Slik blir du ungdomsdelegat (ja, du kan bli det!):

Høres det forlokkende ut å få erfaring med internasjonal lobbypolitikk? Kunne du tenke deg å representere over 500 000 norske barn og ungdom? Er du ihuga opptatt av utvikling? Er du usikker på om du er god nok? Dette er teksten for deg!

Fortsett å lese «Slik blir du ungdomsdelegat (ja, du kan bli det!):»

Etterlater stor arbeidsmengde for (k)Limatoppmøtet

photo (3)

Partene i klimakonvensjonen klarte ikke å få til en enighet i Bonn om innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, og etterlater dermed en stor arbeidsmengde til klimatoppmøtet i Lima.

Nasjonale bidrag

Det var storae forhåpninger til at man i løpet av møtet i Bonn skulle bli enige om innholdet i landenes “bidrag”, som skal meldes inn innen første kvartal 2015. Det ble man ikke. Uenigheten går ut på om det kun er utslippskutt som skal meldes inn, eller om andre elementer, som finansiering, tilpasning, teknologioverføring og kapasitetsbygging også skal være med. Mange land, hovedsaklig rike land, mener at det kun er utslippskutt som skal meldes inn, fordi de er redde for at de andre elementene vil kunne ta fokuset vekk fra utslippskutt, og at mange land derfor ikke vil melde inn hvor mye de skal kutte i sine utslipp. Alliansen av små øystater og de minst utviklede landene deler også denne bekymringen.

Andre land, hovedskalig utviklingsland og mellominntektsland, mener alle elementene må være med i bidragene. Både fordi utviklingsland må vite om de kommer til å motta penger for å kunne melde inn sine planer for utslippskutt/utslippsbegrensninger, og fordi rike lands rettferdige bidrag innebærer både utslippskutt og finansiering. Samtidig er mange utviklingsland redde for at elementer som finansiering og tilpasning ikke vil bli en sentral del av den nye avtalen hvis de ikke inkluderes i bidragene. Dersom utviklingslandene skal gå med på at bidragene kun skal inneholde utslippskutt, må de få en forsikring om at de andre elementene vil bli en viktig del av den nye avtalen, og at landene med det historiske ansvaret og den økonomiske kapasiteten vil bidra med finansieringen de har lovet. Den forsikringen har de ikke fått.

Review

Ettersom alle land skal melde inn sine nasjonalt bestemte bidrag, er det behov for en review-prosess for å finne ut om bidragene samlet sett er ambisiøse nok til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Norge er en av forkjemperne for en FN-ledet review prosess, der bidragene sammenstilles for å se hvordan man ligger an i forhold til togradersmålet. For å få til en slik prosess er det viktig at bidragene som meldes inn er målbare og sammenlignbare. En del land mener en slik review-prosess er alt for teknisk og politisk, men det er jo kun snakk om å sammenstille bidragene for å se den samlede effekten, ikke å peke på hva enkeltland bidrar med. Sivilsamfunnet har lenge ment at man bør bli enige om rettferdighetsindikatorer, som historisk ansvar og økonomisk kapasitet, og at en review-prosess må se på om landenes bidrag er rettferdige ut fra indikatorene. Det er derimot en mer teknisk og politisk prosess, og det er svært vanskelig å bli enige om hvilke indikatorer som skal være gjeldende. Mange land har i stedet tatt til orde for at alle land må kunne begrunne hvorfor deres bidrag er rettferdige.

 

Positive signaler

Selv om møtet i Bonn var langt fra effektivt nok, har vi sett en del positive signaler i løpet av møtet. Diskusjonene har vært mer konstruktive enn vi har sett på lenge. Mens mellomforhandlingsmøtet i juni var preget av prosesspørsmål og mistillit til Co-Chairs møteledelse, har møtet nå i oktober vært mer preget av diskusjoner om substans, og en del nye ideer har dukket opp. Brasil, som er kjent for å holde fast ved at den gamle inndelingen mellom rike og fattige land, har kommet med et nytt forslag til hvordan man kan dele inn landene. Forslaget går ut på at man innfører et graderingssystem med utvklingstrinn for ansvarsfordelingen mellom landene, der lands som forbedrer utviklingen, og den sosiale og politiske situasjonen vil rykke opp, mens land med forverret situasjon rykker nedover. Dette forslaget møter naturlig nok motstand fra mellominntektsland som ønsker å holde fast ved den gamle inndelingen, for å slippe unna forpliktelser i en ny avtale.

