Å våge å prioritere

Kjemper om prioriteringer. LNU-leder Stian Seland bryter håndbak med lederen i familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Svein Harberg.
Kjemper om prioriteringer. LNU-leder Stian Seland bryter håndbak med lederen i familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Svein Harberg.

 

[FA_Lite id=»2186″] [FA_Lite id=»2186″] Svein Harberg skriv at Høgre og regjeringa våger å prioritere, og at dei rettar pengestraumen mot barne- og unge i frivilligheitspolitikken. Vi skulle ønske at det faktisk stemte.

I kronikken “En takk til frivilligheten” skriv leiaren i familie- og kulturkomiteen på Stortinget at regjeringa sender eit signal om at “normalt fungerende voksne mennesker i større grad må̊ betale for sine aktiviteter selv”.

Politiske avgjerder handlar i stor grad om å prioritere mellom ulike føremål, og det har ikkje Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) noko problem med å akseptere. Vi meiner prioriteringane til Harberg er gode prioriteringar. Men det vi ikkje kan akseptere er framstillinga om at det er barne- og ungdomsfrivilligheita regjeringa har satsa på i dette statsbudsjettet, for det er ikkje tilfellet. La oss ta ein titt på kva prioriteringar regjeringa har gjort:

Meir til vaksenorganisasjonane

Harberg skriv at regjeringa stimulerer til auka betre og breiare finansiering av frivilligheita. Kva han meiner gåveforsterkingsordninga for museum har med frivillig sektor å gjere er uklart, men det som har skjedd er beløpsgrensene for skattefrådrag ved gåve til frivillige organisasjonar har blitt auka. Dette burde jo barne- og ungdomsorganisasjonane glede seg over?

Diverre veit vi at skattefrådrag ikkje er ein treffsikker måte å styrke organisasjonane til barn og unge. Utrekningar LNU har gjort viser at av alle dei rapporterte gåvene til frivillige organisasjonar i 2013 (totalt 2 764 721 139 kr. ) gjekk under 1 % til barne- og ungdomsorganisasjonar. Barn og unge gir ikkje av lommeboka si, dei gir av tida si.

Meir til idretten og skjulte kutt til barn og unge

På spørsmål frå opposisjonen om kva regjeringa har gjort for frivillig sektor, har fleire statsrådar trekt fram korleis finansieringa av idretten gjennom overskotet til Norsk tipping har blitt styrka. Det er mange barn og unge som driv med idrett, men det er grunn til å stille spørsmål til framstillinga til Harberg og regjeringa.

Aukinga som idretten har fått blei bestemt under den førre regjeringa, og denne regjeringa gjer ikkje noko anna enn å fullføre ein opptrappingsplan. Det skriv dei sjølv i budsjettproposisjonen. Aukinga til idretten er med andre ord ikkje noko denne regjeringa har funne på, men det er derimot det skjulte kuttet til barn og unge.

Samstundes som idretten får meir av overskotet til Norsk tipping, så blir delen som går til kultur også auka. Det er her støtteordninga Frifond får pengar frå, som går til å støtte lokal barne- og ungdomsaktivitet i og utanfor barne- og ungdomsorganisasjonane. Framfor å la veksten til kultur kome lokal barne- og ungdomsaktivitet til gode, flyttar regjeringa ein rekke tiltak ut frå statsbudsjettet og inn som mottakar av tippemiddel.

I Noreg er det lange tradisjonar for at frivillige organisasjonar er mottakarar av speloverskot, og regjeringa tek eit stort skritt vekk frå denne tradisjonen gjennom å leggje til mellom anna prosjekt- og utviklingstiltak på museums- og arkivfeltet som spelmottakarar. Som LNU har tidlegare har gjort klart er det viktig å vere ansvarlege mottakarar, og vi vonar Noregs arkivarmiljø er like ansvarlege mottakarar som det barne- og ungdomsorganisasjonane er og har vore. (Lenke: http://www.nrk.no/ytring/gambler-med-var-samvittighet-1.11466304).  

