Ofte virker det desverre som om det offentlige ikke har større ambisjoner ved å invitere ungdom enn at de har gjort akkurat det – invitere og helst hvem som helst, bare de er ungdom. Det kan se ut som om idealet er ungdom som bare representere seg selv, ikke er politisk skolert og i alle fall ikke organisert! Det er et merkelig inntrykk å få i et demokrati der vi velger de som best mulig kan fremme meningene våre.

Jeg kan ikke spille fotball og har aldri interessert meg for det. Er det rettferdig at jeg blir tatt med på høring i hvordan den nye fotballbanen skal være på vegne av ”ungdom”? Nei, langt der i fra, men spør derimot en ungdom som har svidd av mange timer og krefter på gresset og som vet hva fotball handler om! Spør ham eller henne – ikke spør meg. Det vil være arrogant og respektløst å overse den unge fotballspillerens ekspertise og gi påvirkningsmuligheten til en uerfaren tilskuer. På samme måte er det arrogant og respektløst å bare samle sammen en nesten tilfeldig utvalgt gruppe ungdommer og spørre hva de mener på vegne av ungdom. Det er arrogant og respektløst ovenfor de ungdommene som faktisk har satt seg inn i saksfeltet og diskutert det med vennene sine, og som faktisk har fått anerkjennelse og tillit for sine timer og evner til å snakke på vegne av disse. Det er arrogant og respektløst å si at ”Fordi du har blitt så flink på å komme med slagkraftige og oppmerksomme meninger, så representerer du ikke grasrota lenger”.

Hvis man ønsker å høre det brede lag av norsk ungdom – la de få stemmerett og bidra til at de bruker den! Og hvis man ønsker å høre ungdoms meninger om konkrete saker eller saksfelt – spør de som på grunn av sin kompetanse og ferdigheter har fått tillit fra grasrota til å tale deres sak. Spør de som står i et system der meninger er jobbet med i forkant og som har mulighet til å holde ansvarlig i etterkant.

La barne- og ungdomsråd bestå av noen som har fått tilliten fra sine egne, enten det er elevråd, ungdomsklubber eller organisasjoner. Inviter ungdom som har arbeidet for å være best mulig på å representere sine til å utfordre politikere og meningsinstanser. Ikke fall for fristelsen til å viske ut meningsforskjellene blant ungdommen, forme de til én masse og velge de ut etter eget forgodtbefinnende. Det ville ikke fungert ovenfor voksne og det fungerer like dårlig ovenfor ungdom.

Jon André Hvoslef Eide, LNUs ungdomsdelegat til FNs generalforsamling i 2011, fikk møte Ban Ki-moon.

Da generalsekretær i FN, Ban Ki-moon, holdt sin tale til FNs generalforsamling i går 25. januar, trakk han fram en kraftig satsning på ungdom som et viktig punkt i sin femårsplan. Blant  tiltakene i planen er utnevning av en ny spesialutsending for ungdom og et dypere ungdomsfokus i alle FN-programmer.

I talen sa Ban Ki-moon følgende om ungdomssatsningen:

«We need to pull the UN system together, like never before, to support a new social contract of job-rich economic growth.

Let us start with young people.

Today we have the largest generation of young people the world has ever known.

They are demanding their rights and a greater voice in economic and political life.

We will do all we can to meet their needs and create opportunities.

We will deepen our youth focus and develop an action plan across the full range of UN programmes, including employment, entrepreneurship, political participation, human rights, education and reproductive health.

And I will appoint a new Special Representative for youth to develop and implement our agenda and spearhead a UN youth volunteers programme.

Excellencies,

Ladies and gentlemen,

These are the elements of my 5-year Action Agenda.»

Les hele Ban Ki-moons tale til generalforsamlingen her. 

Før jul kom den etterlengtede NOUen om Ungdom, makt og medvirkning – på folkemunne kalt Ungdommens Maktutredning. Forventningene var mange til innholdet og er minst like store til oppfølgingen av anbefalingene. Det er store spørsmål: Hva skaper situasjoner for makt og avmakt hos norsk ungdom? Hvilke typer ansvar bør ungdom myndiggjøres til og hva bør ligge utenfor deres beslutninger? Hvilke påvirkningskanaler bruker ungdom og kommer meningene deres virkelig frem?