Under møtet i Bonn kom beskjeden om at EU har blitt enige om en klima- og energipakke frem mot 2030, som blant annet innebærer minst 40 % kutt i klimagassutslippene. Selv om jeg hadde håpet på en mer ambisiøs klimapakke, sender EU et positivt signal til andre land som forhåpentligvis vil være med på å legge press på andre land når de skal komme med sine bidrag.

Prosess

Møtelederne, kalt co-chairs, gjør en kjempejobb med å drive forhandlingene fremover. Eller, rettere sagt, med å få forhandlingene i gang. At alle land leser opp ferdigskrevne innlegg kan ikke egentlig kalles forhandlinger. Co-chairs har ved flere anledninger understreket at landene må begynne å snakke sammen, ikke bare levere forberedte innlegg. Siste dagen foreslo de to co-chairs at landene kunne legge vekk PC-ene sine, og være mer interaktive. Mange land tok dette bokstavelig og la vekk sine elektroniske duppeditter, men leste opp sine forberedte innlegg fra papir i stedet. Ikke helt det co-chairs ønsket seg.

Arbeidsmengden blir stor for (k)Limatoppmøtet i desember. I tillegg til å bestemme innholdet i de nasjonalt bestemte bidragene, må et utkast til tekst til den nye avtalen på plass. Håpet var at man skulle få på plass i allefall elementene i den nye avtalen i Bonn, og når ikke de en gang er på plass, er veien til en avtaletekst lang.

 

– Skrevet av Ingrid Verne, FN-delegat klima og miljø

Sverige viser vei. Vil Norge følge etter?

Tirsdag kom den gode nyheten om at Sverige vil bevilge 500 millioner dollar til Det grønne klimafondet i FN for perioden 2015-2018. Har Norge tenkt til å være like gode?

dollar

 

I klimaforhandlingene om en global klimaavtale er spørsmålene om klimafinansiering et av de aller viktigste for utviklingslandene. Utviklingsland er avhengige av penger for å kunne kutte i sine utslipp (eller begrense utslippsveksten), og for å tilpasse seg endringene i klimaet. Et av hovedprinsippene i klimakonvensjonen fra 1992, er at alle land har et felles men ulikt ansvar for å løse klimautfordringene. Fra et klimarettferdighetsperspektiv innebærer rike lands ansvar både å kutte i egne utslipp, og i tillegg å bidra til å kutte utslipp i utviklingsland og sørge for at de mest sårbare landene kan tilpasse seg endringene. Det er jo hovedsakelig de rike landene som har skapt problemene, og da må de også rydde opp etter seg.

 

På det mye omtalte klimatoppmøtet i København i 2009 lovet rike land at det samlede nivået av klimafinansiering skal nå 100 mrd dollar per år innen 2020. Store deler av disse pengene skal kanaliseres gjennom Det grønne klimafondet (GCF). De siste årene har finansieringen ligget på rundt 10 mrd dollar, men store deler av pengene som har blitt  tatt fra bistandsbudsjetter. Den 5. hovedrapporten til FNs klimapanel slår tydelig fast at klimaendringer fører til at flere fattige mennesker, og at allerede fattige mennesker blir enda fattigere. Det er viktig at klimapolitikk og utviklingspolitikk ses i sammenheng, og å ta penger fra bistandsbudsjettet for å redusere årakene og konsekvensene av klimaendringene er ikke en god og samstemt utviklingspolitikk. Det kan være vanskelig å skille hva som er tradisjonell bistand og klimafinansiering, men det er ikke et argument for å spise av bistandsbudsjettet. De samlede bevilgningene av bistand og klimafinansiering må økes dersom vi skal redusere fattigdom.

Det finnes ingen plan for hvordan landene skal nå målet om 100 mrd til klimafinansiering innen 2020, og dette skaper mistillit mellom fattige og rike land i forhandlingene, fordi utviklingslandene ikke vet om pengene som er lovet faktisk kommer. Det er vanskelig for utviklingsland å planlegge utslippsreduserende tiltak og tiltak for å tilpasse seg klimaendringene når de ikke vet om de har penger til å gjennomføre tiltakene. Landene med den økonomiske kapasiteten til å bidra bør derfor jobbe for å få på plass en opptrppingsplan for hvordan de skal nå målet om 100 mrd dollar, og hvor disse pengene skal hentes fra, men det er så langt ingen vilje blant rike land til å legge frem langsiktige tallfestede forpliktelser.