Ingen satsing på treffsikre ordningar

Regjeringa skal ha takk for nokon ting: Rammene for momskompensasjonsordninga har blitt auka, og årsavgifta for Frivillighetsregisteret er fjerna. Det er LNU glade for, men vi meiner at ein her burde gjort meir:

For det første så er det slik at så lenge det ikkje er samsvar mellom dei faktiske momsutgiftene og pengane i potten til ordninga, vil frivillige organisasjonar framleis få ei avkorting endå det er eit uttalt mål å kompensere momsutgiftene fullt ut. For det andre så er årsavgifta for Frivillighetsregisteret der framleis, frivillige organisasjonar må altså framleis betale årsavgift for å stå i eit register som ikkje er ferdig og er i tråd med det Stortinget har bedt om.

Ambisjonane burde har vore større, men er desse tiltaka meint å styrke barn og unge er det også eit bomskot: Korkje momskompensasjon eller Frivillighetsregisteret er ordningar som når barne- og ungdomsorganisasjonane noko spesielt.

Det regjeringa burde ha prioritert dersom dei ønska ei målretta satsing på barne- og unge, er grunnstøtta. Barne- og ungdomsorganisasjonane har i vore i jamn vekst dei ti siste åra. Det har blitt fleire medlemer, fleire lokallag, fleire aktivitetar og fleire organisasjonar, men basis finansieringa har ikkje hengt med. Sidan 2004 har snittildelinga per organisasjon gått ned, og denne regjeringa har ikkje føreslått å gi ordninga noko meir enn ei indeksregulering. Stadig fleire må stadig dele den same kaka, og LNU fryktar at dette vil setje denne veksten i barne- og ungdomsorganisasjonane i fare.

Sats på framtida

Vi veit at vi som er frivillige som unge, er frivillige livet ut. Ei satsing på barne- og ungdomsorganisasjonane er ei satsing på heile frivilligheita på sikt. Harberg skriv det beste for frivilligheita er å investere i eit langsiktig engasjement hos dei unge. Her er faktisk LNU og Harberg einige eit hundre prosent.

Problemet er berre at regjeringa ikkje har gjort dei prioriteringane i statsbudsjettet som vil realisere ei slik investering. Pengestraumen til barne- og ungdomsfrivilligheita er så langt berre å finne i Harbergs kronikk, og ikkje i statsbudsjettet. Dette vonar vi Harberg vil forsøkje å rette opp i budsjettforhandlingane.

Stian Seland, leder i LNU.

Oppsummering fra Bonn

Lørdag kveld ble forhandlingene i Bonn om en ny klimaavtale avsluttet, en dag før tiden. Forhandlingene vil fortsette når landene igjen møtes i Bonn i oktober.

Hva skal bidragene inneholde?

De 10 dagene med forhandlinger i Bonn om en ny klimaavtale har i hovedsak dreid seg om hva de såkalte “bidragene” som landene skal melde inn i mars 2015 skal inneholde. Alle er enige om at landenenes mål for utslippskutt må meldes inn, men når det kommer til andre temaer, som finansiering, tilpasning og teknologioverføring, har det vært tydelige skillelinjer mellom ulike grupper av land. Utviklingsland ønsker seg at bidragene skal inneholde flere temaer som finansiering, tilpasning og teknologioverføring. Særlig ønsker utviklingslandene at finansieringsbidrag skal meldes inn, slik at det blir mer forutsigbart hvor mye penger de kommer til å motta til å tilpasse seg klimaendringer og kutte i utslipp. Rike land ønsker derimot ikke å forplikte seg til langsiktige mål for finansiering, fordi man ikke kan vite i 2015 hva fremtidige regjeringer vil bevilge av penger fra 2020. Det er også uenighet om hvilken periode bidragene skal gjelde for. En del land ønsker at bidragene skal meldes inn for perioden frem til 2025, mens andre ønsker at de skal gjelde frem til 2030. En fare ved å velge 2030 er at man kan låse fast for lave ambisjoner i en lengre tidsperiode.

