På torsdag var jeg på det mest spennende seminaret jeg fikk med meg på World Urban Forum nummer fem. Round table om utvikling gjennom sport for ungdom.

I panelet satt blant andre doktorgradsstipendiat Solveig Straume og UD-representant Erik Berg. Representanter for programmet Fight for Peace var også tilstede. Dette programmet lærer opp vanskeligstilt ungdom i boksing, og det kombineres med utdanning og ungdomsråd.  Dette er et av ekseplene på et best practises-program, der initiativtakerne har vært tilstede i over 10 år og der folk fra selve nabolaget gjør mesteparten av jobben.

Prosjektet er tenkt bærekraftig gjennom ungdommene som får opplæring i ungdomsrådet. Eventen var så bra fordi vi i tillegg til best parctises så på mange av problemene med sport for utvikling: jenter ekskluders lett, seksuell trakassering er ikke uvanlig, det er vanskelig å få til bærekraftighet, vanskelig å få stabil funding, og utdanningsperspektivet er dessverre ikke alltid det sterkeste. I tillegg er det vanskelig målbart om slike prosjekter bidrar til utvikling, og hva slags utvikling.

Temaet ble også satt i et større perspektiv da vi diskuterte OL i Rio i 2016 med representanten derfra. Her finnes en gyllen mulighet til å inkludere ungdom i deltakelse, diskusjon og beslutningstaking i arbeidet frem mot OL. Også ungdom fra favelaene.

Faren for eksklusjon er dessverre like stor som muligheten til inklusjon.  Ungdommene fra Fight for Peace la på bordet hvordan Rio har begynt å bygge vegger foran noen av favelaene … Publikum var også opptatt av at politivolden ble større under de Panamerikanske Leker og at dette ikke må skje igjen.

I går var det avslutningsseremoni på WUF. Arbeidet fra World Urban Youth Assembly ble summert opp i en Youth Statement opplest av Kristoffer Sundøy. Utallige taler ble holdt på ny – og vips så var det slutt. Tida har gått urimelig fort.

Så. Jeg pakker kofferten og drar fra hotellet mitt til enklere kår … og mer strand.

Og rett som det er ønsker jeg Rio de Janeiro lykke til med veien videre når jeg på mandag setter meg på flyet mot Norge.

Der fortsetter jeg arbeidet. Vi sees!

Nå har jeg ikke blogget på mange dager. Og det har skjedd mange ting som er verdt å skrive hjem om. Det er vel nettopp derfor jeg ikke har fått blogget, igrunn. Så jeg håper dere vil unnskylde – og likevel lese – et litt lengre innlegg.

Onsdag fulgte jeg med den norske delegasjonen på helgdagstur til tre av Rios favelaer. Santa Marta, Maré og Canta Galo. Det to siste stedsnavna betyr Tidevann og Hanegal.

Favelaene vi besøkte var ikke de verste Rio har å by på. Santa Marta ligger i en skikkelig bratt skråning som i utgangspunktet er et superfarlig sted med tanke på jordskred, flom osv. Men husene er blitt rekonstruert oppå sement og bydelen har fått fløybane opp til toppen. I Canta Galo og i Maré besøkte vi museer. Dvs. det var ikke museer i tradisjonell forstand, men heller  steder for å lære opp samfunnenes medlemmer og stolt vise frem bakgrunn og kultur.

Maré var spesielt. Det er et farlig sted fremdeles, og vi kunne ikke gå rundt der, kun besøke museet. Tidligere var det bygget på påler ute i Rios strandkant, derav navnet Tidevann. Etter et ”opprydningsprosjekt” ble hele samfunnet rekonstruert på ordentlig underlag. Mange motsatte seg endringen. Midt oppi denne rekonstruksjonen begynte noen mødre å bekymre seg for at barna deres glemte sin fortid, sin arv. Derfor startet de å samle gjenstander, bilder og historier fra Marés fortid og å lære opp barna sine denne. Troen på at en ikke kan komme fremover uten å vite hvorfor en er der en er, drev dem. I dag drives dette ”museet” av deres sønner. I tillegg til fortiden er nåtiden utstilt: en brøkdel av kulene som kan plukkes i Marés gater. Heldigvis har også fremtiden fått sin plass: barna i Maré har, i pappmasjé,  konstruert bydelen slik de ønsker å se den, med hus, parker, svømmebasseng og en fotballbane.

Brasil har endret politikk fra flytting av favelaer , å jevne hele samfunn med jorden og fordrive deres befolking, til å oppgradere hus og gater. Problematikk eksisterer likevel fremdeles. Med fløybanen i Santa Marta har prisene steget, og folk føler seg kontrollert.

Jeg hadde mange tanker i hodet den kvelden. Jeg var ordentlig sliten av alle inntrykkene. Likevel dro jeg på konsert med HABITATs såkalte Messengers of Truth. En rekke artister fra ulike land leverer budskapet om ungdom som Agents of Change på det såkalte ungdommens eget språk. Blant disse artisene er Samsaya og Carpe Diem fra Norge. Konserten var det beste kulturarrangementet så langt i WUYA/WUF – masse dans, glede og energi. Og så hendte noe rart. Plutselig så jeg Daniel som jeg gikk i barnehage med! I Rio?! Har ikke sett ham siden vi var små. Husket han meg, mon tro? Et artig sammentreff – jajje men – kanskje var han blitt byplanlegger? Hva gjør du her, sa jeg. Jeg skal spille, sa han.