Et foreløpig mål er å få inn minst 15 mrd dollar til Det grønne klimafondet innen utgangen av klimatoppmøtet i Lima i desember. Bildet nedenfor viser en oversikt over hvor mye som har blitt lovet hittil. På Ban Ki-moons klimatoppmøte i New York i september annonserte Erna Solberg at Norge skal gi 33 mill dollar til fondet i 2015. Dette er småpenger for et så rikt land som Norge, og med Sveriges nylige lovnader, må Norge komme med noe langt bedre hvis vi skal oppretteholde ryktet vårt som pådrivere i forhandlingene. Sammenlignet med BNP er Sveriges bidrag det mest ambisiøse hittil, og i allefall 70 av de 500 millionene vil bli gitt på toppen av Sveriges 1 % til bistand. Det er bra, og vi får håpe at dette bare er starten på nye, addisjonelle midler fra både Sverige og andre land.

Skjermbilde 2014-10-23 kl. 21.47.08
Foreløpige bidrag til Det grønne klimafondet

19.-20. november arrangeres det et såkalt “pledging-møte” for Det grønne klimafondet i Berlin. Norge har uttalt at de vil komme med mer penger på dette møtet, men vi vet foreløpig ikke hvor mye. Derfor trenger vi deg til å bli med og legge press på Norge om å legge en stor sum addisjonelle penger på bordet i Berlin. Bli med på Twitter-askjon for å legge press på norske politikere! Her er et eksempel på Tweet:

Sverige gir 500 mill dollar til Det grønne klimafondet! Norge må følge etter med addisjonelle midler @TSundtoft @erna_solberg @borgebrende

(Innlegget er krysspostet med Changemakerbloggen: www.klartvikan.wordpress.com)

 

Ny runde med klimaforhandlinger i Bonn

På mellommøtet i klimaforhandlingene i Bonn i juni, ble det bestemt at det skulle settes opp et ekstra forhandlinsmøte om en ny klimaavtale i oktober. I dag starter disse forhandlingene i Bonn, og LNUs ungdomsdelegat Ingrid Verne er tilstede – nå som en del av den offisielle norske delegasjonen.

To spor

Den nye klimaavtalen skal være ferdigforhandlet i 2015 og tre i kraft i 2020, men for at vi skal holde oss innenfor togradersmålet, må globale utslipp kuttes kraftig også i perioden før 2020. Derfor er forhandlingene om den nye avtalen delt inn i to spor. I arbeidsstrøm 1 forhandles det om avtalen som skal gjelde fra 2020, mens arbeidsstrøm 2 ser på hvordan man kan få ned utslippene i perioden frem til 2020.

photo (1)
Vi har kunnskapen vi trenger, nå er det på tide å handle

Bidrag

På klimatoppmøtet i Warszawa i fjor ble det bestemt at alle land “som er klare til det” skal komme med sine tiltenkte bidrag til den nye avtalen innen utgangen av mars 2015. Hva disse bidragene skal inneholde er foreløpig uklart, og blir en viktig del av diskusjonene her i Bonn. Mange land, inkludert  Norge, mener at alle land må melde inn sine mål om utslippsreduksjoner/begrensninger. Andre elementer, som klimatilpasning, finansiering eller teknologioverføring kan også meldes inn, men det skal ikke være et krav, og kan ikke erstatte bidrag til utslippsreduksjoner. Andre land, inkludert mange utviklingsland, mener at også andre elementer skal meldes inn, og at disse elementene kan erstatte utslippsreduksjoner.

De store spørsmålene gjenstår

Innen utgangen av klimatoppmøtet i Lima i desember, må et utkast til avtaletekst til den nye avtalen være på plass. Foreløpig finnes det ikke en eneste setning med tekstforslag, og ingen enighet om hvilke elementer som skal være med i den nye avtalen. Det er nå bare 417 dager igjen til en ny klimaavtale skal være ferdigforhandlet i Paris, og det er mye som gjenstår. Jeg håper derfor at landene er klare til å diskutere de store spørsmålene her i Bonn, og ikke bruker opp tiden på prosedyrespørsmål, som vi har sett så mange ganger tidligere.

Endelig party!