Møteledernes rolle

Den andre store debatten i Bonn har gått ut på hva slags dokument man skal bruke som grunnlag for videre forhandlinger. De fleste utviklingsland ønsker at alle lands innspill samles i ett stort dokument, som man så kan jobbe seg nedover fra. Særlig gruppen av såkalte likesinnede land, som består av land som Kina, India, Filippinene, Saudi Arabia, Venezuela og Bolivia er forkjempere for denne typen dokument, fordi de mener det vil sikre en åpen prosess der alle lands posisjoner blir tatt med. Andre land, hovedsakelig rike, mener det vil blir et alt for stort og omfattende dokument som vil være altfor tidkrevende å jobbe utifra. De ønsker heller at de to møtelederne (kalt co-Chairs) lager et dokument basert på det de har hørt fra landene under diskusjonene som har foregått i Bonn. Dette vil bli et langt kortere dokument som man kan bygge seg oppover fra til en avtaletekst. Mange utviklingsland frykter at et dokument laget av co-Chairs vil bli en ubalansert tekst som ikke tar hensyn til alle lands innspill. Filippinenes forhandler Bernaditas Muller sa i et av sine innlegg: «jeg har aldri forhandlet med co-Chairs, og jeg har ikke tenkt til å begynne med det nå». Utfallet fra Bonn ble at co-chairs skal lage et dokument med en oppsummering av alle innspillene som landene har kommet med i løpet av forhandlingsdagene i Bonn innen 15. juli. Dette dokumentet vil bli utgangspunkt for videre forhandlinger når landene igjen møtes i Bonn i oktober.

adp-co_chairs-enb_533

Felles men ulikt ansvar

Mellomforhandlingsmøtet i Bonn har i stor grad vært preget av diskusjoner om prosess, men det de egentlig forhandler om er hvem som skal ta regninga for at verden samlet skal hindre en global oppvarming på mer enn 2 grader. Alle land er enige om at man har et felles men ulikt ansvar for å løse klimakrisen, men det er ingen enighet om hva en rettferdig fordeling innebærer. Når alle land har gitt sine bidrag må disse bidragene være målbare og sammenlignbare for å finne ut om bidragene samlet er ambisiøse nok til å hindre en oppvarming på mer enn to grader, og om bidragene er rettferdige.

Store deler av sivilsamfunnet har lenge etterlyst en rettferdighets-index som kan brukes til å regne ut et lands rettferdige andel av ansvaret basert på indikatorer som historisk ansvar, utslipp per innbygger, økonomisk kapasitet, o.l. Problemet med en slik index er at det vil ta lang tid å bli enige om hvilke indikatorer som skal gjelde. Med kun 500 dager igjen til en global klimaavtale skal vedtas i Paris er det knapt med tid for å bli enige om en rettferdighets-index. En del land, inkludert Norge, mener derfor at vi ikke kan bruke tid på å bli enige om slike indikatorer, men at landene må kunne begrunne hvorfor de mener bidragene de kommer med er rettferdige, og at landene da vil legge relativt like indikatorer til grunn. Flere land, inkludert Australia, Russland og Japan har ytret at de ikke kommer til å være klare til å melde inn bidragene sine i mars 2015. Det er avgjørende at disse bidragene meldes inn senest i mars for at man skal ha tid til å vurdere om bidragene samlet er ambisiøse nok til å hindre en global oppvarming på mer enn 2 grader, og for å kunne gjennomgå om bidragene er rettferdige.

Ingrid Verne, FN-delegat på klima og miljø.