En dag i møte med Messengers of Truth.

I dag har igjen vært en bra møtedag. Uten felles åpningsseremoni spredte deltakerne på WUF seg utover ulike seminarer og kaoset glimtet med sitt fravær.

Jeg var på treningen “How to effectively incorporate sustainability into urban governance” og seminarene “Balanced participation of men and women – a basis for economic development” og “Safety and the urban spaces: targeting fear and insecurity (in Latin-America)“. Særlig det siste seminaret var veldig spennende.

Tilstede var Verdensbanken, UN Habitat og ulike bystyrerepresentanter fra Honduras, Chile, Brasil, Colombia og Mexico. Eneste problem er at forumet denne uken er mye mer formelt enn WUYA. Det en mister da er tid til spørsmål og deltakelse. Folk er også mye reddere for å stille kritiske spørsmål, så det har litt lett for å bli topptunge møter der alle initiativ blir lagt frem som best practises.

Likevel. Dagen har vært bra. Og enda bedre ble den mot slutten!

Klokken 19 dro jeg endelig fra forumet etter plenty med møtetimer. Jeg bestemte meg for å ta gratisbussen som skysser deltakere mellom venuen og sentrum og å gå det siste stykket til hotellet i stedet for å finne en taxi. Det var ingenting å angre på, for å si det sånn: Når tusenvis av mennesker skal busses gratis må Rio tydelgivis sette inn alle ressurser. For vips så havna jeg og en bunch med spansktalende menn i en dødspipa van! Vi snakker barskap, glass i taket og discolys! Hahaha.

Enda bedre ble det da det viste seg at mine medpassasjerer var bystyret i Bogotá, Colombia. Gjett om de synes det var tøft å treffe på en tidligere utvekslingsstudent til det offentlige universitet i byen deres på et sånt sted! Jajje men. Og vips så ble jeg invitert med på Bob´s beste cheeseburger også. Visittkortene fløy over bordet og neste gang jeg er Colombia har jeg fått streng beskjed om å besøke ungdomsprosjektene til bystyret i Sør-Bogotá.

WUF gir – og jeg tar imot. Kanskje får jeg gi et kritisk spørsmål tilbake one of these days …

Jeg står på tampen til andre dag på WUF. Jeg håper det blir en bra dag. Å gå fra 300 mennesker på WUYA til 20 000 påmeldte på WUF var en bombe som eksploderte McGyver-style i går.

At dagen i tillegg var den varmeste hittil, lettet ikke på trykket. Selv vi som allerede var registrert sto 40 minutter i kø for å komme inn. Og jeg har enda ikke fått noe trykt program. Åpningen ble dermed forsinket med over en time.

For varme, svette, stivpynta folk var det da ikke en kjempeidé at åpningsseremonien ble innledet med noe sånt som 12 taler.  Jeg kapitulerte dessverre etter den åttende. Brasil bør virkelig øve seg litt før OL i 2016!

I dag har jeg vært på to utrolig bra møter på WUYA: “Economic Empowerment through improved livelihoods” og “Governance and active citizenship”. Begge møtene foregikk i små saler og var deltakende. Vi delte særlig best practises og det var godt å spennende å se at ungdom fra byer rundt om i hele verden driver spennende og viktige initiativ. Entreprenørskap i Kampala, holdninger til korrupsjon i Bogotá, gjenoppbygging av hus i Chile, og indigenous kunst i Brasil, for å nevne noen ting. Fantastisk inspirerende!

For å lukke ungdomsforumet hadde vi også en bolk om ungdomsfondet som jeg nevnte i forrige innlegg. Fondet ble lansert i 2008 på forrige WUF i Nanjing og har i 2009 delt ut cirka 1 000 000 USD til 67 prosjekter som representerer ulike ungdomsinitiativ i Sør. Disse 67 ble valgt ut blant en masse på 11 000 søknader fra over 18 forskjellige land som kom inn  mellom mai og juni i 2009!

Fondets Steering Committee, som blant annet består av to ungdomsrepresentanter, gjorde det vanskelige valget. Fondet har fått til masse bra, det kunne vi se av de fantastiske fortellingene vi fikk fra mottakere: et platestudio mot vold i Colombia, entreprenørskap for unge kvinner i Pakistan, og integrering i arbeidslivet av eksprostituerte i Nigeria.

Dessverre har fondet opplevd en del utfordringer også. Et FN-byråkrati som ikke matcher de lokale ungdomsorganisasjonene må forbedres, språkbarrierer må overkommes, og en må arbeide for å nå ut til de gruppene som kanskje trenger pengene aller mest – de som ikke har tilgang til internett, ikke er mobile, eller ikke kan lese. I tillegg sliter fondet med å få sponsorer – Norge er eneste donor foreløpig.

Jeg håper derfor at ungdommen tok dette til seg i dag og at vi går inn i en uke med lobbying på WUF. Slik kan flere organisasjoner som de overfornenvnte få hjelp! Et viktig arbeid for å skaffe donorer er også, slik jeg ser det, at fondet blir populært. At det får en viss x-faktor, om du vil. Så her kommer litt promotering: 15. april er neste søknadsfrist, folkens – så jeg vil derfor få oppfordre dere alle til å tipse partnere i Sør om det!

Sjekk ut: www.unhabitat.org/youthfund og spre det glade ord!

Peace out fra hottellobbyen i downtown Rio og den glade, inspirerte ungdomsdelegaten – nå med internettilkobling per kabel!