FN-blogg

Hei,
Denne bloggen er fra i dag slått sammen med LNU Bloggen. Alle innleggene fra denne bloggen finner du også der.

I tillegg til arbeidet med ungdomsresolusjonen, jobber vi med klima her. Innlegget vårt handlet om klima i et menneskerettighetsperspektiv, et av punktene i ungdomsresolusjonen er om klima, og vi har sammen med de andre ungdomsdelegatene arrangert en såkalt side event om klima. Det er et møte i lunsjen der de som jobber i de ulike ambassadene og FN med disse sakene blir invitert. To ungdomsdelegater og en representant for EU snakket, i tillegg til ambassadøren for Pacific Small Island Developing States som snakket om deres perspektiv på klimaendringene. Hun representerer 20 øystater, blant annet Tonga, Samoa, Papua Ny Guinea og Nauru. Havet stiger så øyene og landene deres forsvinner, og hvis klimaendringene fortsetter er det en fare for at alle innbyggerne på disse øyene vil bli klimaflyktninger. Og høre talen hennes var utrolig inspirerende, og minnet oss på hvor utrolig viktig arbeidet med klimaendringene virkelig er!

I tillegg presenterte ungdomsdelegatene fem felles krav for å stoppe klimaendringene, delvis basert på LNUs internasjonale program:

1)     All member states of the UN have to live up to their responsibility towards future generations and therefore must ensure that the Copenhagen agreement is strong enough to halt global warming, while at the same time respecting the right to and need for development in developing countries.

2)     Developed countries must take the necessary measures to combat climate change, and sufficiently cut their climate gas emissions in their own countries, while proactively sharing climate technology and know-how with developing countries.

3)     To prevent “dangerous anthropogenic interference with the climate system”, global temperature increases should be kept as far below 2°C as possible. To achieve this, the level of greenhouse gas concentration in the atmosphere must be stabilised at 350ppm CO2 equivalent as quickly as possible.

4)     People who have to flee from the consequences of climate change, and therefore leave their countries, must be recognized by the UN through a clear definition of “climate refugees”, and granted the same rights as other refugees.

5)     National governments must include Youth Delegates in their official delegations to the Conferences of Parties of the UNFCCC, beginning with the Climate Summit in Copenhagen this December.

Som den faste leser av denne bloggen har fått med seg, jobber vi med en ungdomsresolusjon her i FN. Det er en resolusjon som omhandler elleve felter som er relevante for ungdom over hele verden. Og siden alle saker er relevante for ungdom, er resolusjonen dermed veldig bred. De elleve områdene er krig og konflikt, HIV/AIDS, IKT, fritid, helse, ungdomskriminalitet, rusmisbruk, miljø, jenter og unge kvinner, forhold mellom generasjoner og deltakelse. Samtidig skal resolusjonen være forholdsvis kort, så det er bare plass til et avsnitt om hvert tema.

Det er derfor en spennende resolusjon å jobbe med, og det gjør den relevant for alle ungdomsorganisasjoner som jobber i Norge, uansett hva man jobber mest med. Vi har hatt endringsforslag til et flertall av punktene, og har prioritert å få et bedre kjønnsperspektiv i uttalelsen. Det er jenter som lider mest av konsekvensene av krig og HIV/AIDS, det er jenter som har minst fritid og det er jenter som får minst tilgang til deltakelsesprosesser i dag. Samtidig har vi jobbet for å styrke miljøpunktet og å sikre ungdomsorganisasjonenes posisjon.

FNs generalforsamling ligner på mange måter på et stort landsmøte, med uformelle forhandlingsmøter, endringsforslag, stadig nye utkast og delegater med ulike hjertesaker og ulike land de er mer eller mindre enige med. Vi deltar på de uformelle forhandlingsmøtene på vegne av Norge, og fremmer og argumenterer for forslag. Vi har gode sjanser til å få inn flere av forslagene våre, noe som er veldig gøy. Ungdom fra Norge blir lyttet til i FN!

Det er vel berre å innsjå at det ikkje akkurat fløymer inn med spørsmål på bloggen vår, og dermed er det ekstra pinleg at vi ikkje har greidd å svare på det eine vi har fått. Før no. Eg klarer ikkje å laste heimesidene til Støttekomiteen for Vest-Sahara, men der finn du nesten alltid veldig god og oppdatert informasjon om utviklinga i Vest-Sahara-spørsmålet.