Et viktig perspektiv for meg ift. unges makt er at makt forutsetter en mulighet til å utforske og stå for hvem man er og vil være. Identitet kommer før meninger og dermed mulighet til å selv utøve makt. Dette er ett av de sterkeste kortene til barne- og ungdomsorganisasjonene. Her kan barn og ungdom utforske interesser, utfordres til å ta ansvar, få gode relasjoner med likesinnede og oppleve at noe er anderledes fordi de er med. Enten arenaen er kor, politisk påvirkning, hobbyaktiviteter, speiding eller teater er erfaringen uvurderlig.

Jeg ønsker deg lykke til med å myndiggjøre dine medlemmer på den måte dere gjør det best.  Sammen bidrar vi til å fostre og styrke barn og unges maktsituasjon både i eget liv og i den offentlige arena – nå og for fremtiden.

Unge nevnes en gang i den lengste avtaleteksten fra Durban.

Mellom småkakene og juleselskapene har det i romjula blitt tid til å se ordentlig på avtaletekstene som ble vedtatt i Durban. Det er flere tekster, mange sider og utallige ord. Et kjapt søk viser at unge, altså «youth», er nevnt kun en gang i den lengste avtaleteksten, som er den under Konvensjonssporet (Konvensjonen er i tillegg til Kyoto-avtalen den viktigste internasjonale forpliktelsen på klima). Det er altså, mildt sagt, et stort potensiale for å bedre anerkjenne og inkludere den unge generasjonen i internasjonale løsninger på klimaproblemet.

Ungdom med stort potensiale i kapasitetsbygging
Unge er nevnt i tre ulike vedtak på kapasitetsbygging fra Durban (deriblant i teksten nevnt over under Konvensjonssporet). Kapasitetsbygging handler om hvordan styrke institusjoner og kunnskap i land i Sør for å møte klimaendringene. I Durban var vi en gjeng ungdom fra ulike verdenshjørner som sammen jobbet iherdig for å påvirke vedtakene på kapasitetsbygging. Som unge og engasjerte i ulike ungdomsorganisasjoner verden over har vi sett det store potensialet som bor i den unge generasjonen – og hvordan å bygge unges kunnskap og styrke vår involvering er en effektiv investering for å møte klimaendringene. Vi ønsket at vedtakene på kapasitetsbygging i Durban skulle initiere en storsatsing på unge i kapasitetsbyggingsprosjekt. Vi ba forhandlerne anerkjenne vår rolle, og inkludere fokus på formell og uformell utdanning i vedtakene.

Kreativ lobbyvirksomhet
Hver gang kapasitetsbygging ble diskutert satt vi innenfor eller stod utenfor forhandlingsrommet (avhengig av om møtene var åpne

Jayden fra Australia, en av de ivrige ungdommene som jobbet med kapasitetsbygging.

eller ei). Vi forklarte forhandlerne hva som var viktig for oss og ga dem vårt posisjonsdokument. Et posisjonsdokument som vi forresten oppdaterte minst fire ganger ettersom forhandlingstekstene forandret seg. Vi hadde flere møter med ordstyrer for forhandlingsgruppa på kapasitetsbygging og mange av forhandlerne. Og sist, men ikke minst, inviterte vi forhandlerne til fest på hostelet der mange av oss bodde. Noen av dem kom – og det ga rom for å lobbe i en uformell setting hvor vi følte oss svært komfortable.

Lobbyseier for ungdommen
At ungdom nevnes i vedtakene på kapasitetsbygging er et direkte resultat av vår kreative lobbyvirksomhet. Du tenker kanskje; det er jo bare ett ord? Men det er ikke helt det. Det betyr at land skal satse på unge i kapasitetsbyggingsprosjekter. Og det er en viktig annerkjennelse og et vindu for å påvirke forhandlingene på kapasitetsbygging i neste runde – så vi i enda større grad kan involvere unge i kampen mot klimaendringene.

De tre ulike vedtakene på kapasitetsbygging nevner ungdom slik:
“Further reaffirming the importance of taking into account gender aspects and
acknowledging the role and needs of youth and persons with disabilities in capacitybuilding activities”

Her kan du lese alle vedtakene fra COP17 i Durban.

Samme kveld ble LNU invitert til å delta i en debatt om 16-årig stemmerett på Aktuelt på NRK2. Her kan du se debatten: