningene av bistand og klimafinansiering må økes dersom vi skal redusere fattigdom.

Det finnes ingen plan for hvordan landene skal nå målet om 100 mrd til klimafinansiering innen 2020, og dette skaper mistillit mellom fattige og rike land i forhandlingene, fordi utviklingslandene ikke vet om pengene som er lovet faktisk kommer. Det er vanskelig for utviklingsland å planlegge utslippsreduserende tiltak og tiltak for å tilpasse seg klimaendringene når de ikke vet om de har penger til å gjennomføre tiltakene. Landene med den økonomiske kapasiteten til å bidra bør derfor jobbe for å få på plass en opptrppingsplan for hvordan de skal nå målet om 100 mrd dollar, og hvor disse pengene skal hentes fra, men det er så langt ingen vilje blant rike land til å legge frem langsiktige tallfestede forpliktelser.

Et foreløpig mål er å få inn minst 15 mrd dollar til Det grønne klimafondet innen utgangen av klimatoppmøtet i Lima i desember. Bildet nedenfor viser en oversikt over hvor mye som har blitt lovet hittil. På Ban Ki-moons klimatoppmøte i New York i september annonserte Erna Solberg at Norge skal gi 33 mill dollar til fondet i 2015. Dette er småpenger for et så rikt land som Norge, og med Sveriges nylige lovnader, må Norge komme med noe langt bedre hvis vi skal oppretteholde ryktet vårt som pådrivere i forhandlingene. Sammenlignet med BNP er Sveriges bidrag det mest ambisiøse hittil, og i allefall 70 av de 500 millionene vil bli gitt på toppen av Sveriges 1 % til bistand. Det er bra, og vi får håpe at dette bare er starten på nye, addisjonelle midler fra både Sverige og andre land.

Skjermbilde 2014-10-23 kl. 21.47.08
Foreløpige bidrag til Det grønne klimafondet

19.-20. november arrangeres det et såkalt “pledging-møte” for Det grønne klimafondet i Berlin. Norge har uttalt at de vil komme med mer penger på dette møtet, men vi vet foreløpig ikke hvor mye. Derfor trenger vi deg til å bli med og legge press på Norge om å legge en stor sum addisjonelle penger på bordet i Berlin. Bli med på Twitter-askjon for å legge press på norske politikere! Her er et eksempel på Tweet:

Sverige gir 500 mill dollar til Det grønne klimafondet! Norge må følge etter med addisjonelle midler @TSundtoft @erna_solberg @borgebrende

(Innlegget er krysspostet med Changemakerbloggen: www.klartvikan.wordpress.com)

 

Ny runde med klimaforhandlinger i Bonn

På mellommøtet i klimaforhandlingene i Bonn i juni, ble det bestemt at det skulle settes opp et ekstra forhandlinsmøte om en ny klimaavtale i oktober. I dag starter disse forhandlingene i Bonn, og LNUs ungdomsdelegat Ingrid Verne er tilstede – nå som en del av den offisielle norske delegasjonen.

To spor

Den nye klimaavtalen skal være ferdigforhandlet i 2015 og tre i kraft i 2020, men for at vi skal holde oss innenfor togradersmålet, må globale utslipp kuttes kraftig også i perioden før 2020. Derfor er forhandlingene om den nye avtalen delt inn i to spor. I arbeidsstrøm 1 forhandles det om avtalen som skal gjelde fra 2020, mens arbeidsstrøm 2 ser på hvordan man kan få ned utslippene i perioden frem til 2020.

photo (1)
Vi har kunnskapen vi trenger, nå er det på tide å handle

Bidrag

På klimatoppmøtet i Warszawa i fjor ble det bestemt at alle land “som er klare til det” skal komme med sine tiltenkte bidrag til den nye avtalen innen utgangen av mars 2015. Hva disse bidragene skal inneholde er foreløpig uklart, og blir en viktig del av diskusjonene her i Bonn. Mange land, inkludert  Norge, mener at alle land må melde inn sine mål om utslippsreduksjoner/begrensninger. Andre elementer, som klimatilpasning, finansiering eller teknologioverføring kan også meldes inn, men det skal ikke være et krav, og kan ikke erstatte bidrag til utslippsreduksjoner. Andre land, inkludert mange utviklingsland, mener at også andre elementer skal meldes inn, og at disse elementene kan erstatte utslippsreduksjoner.

De store spørsmålene gjenstår

Innen utgangen av klimatoppmøtet i Lima i desember, må et utkast til avtaletekst til den nye avtalen være på plass. Foreløpig finnes det ikke en eneste setning med tekstforslag, og ingen enighet om hvilke elementer som skal være med i den nye avtalen. Det er nå bare 417 dager igjen til en ny klimaavtale skal være ferdigforhandlet i Paris, og det er mye som gjenstår. Jeg håper derfor at landene er klare til å diskutere de store spørsmålene her i Bonn, og ikke bruker opp tiden på prosedyrespørsmål, som vi har sett så mange ganger tidligere.

Endelig party!

Siden forrige forhandlingsmøte, har LNU oppnådd en stor seier; vi har fått en plass i den norske delegasjonen til klimaforhandlingene! Det innebærer at vi får større tilgang til møter og bedre muligheter for å påvirke Norges posisjoner. Blant annet får jeg være med på de interne morgenmøtene til den norske delegasjonen, og får tilgang til forhandlingsmøtene som er lukket for sivilsamfunn. Mange land er redde for å snakke når det er sivilsamfunn tilstede, og derfor foregår de virkelige forhandlingene i rom der bare landenes delegasjoner har tilgang. For at vi skal kunne drive best mulig påvirkningsarbeid, er det viktig at vi har et godt innsyn i forhandlingene og Norges posisjoner, slik at vi kan gi godt begrunnede innspill til Norge.

photo
Endelig party!

Mer om den nye ungdomsdelegatordningen, og hva Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og jeg mener om den, kan dere lese i dagens papirutgave av Vårt Land.

Følg med på bloggen, og følg @verneingrid på Twitter for hyppige oppdateringer fra Bonn.