Fråsegna i fjerde komité i SN blir framforhandla av Marokko og Algerie. Når desse statane, som har dei mest direkte interessene i saka, er samde, er det vanleg at resten av statane sluttar seg til utkastet. Dette er i alle fall slik vi har blitt fortald at det heile føregår. Fjerde komité tek for seg ein rad avkolonialiseringsspørsmål, der Vest-Sahara er både det mest politiserte og det Noreg fylgjer tettast. (Andre saker er for det meste små øyar, Gibraltar og den slags.) Rykta her på huset seier at partane står nærare kvarande i år enn i fjor, men at det likevel er skjer i sjøen. Denne våren kom Tryggleiksrådet med ei fråsegn som gjekk meir i retning av å stø saharawiane enn tidlegare, noko som sjølvsagt har ført til at Marokko føler seg meir pressa enn før. Difor er kapittelet om menneskerettar (som verkeleg IKKJE er særleg radikalt) problematisk for dei. I dag fekk vi vite at det går mot vedtak i morgon, og at partane er i ferd med å bli samde. Noreg gjer altså lite anna i denne saka enn å fylgje forhandlingane og stemme for forhandlinsresultatet, men det finst andre fråsegner som handlar om økonomisk utnytting av område som er okkupert. Kva som skjer med dei norske selskapa som opererer i Vest-Sahara er vel fyrst og fremst eit innanrikspolitisk spørsmål, og sameleis med kven oljefondet investerer i. Vi kjenner ikkje til at desse selskapa har blitt eksplisitt nemnde i debatten her i New York.

Debatten om Vest-Sahara hadde til dels høg temperatur, og mange statar (til dømes dei i den afrikanske unionen, som stør Vest-Sahara) gjekk hardt ut mot Marokko. Eit anna perspektiv er menneskerettsstoda for flyktningane i Algerie, som i flygje fleire menneskerettsekspertar er under einkvar kritikk.

I går fekk vi framlagt andreutkastet til ungdomsresolusjonen, og kunne nøgd konstatere at fleire av våre innspel var tekne med. Det kjennest ganske rart å vere forfattar av nokre liner som er i ferd med å bli SN-politikk… Det einaste viktige unnataket var mangelen på eit kjønnsperspektiv i avsnittet om HIV g AIDS, men etter å ha slått oss saman med Israel ser det ut til at vi greier å fikse det. Trylleordet her borte ser ut til å vere “agreed language”, altså tekst som SN tidlegare har vedteke. Og takka vere samarbeid med jentespeidarane fan vi ein tryggleiksrådresolusjon på jenter og HIV/AIDS, slik at vi vurderer sjansane som gode for å få inn ei line derfrå. Spanande!

Dagane her borte går i hundre, og det er heilt uforståeleg at det har gått ei veke allereie. Vi startar som regel dagen med eit møte på den norske delegasjonen (i går var det eit ekstramøte i samband med at Obama har vunne Eurovision eller kva det var) før vi går ned på SN-bygningen og deltek på såkalla “informals”. Dei er ikkje veldig uformelle – alle land er invitert gjennom den offisielle avisa til SN, men det er her vi får vere Noreg og ungdomsresolusjonen tek form. I lunsjpausen er det andre informals, eventuelt jobbing av anna slag (og kanskje litt lønsj om vi har flaks).Så er det ettermiddagssesjonen, der det er spanande å høyre på debattane i dei ulike komiteane, i tillegg til litt klassisk lobby- og fraksjonsarbeid for å fremje våre standpunkt på ungdomsresolusjonen. Fleire av kveldane har vi hatt møte med dei andre ungdomsdelegatane, eventuelt meir jobbing (eventuelt ein øl med andre ungdomsdelegatar på takterrassen). Så det er jammen godt at det er helg – dette er som å vere på eit landsmøte som aldri tek slutt.

Okei. Kva skjer eigentleg her borte?

Det spørsmålet er det nok mange som stiller seg. Og vi gjev sjølvsagt svar – vi er jo serviceminded som berre dét.

Det viktigaste arbeidet er å få resolusjonen på ungdomspolitikken til SN til å bli så bra som mogleg. Vi har levert inn ei rekkje tilleggsframlegg, og er glade for at komitéleiaren frå Senegal ser ut til å dele vår meining om at kjønnsperspektivet må betre fram. I tillegg har vi miljø- og rettferdssaker høgt på agendaen.