På vei mot en global klimaavtale i 2015

Jeg heter Ingrid og er årets ungdomsdelegat til klimaforhandlingene i FN gjennom LNU. Nå er jeg på plass i Bonn, Tyskland, for å følge de såkalte mellomforhandlingene i UNFCCC (FNs klimakonvensjon).

photo1

Forhandlinger om en global klimaavtale

Målet med klimaforhandlingene er å få på plass en global klimaavtale i 2015 som skal gjelde alle land og tre i kraft i 2020. Et utkast til tekst må være på plass innen slutten av klimatoppmøtet i Lima i desember, for at verdens regjeringer skal kunne gå gjennom og godkjenne tekstforslaget før klimatoppmøtet i Paris i desember 2015. Foreløpig finnes det ikke en eneste tekstlinje til den nye avtalen. Forhåpentligvis reiser vi fra Bonn med i alle fall en struktur på hvordan den nye avtalen skal se ut, og i beste fall starten på et tekstutkast.

Det har vært store uenigheter om hvor forpliktende den nye avtalen skal være. I Warszawa i november i fjor ble det bestemt at landene skal komme med frivillige bidrag til hvor mye de skal kutte i sine utslipp, og at dette skal meldes inn i løpet av første kvartal 2015. Her i Bonn diskuteres retningslinjer for bidragene som skal meldes inn, og om de også skal inkludere flere temaer som finansiering og tilpasning.

Klimafinansiering

Spørsmål rundt klimafinansiering er avgjørende for fremgangen i forhandlingene. Rike land har lovet å bevilge 100 mrd dollar per år fra 2020 til finansiering av utslippskutt og tilpasning i utviklingsland, men det er foreløpig ingen plan for hvordan rike land skal nå dette målet og hvor pengene skal komme fra. Det er heller ingen lovnader om hvor mye penger som vil komme i årene frem mot 2020. Denne usikkerheten svekker tilliten i forhandlingene mellom rike og fattige land, og sinker fremgangen.

Mesteparten av pengene til klimafinansiering skal kanaliseres gjennom Det grønne klimafondet. For tre uker siden fikk vi den gledelige overaskelsen at fondet er klart til å imot penger. Dermed kan ikke rike land fortsette å gjemme seg bak argumentasjonen om at fondet ikke er klart, og må begynne å legge penger på bordet så fort som mulig. En rekke utviklingsland har bedt om at det må komme minst 15 mrd dollar til fondet innen utgangen av året. Det bør rike land klare å grave frem fra statsbudsjettene sine.

Norge har forpliktet seg til å kutte sine utslipp med 30 % innen 2020, men har lenge sagt at de er villige til å øke til 40 % “dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser”. Det er på tide at Norge slutter å vente på andre store utslippsland og går foran slik at andre land kan følge etter. I september har FNs generalsekretær Ban Ki-moon invitert statsledere til et éndagsmøte i New York for å øke ambisjonene før toppmøtet. Norge bør senest på dette møtet annonsere at de vil kutte sine utslipp av klimagasser med 40 % innen 2020, og komme med et tall for sitt bidrag klimafinansiering.

Følg @verneingrid på Twitter for oppdateringer underveis i forhandlingene

FN, en kickflip og håp i Afghanistan

World Urban Forum er en flodbølge av inntrykk. Medellin er vanvittig spennende, og selv om vi kanskje blir presentert en noe ensidig fremstilling av utviklingen her er det ingen tvil om at denne byen er unik og veldig progressiv i byutviklingssammenheng. Jeg lærer mye av faglig opplegg og møter med andre organisasjoner, ungdom, UN Habitat, politikere og alle andre jeg kommer over, men det er særlig et møte som har satt et enormt inntrykk. Jeg har fått gleden av å bli kjent med Madina, en 16 år gammel jente fra Afghanistan som for første gang har reist ut av landet sitt for å fortelle om Skateistan, et prosjekt som gir muligheter til et bedre liv for barn og unge i Afghanistan og Kambodsja.

Risikosport, heldigvis med god støtte.

Skateistan har sine røtter fra Kabul i 2007, da skater Oliver Percovich etablerte en liten skate-skole i Afghanistan. Med tre skateboard, og langt flere interesserte barn og unge ble det fort etablert at her kunne man tenke større. De fikk laget en innendørs skatepark, importert flere brett og bygget fasiliteter som sørger for at både gutter og jenter kan trygt ta del i prosjektet.

I 2010 selger Madina skjerf og armbånd på gata for å kunne bidra til familien. Hun har 6 søstre og 1 bror, og der det i mange afghanske familier ville vært utenkelig å la jentene jobbe utenfor hjemmet er det helt nødvendig for familien at døtrene bidrar til husstanden når det kun er én sønn. En dag ser Madina noen gutter som skater, og spør de hvordan de har lært dette. Sånn blir Madina introdusert til Skateistan.

Skating er en måte å nå ungdom som ellers ikke ville ha blitt fanget opp av noe system. Skatingen er inngangsporten, den store gevinsten er utdanningen. Skateistan har i tillegg til selve skatingen en rekke programmer med ulike formål, som skal hjelpe barn og unge mellom 5 og 18 år til å bli bedre rustet. Et av deres prosjekter handler om å utrykke seg på kreative måter, et annet handler om å ungt lederskap. De har også et prosjekt som heter “back to school” som gir barn som har falt ut en mulighet til å forberede seg på å gå tilbake til utdanning i det offentlige skolesystemet.

Madina kommer for å skate en gang i uken. Hun blir etter en stund frivillig, og bidrar med ulike ting i prosjektet. Skateistan legger til rette for at de som deltar skal kunne ha en progresjon, slik blir hun etterhvert ansatt i Skateistan, som skate-trener og som lærer på undervisningsprogrammet.

Skateistan har engasjerer 400 ungdom hver uke. Noen kommer kun for å skate, andre maler, har undervisning og spiller fotball. Skateistan tar barn av gata, og har en helt unik måte å nå underprivigerte barn på. Skating er fra før en helt ukjent sport i Afghanistan, og alle brett som brukes enten importeres eller lages av de selv. For barna er det en mulighet for å starte helt fra scratch med noe som er ukjent, men allikevel trygt. Madina forteller at mye diplomati og arbeid kreves for å skape forståelse hos foreldre for hvorfor barna, spesielt jentene skal delta. De har noen separate jente- og guttedager i uken, dette gjør det mulig for langt flere å delta. Som det står på nettsiden til Skateistan: “Afghan girls can´t ride a bike, but they can ride a skateboard”

Trygghet er allikevel relativt, og i et land som for første gang gjennomfører to valg på rad er tryggheten Madina snakker om en helt annen enn den vi er vant med. Når vi spør henne om hva hun tror om fremtiden for Afghanistan, sier hun at hun håper den vil være god, og at kvinner får flere muligheter. Hun snakker allikevel om realitetene slik de er. Det er sterke krefter som ikke vil se unge jenter få de mulighetene Skateistan gir dem, og sjansen for at de blir utsatt for angrep er der. Madina forteller om en venninne fra Skateistan som ble drept i et selvmordsangrep. Det er virkeligheten de lever med, daglige angrep og stor usikkerhet rundt hva som kan skje i fremtiden.

Politisk rådgiver Markus prøver seg på…noe..

Over 60% av alle som bor i verdens byer har blitt utsatt for kriminalitet de siste 5 årene.

Særlig i utviklingsland er det mye kriminalitet og vold i byer. Å skape tryggere byer handler blant annet om god infrastruktur- belysning, transport og trygge ferdselsmuligheter. Jenter er ekstra utsatt i denne sammenhengen. For eksempel får jenter mange steder dårligere tilgang til utdanning på grunn av at de må dra før skoledagen er over for å unngå å reise i mørket. Hos Skateistan har de satt opp egen transport for jenter, uten det kunne man ikke hatt et tilbud som dette.

Trygghet i byer handler allikevel om mer enn fysisk tilrettelegging. Det handler om å være i et miljø der du kan utfolde deg uten fare, og ikke minst handler det om å skape alternativer til en hverdag uten fornuftige gjøremål, en hverdag som for mange leder inn i kriminalitet og rusmisbruk. Skateistan er et slikt alternativ, som retter seg direkte inn mot de mest utsatte gruppene av barn og unge. Skateistan handler om å gi barn og unge en mulighet til et bedre liv, men det handler også om å skape en et samhold og en følelse av at noe er større enn en selv. Skateistan skaper en generasjon som kan bidra til samfunnet gjennom muligheten til individuell og kollektiv utvikling. 68% av Afghanistans befolkning er under 25 år – de former generasjonen som skal stå for utviklingen i landet, og det gir de mest utsatte gruppene, jenter, fattige og funksjonshemmede muligheten til å ta del i dette.

Madina snakker for det Afghanske parlamentet

 

Madina snakket som 14-åring for parlamentet i Afghanistan om utfordringer for unge i Kabul. Hun er også den yngste til å ha snakket på TEDxKabul. Når Madina foran en stor forsamling av FN-folk, politikere og sivilsamfunn snakker om Skateistan, realitetene for barn og unge i Aghanistan og å gi jenter muligheter er det ikke et øre som ikke er spisset. Det er engasjerende, sårt og helt usminket. Vi må stå sammen med Madina i kampen for å gi unge bedre muligheter- til lek, utdanning, arbeid og et verdig liv.

IMG_4139.JPG

Fra arrangement om unge i post-konflikt områder på World Urban Youth Assembly.

 

IMG_0028_2.jpg

Tone Vesterhus, FN-delegat for urbaninsering.

Tellende og totale medlemstall

De siste dagene har det pågått en diskusjon mellom AUF og Unge Høyre vedrørende medlemstall. Vi ønsker derfor å klargjøre hva som er «tellende medlemmer».

LNU forvalter støtteordningen Frifond organisasjon, som gir tilskudd til sentralleddet til landsdekkende, frivillige og demokratiske organisasjoner. Organisasjonens sentralledd fordeler så disse midlene videre til sine lokale lag. Hvor mye penger man får er basert på blant annet hvor mange tellende medlemmer organisasjonen har. For å være et tellende medlem i en ungdomsorganisasjon, må man være under 26 år, og ha betalt minimum 50 kroner i kontingent (det er også en rekke andre krav, se retningslinjer for Frifond organisasjon).

Tellende medlemmer skiller seg derfor ofte fra organisasjonens  totale medlemstall. Organisasjonens medlemmer som for eksempel er over 26 år får de ikke støtte for, og det samme gjelder medlemmer som ikke har betalt minst 50 kroner i kontingent. Det betyr ikke at disse ikke er fullverdige medlemmer i organisasjonen.

Hvor mange tellende medlemmer organisasjonen har har altså betydning for hvor mye støtte organisasjonen får fra LNU gjennom Frifond organisasjon. I andre situasjoner er det organisasjonens egen definisjon som gjelder. For eksempel må organisasjonen ha minst 300 individuelle medlemmer under 30 år basert på organisasjonens egen definisjon av medlemmer dersom de ønsker å bli medlem av LNU (LNUs vedtekter).

LNUs definisjon på tellende medlemmer bygger på definisjonen til Fordelingsutvalget, som forvalter den største driftsstøtteordningen for barne- og ungdomsorganisasjoner. Vi har valgt å gjøre dette slik at organisasjonene skal slippe å lage to revisorattester. Som eksempel er det i september 2013 søknadsfrist hos Fordelingsutvalget. Da sendte organisasjonene inn medlemstall for 2012. Neste søknadsfrist for Frifond organisasjon er da april 2014, og da får vi inn tallene for 2012. Det gjør at LNU alltid sitter på to år gamle medlemstall, men til gjengjeld er disse tallene revisorgodkjente og kontrollert først av Bufdir, så av LNU, uten at det krever mye fra organisasjonene. LNU får da oversikt over både det totale medlemstallet, og hvor mange av disse som er tellende medlemmer for å få støtte.

Alle organisasjoner har forskjellige definisjoner for hva det vil si å være et medlem i deres organisasjon. Så selv om organisasjonens totale medlemstall gir et bedre bilde på hvor stor en organisasjon er, er ikke disse tallene nødvendigvis sammenliknbare.

 

Martin Østerdal, generalsekretær i LNU.