Siden forrige forhandlingsmøte, har LNU oppnådd en stor seier; vi har fått en plass i den norske delegasjonen til klimaforhandlingene! Det innebærer at vi får større tilgang til møter og bedre muligheter for å påvirke Norges posisjoner. Blant annet får jeg være med på de interne morgenmøtene til den norske delegasjonen, og får tilgang til forhandlingsmøtene som er lukket for sivilsamfunn. Mange land er redde for å snakke når det er sivilsamfunn tilstede, og derfor foregår de virkelige forhandlingene i rom der bare landenes delegasjoner har tilgang. For at vi skal kunne drive best mulig påvirkningsarbeid, er det viktig at vi har et godt innsyn i forhandlingene og Norges posisjoner, slik at vi kan gi godt begrunnede innspill til Norge.

photo
Endelig party!

Mer om den nye ungdomsdelegatordningen, og hva Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og jeg mener om den, kan dere lese i dagens papirutgave av Vårt Land.

Følg med på bloggen, og følg @verneingrid på Twitter for hyppige oppdateringer fra Bonn.

Den internasjonale jentedagen

Det har gått en helg i New York og mange av inntrykkene har begynt å sette seg. En av de mest interessante og tankevekkende dagene så langt var den internasjonale dagen for jenter.

UNICEF, UN Women, UNFPA og Plan International inviterte til diskusjon om hvordan man kan forhindre vold mot tenåringsjenter. Plan Norge avsluttet nylig kampanjen #stoppbryllupet hjemme i Norge som fokuserte på samme tema og særlig barneekteskap. Dette er en sak som mange stiller seg bak, og på den internasjonale jentedagen fikk vi lære mer om omfanget og hvordan situasjonen for tenåringsjenter egentlig er.

Det er viktig, før du leser videre altså, å understreke at det er har vært fremskritt når det kommer til jenters rettigheter. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg ble overveldet av tallenes tale forrige fredag, selv om jeg visste at forskjellene mellom jenter og gutter utenfor Norge er ganske så stor.

Visste du for eksempel at om du er jente i India er det kun 4 pst sjanse for at du kommer til å gå på college? De fleste jenter er faktisk gift før fylte 16 år, og sjansen for at kvinnen og hennes barn er undervektig er normalen, ikke unntaket. Og så kan man kanskje tenke at dette gjelder kun et land. Dessverre er virkeligheten en litt annen.

Hvert tiende minutt dør en tenåringsjente av vold. Når jenter og kvinner utsettes for vold er det som oftest utført av noen de kjenner, sammenlignet med gutter som oftest utsettes for vold av mennesker de ikke kjenner. Som tenåringsjente generelt risikerer du ikke bare diskriminering på bakgrunn av kjønn, eksempelvis ikke rett til skolegang, men risikoen er større for barneekteskap, vold og kjønnslemlestelse.

Helt konkrete viser tall at 700 millioner av verdens kvinner som i dag lever ble gift som barn. Litt mer enn en av ti jenter har opplevd tvunget samleie eller andre seksuelle overgrep. Vokser man opp i helt konkrete regioner er risikoen mye større. Og slike tall og rapporter finnes det mange av..

Temaet for den internasjonale jentedagen var å sette fokus på at jenter og kvinner opplever ulik type vold, og hva som skal til for å skape endring. Når vold mot kvinner og jenter kan være fysisk, men også psykisk og seksuell sier det seg selv at løsningene og tiltakene som skal til er flere.

Utdanning er en nøkkel til utvikling. Når jenter får gå på skolen vet vi at de sannsynligheten for at de gifter seg senere og får barn senere øker. Når fødselen utsettes til jentene er eldre øker sjansen for at både mor og barn overlever. Med utdanning øker også sannsynligheten for en bedre og tryggere jobb og kvinnens selvstendighet.

Samtidig kreves det mer enn et utdanningsløft. Mange jenter vokser opp i og med en kultur der det er greit at jenter er annenrangs. Det tar tid å endre kultur og endringen må skje innenfra om de skal være varige endringer. Her kan likevel kampanjer som Plans være med å vise hvor absurde og ikke minst alvorlige følgene av kultur kan være, og bidra til økt støtte for de som jobber lokalt.

Jenters rettigheter og stilling i verdenssamfunnet har vært et gjennomgående tema på hele FN-sesjonen i år, ikke minst med #heforshe-kampanjen, diskusjon om tusenårs-målene og post2015, og i Norge, vårt eget bidrag til Høynivå-uka. Det er positivt med oppmerksomhet, og det er gode signaler at man ønsker å trappe opp innsatsen verden over. Forhåpentligvis vil neste års tall være bedre enn i år, men enda viktigere, så kan verden bidra til at færre jenter og kvinner møter vold i hverdagen.