Elles er det spanande å fylgje forhandlingane i dei ulike komiteane. I går og i dag har vi høyrt på tre av dei seksten kolonisakene som blir handsama i SN – Gibraltar, Guam og ikkje minst Vest-Sahara. I Gibraltar-spørsmålet var det to korte innlegg, Guam slo til med song og flagg, medan Vest-Sahara interesserer fleire: Meir enn femti innlegg (over fleire dagar) og stillstand i forhandlingane mellom Algerie og Marokko om resolusjonsteksten vitnar om ei sak som bør få langt meir merksemd heime.

I sjangeren “rare opplevingar” kjem møtet med Ban Ki-Moon høgt på lista. Vi venta (i oppstilt gruppebilete-posisjon) i ein time før han dukka opp, smilte, sa eitt eller anna (som var fint, men litt tomt) og var borte att. Ingen nordmenn med respekt for seg sjølve likar jo Ban Ki-Moon, så Julie og eg tykte det var rart å sjå dei ungdomsdelegatane som heilt tydeleg gjennomgjekk den største augneblinken hittil i liva sine.

Vi deltek på morgonmøta til SN-delegasjonen, og i dag gjekk ambassadøren gjennom korleis SN-politikken i Soria Mora 2 ser ut. Interessant å høyre utanrikspolitikken til Noreg gjenfortalt av dei som faktisk skal gjennomføre han.

No: Mat, soving, forhandlingar, miljøinnspel, kvinnepolitikk, ungdom og arbeid og ikkje minst HELG! etter veldig lange (og vanvittig artige) dagar. Hurra!

Møte i sikkerhetsrådet – debatt om resolusjon 1325 om kvinner i krig og konflikt (Foto: Julie Lødrup)

Første dag i FN har vært spennende, intens og utrolig innholdsrik!

Vi var på møte med den norske delegasjonen, og ble tatt veldig godt i mot av de som jobber der.

Vi var i sikkerhetsrådet og hørte på debatt om resolusjon 1325, om kvinner og krig i konflikt.

Vi var på møte med de andre ungdomsdelegatene for å diskutere ungdomsresolusjonen som skal vedtas. Den tar opp mange viktige temaer, men trenger blant annet et sterkere kjønnsperspektiv. Ungdomsdelegatene er en spennende gruppe å jobbe med, med mange forskjellige mennesker med ulike synspunkter, selv om det er synd at det er en stor vestlig overvekt.

Vi har vært i 3. komite og hørt på debatten om sosial utvikling.

Og ikke minst holdt Jens innlegget vårt om klimaendringer i et menneskerettighetsperspektiv, som gikk veldig bra!

Dagen ble avsluttet med thaimat på takterrassen til hotellet, med utsikt over skyskrapere. Og – man kan se stjerner i New York!

Human rights- in an environmental perspective

Mr Chair, disinguished delegates,

It is an honour and pleasure to be taking part in the General Assembly of the UN and to be able to speak to you on behalf of the children and youth of Norway.

In 2008 we celebrated the 60th anniversary of the Universal Declaration of Human rights, and this fall we will mark the 20th anniversary of the Convention on the Rights of the Child. These conventions are as highly relevant today as when they were written, and perhaps even more so as we day by day can see what a comprehensive challenge our way of life is to the environment.

It is a strong belief amongst children and youth in Norway that the single biggest threat to humanity today is the condition of our planet and the condition of our environment. Environmental instability and climate change affect everything and everyone. However, the changes to our climate are not just. They affect disproportionately those who struggle the most already, and they are caused disproportionately by those who already have the most. Those who already have the most are also those who have the economic capacity needed to solve the climate crisis.

Those who have the most take certain rights for granted. The right to life, liberty and security, the realizations of economic, social and cultural rights, and the right to an adequate standard of living. These are basic universal human rights, yet not everybody enjoys them. The poorest have limited possibilities and reduced ability to shape their own lives and pursue their well-being due to harsh living conditions brought about by climate changes caused mainly by the industrialized countries.

The climate changes make clean water less accessible, the crops poorer and threaten the very soil on which they live, ultimately forcing them from their land. The subsequent shortage of resources heightens the possibility of armed conflicts, which in turn make the ones who are already most at risk, namely women and children, even more vulnerable.

Mr Chair,

It cannot be the ones who suffer the most that must use their limited resources to resolve problems others have caused. The countries that have the responsibility and the economic resources must take action. Climate change is not just. It affects disproportionately the generation that will face the burdens of the changes to our planet. And it is caused disproportionately by the generations that have held power during the last decades. These generations have closed their eyes to the challenge we are facing, leaving children and youth with the responsibility for the future.

By the year 2030, about 60 per cent of the world’s population will be children and youth. But we, the young people are, not only the future we are also the present. And to influence the future, we need to influence the present. It is now that the decisions are being made. It is now that our society is being changed for decades to come. Therefore, our voices must not only be heard, but also listened to.

The UN Intergovernmental Panel on Climate Change tells us that climate change will make the living conditions for millions of people impossible, forcing them from their homes, to become climate refugees. They are the ones who will suffer. They are the ones being denied their human rights.

But this bleak future can be changed. We live in a time where we have the knowledge, the resources, the technology and human capacity to eradicate hunger, poverty and to bridge the abyss between those who have the most and those who have the least. The Millennium Development Goals were adopted to achieve this. Combating climate change and its consequences is a crucial part of succeeding in making the world a more just and peaceful place. We need to transform good intention into action, and we need to do it now. We have the tools of success in our hands. Now we need to show willingness to use them.

Mr Chair,

We urge all member states to fulfill their commitments as set out in the UN Millennium Develoment Goals.

We urge all member states to include young people as participants in the decision-making processes shaping our society.

We urge all member states to prioritise the poor and those most vulnerable to the consequences of climate change.

We urge all member states to join those, like Norway, who call for a firm commitment in Copenhagen to the long-term goal of restricting global warming to below two degrees Celsius.

Those shaping the politics regarding climate change in the United Nations, in Copenhagen in December, and in our home countries carry a great responsibility on their shoulders. Millions of young people across the world are waiting for political leaders to make sound decisions about our planet’s future – about our future. We ask you, please do not disappoint us.

Thank you, Mr Chair.

Nå har vi begge kommet frem til New York, sjekket inn på The Pod som har perfekt beliggenhet og spiller trendy muzak i dusjen, funnet ut hvor den norske delegasjonen holder til og halvparten av oss har fått mp3-høytaleren til å virke så vi kan høre på svensk musikk også i New York.

I morgen tidlig begynner den ordentlige jobbingen med vårt første morgenmøte i New York, det blir bra! Vi skal jobbe mye med ungdomsresolusjonen som skal vedtas, og har begynt å arbeide med førsteutkastet. Mye bra – men blant annet kjønnsperspektivet kunne vært sterkere.

Ellers skal det behandles veldig mange spennende saker i 3. komite der vi først og fremst skal delta, spesielt saker knyttet til barns rettigheter.

Vi gleder oss til første ordentlige dag i New York!

Kva har skjedd sidan sist? Vel, vi har sett Mona Lisa og nokre stadig tommare vinglas, i tillegg til å ha forhandla om sluttrapporten frå møtet som altså er det politiske resultatet. Frå vår valgruppe (SN-systemet er delt inn i seks valgrupper, der Noreg er i valgruppa for Europa og Nord-Amerika) var Canada representanten i resolusjonskomiteen. Deira utkast til resolusjon var i det store og heile godt, jamvel om vi sakna ei tydelegare prioritering av utviklingslanda og mindre fokus på kva som skal gjerast med ungdomsforumet sjølv – det blir litt innovervendt.

I dag starta vi vi med møte i dei ulike valgruppene, som kvar kunne prioritere tre(!) endringsframlegg til rapportutkastet. I den regionale debatten fekk vi gjennomslag for at dette avsnittet skulle inn som ein del av den endelege rapporten:

Call for member states to take action that:
Affirm that education at all levels is a public responsibility and public good. To reach the EFA objectives; public responsibility and investment is an absolute necessity in all countries; the Youth Forum strongly demand that Donor Countries must follow up commitments of development aid to education at a level which ensure the achievement of EFA within 2015.

Dette gjekk òg gjennom i plenumsdebatten og er altså ein del av tosidersrapporten til Generalkonferansen i UNESCO. Hurra! I tillegg finn vi setningar i den endelege rapporten som er klypt ut av det norske framleggsarket. Dette er veldig bra, og all grunn til å vere stolt over. Den endelege rapporten finst framleis ikkje på nett, men vi ropar ut når det skjer.

No er vi over i ei avdeling der gamle menn pratar non-stop i eit par timar, noko som gjev gode høve til blogging…